André Chénier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
André Chénier

André-Marie de Chénier (født 20. oktober 1762 i Konstantinopel, henrettet 25. juli 1794 i Paris) var en fransk dikter som knyttet til hendelser under den franske revolusjon. Hans estetikk førte ham til førromantikken. Karrieren kom til en abrupt avslutning ved at han ble anklaget for forbrytelse mot staten, og ble giljotinert. Umberto Giordanos opera Andrea Chenier og Charles Dickens' Tale of Two Cities handler om hans liv.

Han var bror til Joseph Chénier.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Hans far var Louis de Chénier (1723-1796), som skrev noen arbeider om Orientens historie; moren var gresk. Allerede i ung alder begynte han med stor iver å studere antikkens, særskilt Grekenlands og Romas, klassiske skjønnlitteratur, fortrinnsvis den lyriske, og ble snart så fortrolig med den at han likesom opptok den i sin egen individualitet og slik snarere kan sies å ha fortsatt den antikke dikterkunst i den moderne tids ånd, eller å i det minste ha vært en talentfull imitator.

Den diplomatiske løpebane som Chénier inntrådte på 1787 som sekretær ved den franske ambassade i London, forlot han i 1791 og levde siden nesten utelukkende for diktekunsten. Han hilste den franske revolusjon velkommen. Han var da fortsatt utenlands.

Men de ulovlige voldsomheter som dets ledere snart gjorde seg skyldige i fremkalte misbilligelse og skarpe protester fra ham etter at han var vel tilbake i Frankrike. Han gikk til og med så langt at han åpent deltok i det juridiske forsvar for Ludvig XVI av Frankrike. Dette, sammen med bitre satirer mot jakobinerne, pådro ham deres hat.

Etter kongens henrettelse i januar 1793 flyktet Chénier ut av Paris og levde i skjul blant venner i Versailles. Fra denne periode stammer for eksempel Ode à Charlotte Corday, et dikt der han hyller den attentatskvinne som den 13. juli 1793 dolket i hjel den radikale politiker Jean-Paul Marat og fremholdt henne som forbilde til etterfølgelse. I Versailles oppstod også odene til «Fanny», inspirert av hans kjærlighet til sin (gifte) vertinne, Françoise Le Coulteux.

Han ble etter en tid identifisert og avslørt. I mars 1794 ble han fengslet og 25. juli samme år henrettet i Paris, to dager Robespierre ble styrtet og slik skrekkveldets slutt. Mange engasjerte seg forgjeves for å berge ham, og heller ikke hans egen bror, Marie-Joseph (som hadde stemt for kongens halshugging i nasjonalkonventet) kunne redde ham, idet også han var blant de mange som var falt i unåde hos Robespierre.

Hans legeme ble lagt i en massegrav i Cimetière de Picpus.

Verk[rediger | rediger kilde]

Den franske metrikken gjennomgikk gjennom ham den frihet som den tapt noe ved Boileaus «lovgivning», og Chénier ble i særdeleshet derigjennom en forgjenger til den franske førromantikken; spor av klassisisme finnes imidlertid.

Hans dikt er ikke mange. De utgjøres hovedsakelig av skaldebrev, idyller, elegier, oder og satirer (jamber). Blant disse finner man flere som med god grunn regnes til det beste som den franske lyrikk har frembragt. Til atskillige større dikt etterlot han han seg mer eller mindre fullendede utkast, men bare ett eneste fullt avsluttet, nemlig lærediktet L’invention, som utgjør en slags poetikk.

Av hans dikt ble bare noen få utgitt i hans levetid. Hans samlede skrifter kom først ut i 1819.

Litteratur[rediger | rediger kilde]