Alois Musil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Alois Musil
AloisMusil1914.jpg
Født30. juni 1868[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Rychtářov[4]Rediger på Wikidata
Død12. apr. 1944[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (75 år)
Otryby[1]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
8 oppføringer
Oppdagelsesreisende, teolog, pedagog, skribent[1], universitetslærer, katolsk prest, lærer[1], orientalist[1]Rediger på Wikidata
Embete GeheimerådRediger på Wikidata
Utdannet ved Saints Cyril and Methodius Faculty of Theology of Palacký University, OlomoucRediger på Wikidata
Nasjonalitet TsjekkoslovakiaRediger på Wikidata
Utmerkelser Charles P. Daly Medal (1927)[5]Rediger på Wikidata

Alois Musil, 1891
Alois Musil, 1901

Alois Musil (født 30. juni 1868 i Rychtařov i Mähren som da var i den østerrikske del av Østerrike-Ungarn, død 12. april 1944 i Otryby) var en tsjekkoslovakisk katolsk prest, hoffkapellan, orientalist, geograf og oppdagelsesreisende. Under første verdenskrig var han tidvis en motspiller mot T. E. Lawrence (Lawrence of Arabia).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Musil vokste opp som eldste sønn i en fattig mährisk bondefamilie på landet.[trenger referanse] Han var en i slekt med forfatteren Robert Musil; deres bestefedre Franz og Matthias var brødre.[trenger referanse]

Takket være et stipend fra erkebiskopen av Olmütz kunne Musil i 1887 begynne ved byens universitet. Der studerte han katolsk teologi, og fikk fortsette studiene i Det nære østen. Etter først å ha studert de religiøse forhold i 1600- og 1700-tallets Böhmen og Mähren, konsentrerte han seg senere om monoteismes grunnleggende problemstillinger innen jødedommen, kristendommen og islam.

I 1891 ble han presteviet, og i 1895 promovert til doktorgraden i teologi. I 1895 begynte han også studiene av orientalske språk ved École biblique, ledet av de franske dominikanere i Jerusalem. Fra 1897 til 1898 studerte han ved jesuittenes universitet i Beirut, 1899 i London, Cambridge og Berlin.

Akademisk karriere[rediger | rediger kilde]

Fra 1902 til 1909 var han professor for gammeltestamentlige bibelstudier ved universitetet i Olmütz, og fra 1909 til 1920 professor for bibelske hjelpevitenskaper og arabisk ved universitetet i Wien. Fra 1920 til 1938 var han professor i orientalistikk ved det tsjekkiske universitetet i Praha, der han grunnla universitetets orientalske institutt.[trenger referanse]

Forskningsreiser[rediger | rediger kilde]

Musil foretok etter 1895 en rekke lange forskningsreiser gjennom Arabia (blant annet Moab, Edom, Nordarabia og Mesopotamia) og Det hellige land. Hans kartverk Arabia Petraea, offentliggjort i 1907, utgjorde en første vitenskapelig fremstilling av de nabateiske oldtidssteder, blant annet ruinene av Petra, beskrev blant annet Rabbat-Moab og Qasr Tuba, og gjorde som første europeer en rekke funn av gamle strukturer dekket av ørkensanden, som ørkenborgen Qasr Kharana, Qasr Amra og Tamarfestningen og det lille romerkastellet Tetrapyrgium. Senere offentliggjorde han et monumentalt verk om Qusair 'Amra, blant annet om dets islamske veggmalerier, og andre umayyadeslott.

Forhold til huset Habsburg[rediger | rediger kilde]

Fra 1909 virket Musil i Wien, og på denne tid i den østerrikske hovedstad utviklet han tette forbindelser til huset Habsburg.[trenger referanse] I 1912 dro han med prins Sixtus von Bourbon-Parma, bror til tronfølgergemal og senere keiserinne Zita, på en reise i Orienten. Musil ble tidvis beskrevet som «grå eminense» ved hoffet, og noen ganger sammenlignet med Rasputin.[trenger referanse]

Rolle under første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig foretok Musil på oppdrag av den østerrikske keiser Franz Joseph i 1914/15 og i 1917 reiser i Det osmanske rike. Den siste reisen ble foretatt sammen med Hubert Salvator av Toscana, en ledende habsburgsk militær og politisk personlighet.

