Alpekonvensjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Alpekonvensjonen er en internasjonal konvensjon som er ratifisert av åtte land, og som har skapt et overnasjonalt samarbeidsorgan (Alpekonferansen) som skal styrke en bærekraftig utvikling av Alpene. Alpekonferansen finner sted annethvert år og består av medlemslandenes miljøministere. Alpekonvensjonens målsetning er ikke ren naturvern (å gjøre om Alpene til et stort naturhistorisk museum), men en integrert økonomisk-sosialpolitisk-regionalpolitisk-økologisk tilnærming med styrking av bærekraftige næringsgrener og infrastrukturer.

Logo Alpekonvensjonen

Alpekonvensjonens medlemmer er de åtte landene med andel i Alpene – Frankrike, Italia, Liechtenstein, Monaco, Slovenia, Sveits, Tyskland, Østerrike – samt EU. Alpekonvensjonen ble vedtatt i 1989, undertegnet i 1991 og etterpå ratifisert av medlemslandene og EU. Forløperne for Alpekonvensjonen var Alpevernkommisjonen CIPRA (grunnlagt 1952) og de tre regionale samarbeidsorganene Arge Alp (rundt Brenneraksen), Arge Alp-Adria (østlige Øst-Alpene og tilgrensende områder) og COTRAO (i Vest-Alpene; alle grunnlagt på 1970-tallet). Før dette var «alpepolitikk» et rent nasjonalt anliggende, noe som gjorde det umulig å ta tak i grenseoverskridende problemer (trafikk, forurensning, turisme m.m.). Samtidig utgjorde Alpene periferien i alle de større Alpelandene (spesielt Frankrike, Italia og Tyskland), slik at alpepolitikk ikke var noe prioritert politisk område på de nasjonale planene heller. Alpekonvensjonen er et forsøk på å endre denne situasjonen.

Ni organisasjoner har observatørstatus i Alpekonvensjonen: