André-Marie Charue
| André-Marie Charue | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1. juli 1898[1][2] Jemeppe-sur-Sambre | ||
| Død | 20. des. 1977[2] (79 år) Namur | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1922–), katolsk biskop (1942–), katolsk teolog, bibelforsker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Det katolske universitetet i Leuven Pontificio Istituto Biblico | ||
| Nasjonalitet | belgisk | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
André Clément Marie Ghislain Charue (født 1. juli 1898 i Jemeppe-sur-Sambre i provinsen Namur i Belgia; død 20. desember 1977 i Namur) var katolsk biskop av Namur i Belgia. Han spilte en viktig rolle i Det andre Vatikankonsil og introduserte dets ånd og reformer i sitt bispedømme.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Prest
[rediger | rediger kilde]André Marie Charuevar sønn av en regnskapsfører ved Glaceries Saint-Roch. Han ble ordinert til prest den 15. august 1922. I 1926 tok han doktorgraden i teologi ved Det katolske universitet i Leuven og i 1928 lisensiatgraden i bibelstudier ved Bibelinstituttet i Roma (Biblicum). I 1929 tok han doktorgraden i teologi. Han ble foreleser i Den hellige skrift ved seminaret i Namur og ble forfremmet til kannik.
Biskop av Namur
[rediger | rediger kilde]Den 12. desember 1941 utnevnte pave Pius XII ham til den 27. biskopen av Namur. Han ble vigslet til biskop av kardinal Jozef-Ernest Van Roey, erkebiskop av Mechelen, den 11. februar året etter. Hans medkonsekrerende var biskopen av Liège, Louis-Joseph Kerkhofs, og biskopen av Gent, Honoré-Joseph Coppieters.
Andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Krigstidens kontekst ga den unge biskopen et vanskelig ansvar.
I 1941 var det i byen Namur alt før biskop Charue var på plass et sentrum i menighetsungdomssenteret Maison des Œuvres (som lå rett ved siden av Gestapos «Kommandantur» på Place de l'Ange i Namur) hvorfra en enorm hemmelig organisasjon ble ledet av fader Joseph André. Dets mål etterhvert var å redde jødiske barn fra deportasjon og sikker død. Det var et transitthus hvor barn ble gjemt – noen ganger mer enn 20 til sammen – i så få dager som mulig før de ble overlatt til religiøse institusjoner eller familier på landet hvor de kunne gjemme seg. For å få på dem dro fader André og hans samarbeidspartnere rundt i landet, fra gård til gård, og tigget om mat, skinke, brød, ost og lette etter flere herberger for sine protesjéer. Med en personlig kjærlighet til jøder og en dyp respekt for religionsfrihet prøvde fader André aldri å konvertere eller døpe barna. Selv om han av og til ble mistenkt av Gestapo og flere ganger avhørt, ble senteret og organisasjonen hans aldri avslørt og forble aktive til krigens slutt.[3]
En en av deres grupper å røve 200 jødiske barn fra tyske deportasjonstog, og fikk dem anbragt til forskjellige kloster over hele landet. Fader Andrés arbeide ble energisk støttet av biskop Charue. De klarte i tillegg til å skaffe mat og klær, også å se til at de fikk en grundig jødiske oppdragelse. Til passah i 1943 kunne man med biskopens innsats gi endel av dem en fullstendig sedermåltid.[4]
Helt fra begynnelsen av den tyske okkupasjonen hadde biskopene i Belgia forbudt uniformert deltakelse i gudstjenester – et tiltak rettet mot de ulike kollaboratørmilitsene og belgiere som tjenestegjorde i den tyske hær, blant dem medlemmer av rexistbevegelsen, som oppsto i Katolsk Aksjons-kretser før den ble fordømt (1936) av de katolske overhyrder.
