Andreas Steinhuber
| Andreas Steinhuber | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. nov. 1825 Haarbach | ||
| Død | 15. okt. 1907[1] (81 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, universitetslærer, katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pontificium Collegium Germanicum et Hungaricum de Urbe | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Bayern | ||
| Gravlagt | Campo Verano | ||
Andreas Steinhuber (født 11. november 1825 i Uttlau, senere del av Haarbach, i Niederbayern i kongeriket Bayern, død 15. oktober 1907 i Roma i Italia) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han tilhørte Jesuittene.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Andreas Steinhuber var sønn av bonden Chrysant Steinhuber (født 1786) fra Schwertling nær Bad Birnbach og Elisabeth Hölzel (fra 1787) fra Uttlau. Han fikk sin presteutdannelse fra 1845 til 1854 først ved presteseminaret i Passau og så ved Collegium Germanicum i Roma.
Prest[rediger | rediger kilde]
Steinhuber ble presteviet 19. april 1851 i Roma. Tilbake i hjemlandet studerte han rettsvitenskap i München og var da lærer for hertug Maximilian av Bayerns sønner, og var menighetssjelesørger i Passau (1854-1857).
Jesuitt[rediger | rediger kilde]
Den 27. oktober trådte han inn i jesuittenes novisiat i Østerrike. Hans formasjon ble avsluttet mens han underviste ved Universitetet i Innsbruck. I Innsbruck underviste pater Steinhuber fra 1859/1960 propedeutikk og fra 1866 dogmatikk. I 1867 ble han kalt til rektor ved Collegium Germanicum av jesuittenes generalsuperior Pierre Beckx, det var jesuittene som hadde ansvaret for dette lærested. Han innehadde dette verv til 1880.
Han fikk også raskt en rekke oppgaver i den romerske kurie der man søkte hans teologiske kompetanse og anså ham som sindig og av god dømmekraft.[trenger referanse] Han var teologisk sakkyndig ved Det apostoliske Pønitentiari (1873) og rådgiver ved Det hellige officium (fra 1875) og Den hellige kongregasjon for ekstraordinære kirkelige anliggender (fra 1876).
Kardinal[rediger | rediger kilde]
Han ble kreert til kardinaldiakon in pectore av pave Leo XIII 16. januar 1893, utnevnelsen ble publisert 18. mai 1894. Hans titteldiakoni var kirken Sant’Agata alla Suburra.
I 1895 ble han utnevnt til prefekt for Kongregasjonen for avlater og relikvier. To år etter ble han prefekt for Indexkongregasjonen, da pave Leo XIII hadde tenkte seg at en reform av Index.[trenger referanse] Men det ble ingen slik reform under kardinal Steinhuber. I 1902 ble han dessuten en av medlemmene akardinalskommisjonen fot Det hellige officium.
Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X. I 1904 ble han dessuten medlem av den kommisjon som forberedte kodifiseringen av den kanoniske rett.
Steinhuber var en klar antimodernist og skal ha spilt en viktig rolle for pave Pius Xs beslutning om å rykke ut mot modernismen den 8. saeptember 1907 med encyklikaen Pascendi Dominici gregis.[2] Kort før sin død var det han, i egenskap av sitt embede i Indexkongregasjonen, som undertegnet fordømmelsen for læresetninger som var påpekt hos visse teologer, og forbudet mot deres skrifter - det gjaldt Alfred Loisy, Édouard Le Roy, Lucien Laberthonnière, Albert Houtin, Herman Schell og andre modernister. Dette førte til en svertekampanje mot ham i tysk presse, som krevet at oppførelsen av deres verker på index måtte oppheves.[trenger referanse]
I 1907 ble han kardinalprotodiakon, det vil si at han ville ha vært den som etter et konklave skulle ha presentert den nye pave.
Skrifter[rediger | rediger kilde]
- Geschichte des Collegium Germanicum Hungaricum in Rom. 2 bind. Herder, Freiburg im Breisgau 1895–1906.