Anders Foss (biskop)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Anders Foss
Født1543Rediger på Wikidata
Død25. jan. 1607[1]Rediger på Wikidata
BeskjeftigelsePrest, historiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Biskop i Bjørgvin (1583–1607) Rediger på Wikidata
NasjonalitetDanmark

Anders Michaelsen Foss (født 1543 i Danmark, død 25. januar 1607) var en dansk historiker og biskop i Bergen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hans foreldre er ukjente, men han var visstnok brorsønn av prioren i Antvorskov kloster, mester Niels Andersen Foss.[2][3] Anders Foss studerte i København, Rostock og Leiden, og hadde også et opphold i Frankrike. Mester Nils ansatte ham som rektor ved klosterskolen i Antvorskov. Foss tok magistergraden i 1564 i København. Etter 1570 ble han sogneprest i Stege på Møn. Her kom han i konflikt med en av de mektigste adelsmenn i området.[4]

Han giftet seg med Marine Robertsdatter som kan ha vært datter av Christian 3.s kirurg Robert (eller Rubbert) Geiszpuscher.[5]

Biskop i Bergen[rediger | rediger kilde]

I 1583 ble Anders Foss utnevnt til biskop i Bergen etter anbefaling av Poul Madsen, Sjællands biskop. Foss satt i embetet til sin død.

Han overtok bispestolen etter Jens Skjelderup som hadde innført skikken med et årlig kirkemøte der saker skulle gjennomgås. Prestene skulle forberede sine prekener uten bruk av latin eller andre «uforståelige talemåter». Prekenen skulle helst ikke vare lenger enn tre kvarter. Etter gudstjenestene skulle prest eller klokker overhøre ungdommen. Foss måtte også ta opp med tyske prester i hanseatenes sognekirker Mariakirken og Martinskirken at de skulle lyde biskop og konge mer enn oldermannen ved byens tyske kontor og superintendenten i Lübeck. I løpet av Foss' tid ble reformasjonen fullført i Bergens stift, og helgenbilder dermed fjernet fra kirkene og erstattet av tavler med katekismens fem parter.[6]

I Bergen ble Foss trukket inn i enda verre konflikter enn i Stege, spesielt mens Peder Thott til Boltinggård (død 1604)[7] satt som lensherre og høvedsmann på Bergenhus.[8] I 1590 ble det rettet trolldomsanklager mot både biskop Foss' kone Marine og mot biskop Absalon Beyers enke Anne Pedersdatter. Marine ble anklaget for utøvelse av værtrolldom, og anklagen var fremmet av Oluf Gausdal som selv alt var dømt for trolldom og dermed «uærlig». Etter loven stod ikke en uærligs ord til troende, så biskop Foss påpekte at hans kone ikke trenge å møte i retten for slik anklage. Peder Thott opprettholdt den like fullt, og Gausdal fikk dermed utsatt sin egen henrettelse. Så alvorlig stod saken for Marine at bispeparet reiste til København og la saken frem for Christian 4., som påla Thott å frafalle anklagen mot Marine. Oluf Gausdals sak fikk gå sin gang.[9] Men flere ganger måtte biskop Foss og hans kone dra til København, og saken pågikk i flere år.[10]

Bispeparet kunne til sist vende tilbake til Bergen med kongens beskyttelsesbrev, signert på Københavns slott 17. mai 1691 i nærvær av menn som Niels Kaas, Peder Munk,[11] Jørgen Rosenkrantz[12] og Hak Ulfstand.[13] Peder Thott ville imidlertid ikke la noen føre anklage mot Gausdal, som da hadde vært fengslet på Bergenhus festning i mer enn to år, om ikke Marine personlig møtte i retten og svarte for seg. Biskop Foss viste igjen til loven, som var klar på at en misdeders ord ikke skulle tas til følge. Oluf Gausdal erkjente å ha lært trolldomskunst av en annen Marine («Marine i Haldorsgård» som ble brent som heks på 1580-tallet). Gausdal hevdet å ha en skytsdjevel som han kalte Mammet, og å ha øvet trolldomskunst sammen med Mumpe Guron som før hun ble brent omkring 1589, hadde angitt ham. Tre vitner - Østen på Dal, Nikolaus på Gressdal og Gunvor på Sund - hevdet at Oluf Gausdal hadde forgjort en gutt som var munnskjenk i et bryllup så gutten falt om på marken utenfor og døde.[14]

Etter reformasjonen ba danskekongen Frederik 2. norsk geistlighet om å fare varsomt frem når de fjernet utstyr fra kirkene, særlig helgenbilder. Biskop Skielderup fór derfor frem med lempe, men i 1568 kom den nidkjære lutheraner Jørgen Lykke til Bergen som medlem av en kontrollkommisjon fra København. Lykke ble opprørt over alle helgenbildene som fortsatt stod fremme i Bergen, og må ha skremt Skielderup, for 1. juni 1569 kom det innkalling til kirkemøte hvor det ble vedtatt å fjerne helgenbildene, bortsett fra de som stod på høyalterne. Men senere så Skielderup noen kvinner bøye kne for slike helgenbilder, og i romjulen 1570 fikk han derfor fjernet helgenbildene som hørte til på domkirkens høyalter, på to nær. Borgermesteren og byrådet ble svært forarget over at biskopen ikke hadde diskutert saken først, og han sendte Absalon Beyer for å avgi en redegjørelse. Responsen var at det ikke ble aktuelt å overvære gudstjenester i domkirken før biskopen hadde fjernet alle helgenbilder fra altrene i andre kirker i Bergen. Nå hardnet det slik til mellom verdslige og geistlige myndigheter at det kom en utsending fra København for å megle. Men helgenbildene kom aldri tilbake, og i 1575 ble Anne Pedersdatter anklaget for trolldom. Da ble hun frikjent, men i 1590 ble hun anklaget igjen, og det fremstår som en hevnakt fordi hennes avdøde mann hadde støttet biskop Skielderup under billedstriden i Bergen.[15]