Den 25. juli 1943 nektet sognepresten i Bouillon, i samsvar med biskopenes beslutning, å gi nattverd til rexistlederen Léon Degrelle, den gang SS-offiser og leder for « 28. SS-Freiwilligen-Grenadier-Division Wallonien» på Østfronten, som var på permisjon hos sin familien. Degrelle slo presten og låste ham inn i kjelleren i familiehjemmet – før han løslot ham under press ... fra de tyske militærmyndighetene! André-Marie Charue erklærte hans ekskommunikasjon og offentliggjorde den. Han vurderte risikoen ved denne ekstraordinære avgjørelsen – som ble bekreftet: i månedene som fulgte ble flere prester nær biskopen arrestert, deportert og flere av disse døde. Dette var en forferdelig lidelse for biskopen.
Andre Vatikankonsil
[rediger | rediger kilde]Charue deltok i alle fire sesjoner i Det andre Vatikankonsil som konsilfader og skrev en konsildagbok.[5]
Under konsilet spilte flere belgiske biskoper en fremtredende rolle, støttet av teologene ved Det katolske universitet i Leuven. Disse var hovedsakelig kardinal Leo Suenens, en av de fire moderatorene for konsilet, biskopen av Brugge, Emiel Jozef De Smedt, - og biskop Charue, som ble utnevnt til nestleder i «doktrinekommisjonen», den viktigste delen av konsilet.[6] Han var en av de viktigste forfatterne av konstitusjonen Dei Verbum, om kildene til den kristne tro. Han ble også en av de viktigste inspirasjonene til teksten Lumen gentium, som regnes som den viktigste konstitusjonen som ble produsert av dette konsilet. Denne teksten reviderte den katolske kirken grundig ved å bevege seg bort fra en hovedsakelig hierarkisk organisasjon til ideen om Guds folk og fra en mentalitet om et fellesskap beleiret av fiender til en mentalitet om surdeig i samfunnets deig. Charue deltok også i utarbeidelsen av dokumentet Gaudium et Spes.[7]
Dypt opptatt av sitt pastorale oppdrag og med stor oppmerksomhet på opplæringen av prestene i sitt bispedømme, bygde han et nytt seminar.
Pave Paul VI aksepterte hans aldersbetingede avskjedssøknad den 24. juni 1974.
Han var kapellan ved Naamse Sint-Elisabethkliniek sine siste år, og han døde der i 1977.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Biskop Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (1782-1861) *1832
- Kardinal Joseph Hippolyte Guibert (1802-1886) *1842
- Kardinal François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (1819-1908) *1872
- Kardinal Pietro Gasparri (1852-1934) *1898
- Kardinal Clemente Micara (1879-1965) *1920
- Kardinal Jozef-Ernest van Roey (1874-1961) *1926
- Biskop André Marie Charue (1898-1977) *1942[8]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Autorités BnF, oppført som André-Marie Charue, BNF-ID 144898024[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Biographie Nationale de Belgique, oppført som André Charue, Biographie nationale de Belgique ID andre-charue, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Jean-Marie Hennaux: L’Abbé Joseph André (1908-1973), apôtre de l’amitié judéo-chrétienne, i Pâque nouvelle, 2001, no 2, s.12-20.
- ↑ Philip Friedman: Their Brothers' Keepers, New York, 1957, s.70f.
- ↑ Andre-Marie Charue. Inventaire des papiers conciliaires de Mgr A.-M. Charue, évêque de Namur, deuxième vice-président de la commission doctrinale : Inventaire des papiers conciliaires de Mgr A.-M. Charue. Leuven: Peeters.
- ↑ Leo Declerck. Charue. Freiburg: Herder. s. 76.
- ↑ «Inventaire des Papiers conciliaires de Mgr A.-M. Charue, Évêque de Namur, 2ème Vice-président de la Commission doctrinale». Arkivert fra originalen 29. juli 2017. Besøkt 30. november 2018. Arkivert 29. juli 2017 hos Wayback Machine.
- ↑ www.catholic-hierarchy.org charue, lest 2. juni 2025