Musils oppdrag var å formidle mellom Høyporten i Konstantinopel (som var alliert med Østerrike-Ungarn og med Tyskland) og de arabiske fyrster og som sympatiserte med britene. Han klarte i det minste å få de nordarabiske stammer fra å gå til noen direkte oppstand.[trenger referanse] Dette var en seier for ham mot sin britiske motspiller Thomas Edward Lawrences bestrebelser.[trenger referanse] Denne fremgangen fikk likevel ingen avgjørende betydning for krigens utgang i det store og hele.

Karriere etter krigen[rediger | rediger kilde]

Foto tatt av Musil i Karak i dagens Jordan; et beskyttet tre som muslimene ærer som en al-Khidr-helligdom.

I motsetning til Lawrence ble ikke Musil etter krigen opphøyet og feiret som en levende legende.[trenger referanse] Hans vitenskapelige forskningsrapporter bød seg ikke frem til litterært glitrende skildringer, til forskjell fra Lawrences skildringer.[trenger referanse] Dessuten var hans tette forbindelser til habsburgerne med på å gjøre ham noe passé etter dobbeltmonarkiets oppløsning og opprettelsen av Tsjekkoslovakia.[trenger referanse] Denne omstendighet gav ikke hans akademiske karriere noe luft under vingene.[trenger referanse]

Opprinnelig etter krigens avslutning hadde Musil det forsett å forbli i Wien. På grunn av hans klare tilknytning til den tsjekkiske kultur ble han ikke stilt i utsikt en fortsettelse av sitt ansettelsesforhold ved universitetet i den østerrikske hovedstad.[trenger referanse] Musil flyttet dermed til Tsjekkoslovakia.

Fra 1920 til 1935 var Musil professor for orientalske hjelpevitenskaper og arabisk ved det filosofiske fakultet ved universitetet i Praha. Mellom 1923 og 1928 reiste han flere ganger til USA, for å se til at han kunne få offentliggjort sine verker på engelsk. Her fikk han hjelp av den vitenskapelig interesserte forretningsmannen Charles Richard Crane.[trenger referanse] Fra 1928 av utkom seks bind med Musils forskningsfunn i serien Oriental Explorations and Studies utgitt av American Geographical Society.

Musil forble livet ut en observatør av begivenhetene i Det nære Orienten. Han publiserte hyppig om emnet og holdt også forelesninger om utviklingen ved Prahas teknologiske institutt.

Som prest og teolog deltok han dessuten ofte i bibelvitenskapelige diskusjoner. Han mente for eksempel av Sinaifjellet beskrevet i Det gamle testamentet ikke kan ha vært det som ligger sør på Sinaihalvøya, men i stedet en da aktiv men nå rolig vulkan i Arabia, Hala l-Badr.[trenger referanse]

I sine år i Praha levde han i kloster hos De barmhjertige brødre.

Verker[rediger | rediger kilde]

Blant Musils skrifter kan fremheves Kusajr 'Amra (2 bind, 1907), Arabia petræa (3 bind, 1907-08), Arabia deserta (1927), Palmyrena (1928), The northern Neĝd (1928), In the Arabian desert (1930) og Topographical itineraries of explorations in Arabia and Mesopotamia (6 bind, 1927). Han skrev også 21 bøker beregnet på ungdom.

