Kletus (motpave)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Anacletus II»)
Kletus
Født1090Rediger på Wikidata
Roma
Død25. jan. 1138[1]Rediger på Wikidata
Roma
BeskjeftigelseKatolsk prest, skribent, katolsk biskop (1130–) Rediger på Wikidata
Embete
SøskenGiordano Pierleoni
GravlagtSanta Maria in Trastevere

Anacletus II, født Pietro Pierleoni (født ca. 1090, død 25. januar 1138) var motpave fra 14. februar 1130 og fram til sin død åtte år senere. Han ble valgt til motpave som følge av det skisma det hastige valget av Innocens II skapte etter pave Honorius IIs død.

I 1130, da pave Honorius II lå for døden, besluttet kardinalene å overlate valget til en kommisjon av åtte menn, ledet av pavekansleren Haimerik som fikk sin kandidat, kardinal Gregorio Papareschi, i all hast valgt til pave Innocent II.[2] Han ble innviet den 14. februar, dagen etter at Honorius døde. De andre kardinalene erklærte at Innocent ikke var blitt kirkerettslig valgt og valgte kardinal Pietro Pierleoni fra Roma som kom fra en familie som var fiendtlig til Haimeriks støttespillere, frangipaniene. Pierleoni tok navnet pave Kletus (Anakletus II). Motpave Kletus’ blandete gruppe av tilhengere var mektige nok til å ta kontrollen over Roma og Innocent ble tvunget til å flykte nordover. Basert på enkel majoritet for hele kardinalkorpset var Kletus kirkerettslig valgt pave, og Innocent var antipaven. Imidlertid, lovgivningen til pave Nikolas II i det berømte påbud av 1059 ga førsterettsvalget til kardinalprestenes og kardinaldiakonenes flertall. Denne regelen ble endret i Det andre Laterankonsilet av 1139.

Kletus hadde kontrollen over Roma og Innocent dro sjøvegen til Pisa, derfra til Genova og så til Frankrike hvor innflytelsen fra Bernhard av Clairvaux sørget for at han ble anerkjent av presteskapet og av kongens hoff. Kong Ludvig VI av Frankrike sammenkalte et nasjonalråd av franske biskoper ved Étampes, og Bernhard ble valgt til å dømme mellom de rivaliserende pavene. Han besluttet å gi sin tilslutning til Innocent II. Det førte til at paven ble anerkjent av alle de store statsmaktene i Europa. I oktober det samme året ble han således anerkjent av Lothar III av Tyskland og hans biskoper ved kirkemøtet i Würzburg. I januar 1131 hadde han også et vellykket møte med kong Henrik I av England, og i august 1132 dro Lothar III med en hær til Italia for først å avsette motpaven Kletus og deretter selv bli kronet av pave Innocent. Kletus og hans tilhengere hadde kontrollen over Peterskirken, og kroningen skjedde derfor i Laterankirken i Roma den 4. juni 1133. I andre henseende viste det tyske hærtoktet seg mislykket. Ved innsettingen av Lothar som keiser fikk han overdratt de områder som tilhørte Matilde av Toscana, den såkalte «matildiske arven», som opprinnelig var ment for pavedømmet, ved å betale en årlig avgift. Konsekvensen var det kuriøse faktum at keiseren ble en vasall av pavedømmet.[3]

Blant Kletus' støttespillere var hertug Vilhelm X av Aquitaine og den mektige grev Roger II av Sicilia. Sistnevnte ble utnevnt til konge av Sicilia umiddelbart av Kletus, en utnevnelse Innocens II først anerkjente ni år senere.

Bernhard av Clairvaux ble med Innocent tilbake til Italia og deltok i å forsone Pisa med Genova og Milano med paven. Det samme året var Bernard igjen ved kirkerådet i Reims i Frankrike på pave Innocents side og dro deretter til Aquitaine hvor han lyktes å få hertug Vilhelm X av Aquitaine til å oppgi sin støtte til Kletus til fordel for Innocent.[4]

I 1136 foretok Lothar III et andre hærtokt, men det var heller ikke avgjørende i å løse konflikten, og den langvarige striden mellom de rivaliserende pavene ble endelig avsluttet da Kletus døde den 25. januar 1138.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Anacletus (II), Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Anacletus-II, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Historia Compostelana, satt sammen i Galicia (Spania) for biskopene av Santiago de Compostela, gir informasjon om detaljene fra det omstridte pavevalget i 1130.
  3. ^ Schaff-Herzog, ibid.
  4. ^ Bunson, Matthew, Margaret, & Stephen (1998): Our Sunday Visitor's Encyclopedia of Saints. Huntington: Our Sunday Visitor. ISBN 0879735880. Side 129.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]