Stridens kulminasjon var Anne Pedersdatters død, da hun ble brent på bål som heks i 1590. Det er uvisst om Peder Thott selv trodde på trolldomsanklagene eller bare lot slik for å fremme sine egne formål; men høsten 1590 støttet han tilsvarende anklager som nå også ble rettet mot Foss' hustru. Til forskjell fra Anne hadde Marine sin mann i live, og da anklagen var reist av en som selv var dømt for trolldom, stilte biskop Foss selv i retten og tilbakeviste anklagen som løgn.[16]

I 1591 klaget spedalskesykehusets forstander Jakob Villumsøn til kongen over at Anders Foss forsøkte å påtvinge sykehuset presten Nils Foss, trolig en slektning. Biskopen ønsket også at hans protesjé skulle ha mer enn det som i 1589 var avtalt for presters kost og losji. Biskop Foss fikk en reprimande for dette forsøket på nepotisme.[17]

Da Peder Thott forlot Bergen, kom Foss opp i en ny feide som skulle plage ham livet ut, denne gang med sin svigersønn, rektor Jon Mogenssøn Skanke, som i 1617 ble anklaget og dømt for blant annet ulovlig handel og ærekrenkelse av en fogd, for ekteskapsbrudd og konemishandling. Skanke ble dødsdømt og halshogd i 1618[18] - men biskop Foss var for lengst død da.

Foss hadde derimot stor glede av sine andre svigersønner, legene Henrik Høyer (som ble utnevnt til Bergens første stadsfysikus i 1603)[19] og Villads Nielssøn Adamssøn, og på sine reiser til København besøkte han alltid sin venn Tycho Brahe i observatoriet på Hven.[20]

I 1604 ble Foss leder for en komité som skulle legge fram forslag til endringer i den danske kirkeordinansen, og det var meningen å gi ut en egen norsk kirkeordinans. Møtene ble holdt i Bergen.

Historikeren Anders Foss[rediger | rediger kilde]

I 1577 satte Foss opp stamtavler på latin over danske og norske konger. Dette arbeidet er tapt, men det finnes en trykt dansk oversettelse fra 1592. Biskop Foss hadde kritisk sans og utelot sagnkongene. Hans kongerekker begynner med Gorm den gamle og Harald Hårfagre. Når han ble kalt «den første danske historiker hos hvem man kan påvise en utviklet kritisk sans», skyldes nok dette enda mer hans kritikk av Saxo, i anledning den planlagte utgivelsen av Hans Svanings[21] latinske danmarkshistorie. Trolig har historisk interesserte bergensere gjort Foss kjent med de norrøne kildene i kongesagaene. Sin vurdering sendte han til Desiderius Foss, der deler av Saxos historie avskrives som «Fabler, ikke mere sikrere end vores Æventyrer om Per, Poul og Esbern Askefis». Foss utarbeidet fire håndskrevne bind Annales som gikk tapt i Københavns brann i 1728.[22]

Kjente verk[rediger | rediger kilde]

  • Genealogia regum Daniæ et Norwegiæ (1577)
  • Censura de Saxone Grammatico eiusqve interpretibus, scoliastis et recapitulatoribus

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dansk biografisk leksikon, Dansk Biografisk Leksikon-ID Anders_Foss[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Fossen, Anders Bjarne: «Anders Foss» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 7. april 2022 fra [1]
  3. ^ [2] Francis Bull: «Anders Foss»
  4. ^ [3] Francis Bull: «Anders Foss»
  5. ^ Fossen, Anders Bjarne: «Anders Foss» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 7. april 2022 fra [4]
  6. ^ Fossen, Anders Bjarne: «Anders Foss» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 7. april 2022 fra [5]
  7. ^ Slekten Thott til Boltinggård
  8. ^ Brev knyttet til Peder Thott, UiB
  9. ^ «Fra forfall til ny vekst», Norges kulturhistorie bind 3 (s. 161), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11209-9
  10. ^ Francis Bull: «Anders Foss»
  11. ^ Heiberg, Steffen: «Peder Munk» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 16. november 2023 fra [6]
  12. ^ Thomassen, Jesper: «Jørgen Rosenkrantz» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 16. november 2023 fra [7]
  13. ^ Bruun, Henry: «Hak Holgersen Ulfstand» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 16. november 2023 fra [8]
  14. ^ Fire trolddomssager: 1. «Oluf Gausdal» (s. 223-30)
  15. ^ «Fra forfall til ny vekst», Norges kulturhistorie bind 3 (s. 163)
  16. ^ Bente Gullveig Alver: Mellem mennesker og magter (s. 229), forlaget Spartacus, Oslo, ISBN 978-82-304-0030-2
  17. ^ De fattige Christi lemmer
  18. ^ Francis Bull: «Anders Foss»
  19. ^ Fossen, Anders Bjarne: «Henrik Høyer» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 7. april 2022 fra [9]
  20. ^ Francis Bull: «Anders Foss»
  21. ^ Albrectsen, Esben: «Hans Svaning» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 16. november 2023 fra [10]
  22. ^ Francis Bull: «Anders Foss»

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Jens Pedersen Skjelderup  		Luthersk biskop av Bjørgvin
 Etterfølger:
 Anders Mikkelsen Kolding 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Anders_Foss_(biskop)&oldid=24129700»