  • Kuseir 'Amra und andere Schlösser östlich von Moab, Wien 1902
  • Sieben samaritanische Inschriften aus Damaskus, Wien 1903
  • Od stvoření do potopy (fra skapelsen til syndfloden), Praha 1905
  • Auf den Spuren der Geschichte des Alten Testaments, 2 bind, Olmütz 1906/07
  • Kuseir 'Amra, 2 bind, Wien 1907
  • Arabia Petraea, 4 bind, Wien 1907/08
  • Ethnologischer Reisebericht, Wien 1908
  • Im nördlichen Hegaz, Wien 1911
  • Zur Zeitgeschichte Arabiens, Leipzig 1918
  • The Manners and Customs of the Rwala Bedouins, 1928
  • In the Arabian Desert, arranged for publication by Katherine McGiffort, New York 1930
  • Krest'anské Církve dnešního orienta, Olmütz 1939
  • 1910 til 1933 mer enn 1.500 fagartikler, bidrag til samleverker og avisartikler: De viktigste er samlet i Dnešní Orient, 11 bind, Praha 1934–1941.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • E. Bernleithner: «Musil Alois». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 7, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1978, ISBN 3-7001-0187-2, s. 1 f. (Direkte lenker: s. 1, s. 2)
  • Carlquist, Gunnar, red. (1937). Svensk uppslagsbok. Bd 18. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 363. 
  • Erich Feigl:. Musil von Arabien. Vorkämpfer der islamischen Welt. Amalthea-Verlag, Wien/München 1985, ISBN 3-548-27560-5.
  • Karl Johannes Bauer: Alois Musil. Wahrheitssucher in der Wüste. Wien 1989, ISBN 3-205-05128-9.
  • Josef Scharbert: «Alois Musil» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 6, Herzberg 1993, ISBN 3-88309-044-1, sp. 383–393.
  • Ernest Gellner: «Lawrence of Moravia. Alois Musil, Monotheism and the Hapsburg Empire», i: The Times Literary Supplement, nr. 4768 av 19. september 1994, s. 12ff.
  • Rudolf Veselý: «Musil, Alois.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 18, Duncker & Humblot, Berlin 1997, ISBN 3-428-00199-0, s. 636 f. (digitalisering).
  • Christoph Kiworr, «Alois Musil, Hofkaplan und Stammesscheich: Der Priester als Politiker im Orient», i: Damals. Das Magazin für Geschichte und Kultur (8/2005), s. 74-79.
  • Johannes Bauer: «Alois Musil - Nomade zwischen Nationen, Religionen, Kulturen und Wissenschaften», i: Charlotte Trümpler (utg.), Das Große Spiel. Archäologie und Politik zur Zeit des Kolonialismus (1860–1940), Begleitbuch zur Ausstellung im Ruhr Museum Essen, DuMont Buchverlag Köln 2008, ISBN 978-3-8321-9063-7, s. 125-135.
  • Udo Worschech: Alois Musil in the Ard el-Kerak. Beiträge zur Erforschung der Antiken Moabitis. Peter Lang 2007.
  • Udo Worschech: «Alois Musil als Vermittler zwischen den arabischen Stämmen im Ersten Weltkrieg», i: Archiv Orientalni 75 (2007), 1-16.
  • Udo Worschech: Alois Musil. Ein Orientalist und Priester in geheimer Mission in Arabien 1914-1915. Kamen: Verlag Hartmut Spenner 2009. ISBN 978-3-89991-086-5.

Film[rediger | rediger kilde]

  • Musil von Arabien. Dokumentation, Österreich 1983, 60 min. Regie: Erich Feigl.
  • Musil von Arabien - Im großen Spiel Spiel zwischen Archäologie und Politik. Dokumentation, Deutschland 2008, 26 min. Autoren: Enzio Edschmid und Wolfgang Würker. Produktion: PAOLO-Film und Enzio Edschmid Filmproduktion.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f The Fine Art Archive, cs.isabart.org, abART person-ID 24753, besøkt 1. april 2021
  2. ^ a b AlKindi, General Diamond Catalogue ID 36781
  3. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 161934136
  4. ^ a b c Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jk01082495, besøkt 23. november 2019
  5. ^ americangeo.org, besøkt 10. august 2019

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]