Alois Mailänder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Alois Mailänder
Mailaender.jpg
Født1844Rediger på Wikidata
EschachRediger på Wikidata
Død25. jan. 1905Rediger på Wikidata
DreieichenhainRediger på Wikidata
Beskjeftigelse SkribentRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
SpråkTysk

Alois Mailänder (født 25. mars 1843 i bygden Fidazhofen, grendesamfunnet Eschach, Ravensburg, død 25. januar 1905 i Dreieichenhain i kreis Offenbach i storhertugdømmet Hessen, var en tysk mystiker, okkultist og skribent.

Mailänder var den skjulte mentor bak flere forgreininger av Teosofisk samfunn. Han ble vanligvis bare omtalt som «mesteren M.».

Liv[rediger | rediger kilde]

Fødested, foreldre og familie[rediger | rediger kilde]

Alois Mailänder var et uekte barn av Anna Mailänder, en sesongarbeider. Hun kom fra Schleis nær Merano i Syd-Tirol i Nord-Italia; et omdåde som var hovdesakelig katolsk. Fødestedet til Anton Mailänder er Fidazhofen nær Eschach; Et distrikt i Ravensburg i Sør-Tyskland; Dette er en del av den historiske regionen og landskapet Schwaben. Farens navn er ukjent.

Mailänder var gift med Karoline Gabele (1834–1900) fra Heudorf nær Singen i storhertugdømmet Baden. Ekteparet fikk en sønn, Anton Mailänder, som døde i 1877, bare ett år gammel.

Yrke[rediger | rediger kilde]

Borgen Hayn i Dreieichenhain om kvelden.

Mailänder var analfabet. Fattigdom gjorde at han ikke hadde råd til skolegang, han kunne knapt skrive navnet sitt. Han var formann for en fabrikk med mekanisk veving. Arbeidsdagen var lang – 11-12 timer, og han jobbet 6 dager i uken for dårlig lønn. Han arbeidet først som vever i byen Kempten i landskapet i Allgäu i dagens Bayern. Kempten var da viden kjent for sin tekstilindustri.[1]

I 1886 flyttet han til Vohwinkel nær Elberfeld i Wuppertal. Her bodde industrifamilien Gebhard, hans beskyttere; han fortsatte å arbeide i et veveri i Vohwinkel. I 1890 ble hans helse forverret og han fikk en blødning. Han flyttet deretter til Dreieichenhain, 19 km nord for Darmstadt. Her fikk han en eiendom av Gebhard-familien. Hele hans familie flyttet dit.[2][1][3]

Fru Mary Gebhard (1832–1892) var aristokrat. Hun var gift med Gustav Gebhard (1828–1900), den tyske konsulen i Perserriket, og var visepredisent i det tyske Teosofiske Selskap (Societät Germania), det første i landet. Med sin velstand kunne hun sørge for Mailänder og hans familie.[2] I 1871–1875 hadde hun også støttet den franske okkultisten Eliphas Levi (1810–1875), hvis liv under den tysk-franske krigen hadde blitt vanskelig. Fra 1883 støttet hun også Helena Petrovna Blavatsky (1831–1891), grunnleggeren av det Teosofiske Selskap.[4]

Goodrick-Clarke skriver: «Da Mailänder ble syk gjennom overarbeid, opprettet ledende teosofer et fond slik at han og hans sirkel var i stand til å trekke seg tilbake og kjøpe en gård i nærheten av Darmstadt».[5]

Møtet med Prestel[rediger | rediger kilde]

Medlemmer av «løftets forbund».
Stående (bak): Franz Gustav Gebhard, Friedrich Eckstein og Gregor Gabele.
Sittende (foran) Alois Mailänder og Nikolaus Gabele.

I 1877, i en alder av 33 år, skal Mailänder ha blitt innviet i en «åndelig lære» av en snekker ved navn Prestel. Blant pansofiske sirkler i Tyskland ble han kjent som «mesteren P». Han beskrives som klarsynt og som en person som kunne forvandle uedle metaller til gull (alkymi). Schrödter skriver: «Vi er likevel interessert i en annen som tilhørte denne gruppe [pansofene], en P., en rosenkreuzer. Han hadde navnet Prestel og hadde evnen til å forvandle grunnleggende metaller til edle metaller.»[3]

Schrödter skriver om denne obskure skikkelse: «Prestel var en av de som kom til [storhertudømmet Hessen i] Tyskland. Han var en nomadisk og mystisk gammel mann. Han var en mester-snekker av yrke, men kunne også produsere fantasmagori [som brukes i teater], etc. Han eide en flaske som inneholdt grått salt. Ifølge han selv var dette den uferdige livseliksiret. Han oppbevarte det alltid i nærheten av en varm komfyr. En dag kom en virkelig blå slange til syne i flasken og Prestel sa: "Jeg kommer til å dø". Og han døde også. Eliksiret ble aldri perfeksjonert. Etter hans død passerte det videre til en viss [Nikolaus] Gabele i Darmstadt som ble hans svoger, og i dag er dette uferdige produktet i en av byene i det sørlige Tyskland.»[6]

En annen skikkelse som bør nevnes, var fru Gabele, Mailänders svigermor. Hun var kjent som en klarsynt som kunne helberede sykdommer og drive ut onde ånder (eksorsisme).[7]

Spirituell mentor og filantrop[rediger | rediger kilde]

På et tidspunkt hadde Mailänder en religiøs opplevelse. Den er omtalt av Meyrink, som samtidig la vekt på at Mailänder aldri fortalte en løgn. Schrödter omtaler hendelsen slik: «[Meyrink har sagt:] "Denne mannen Mailänder ... så en vinterdag i ... nærheten av kirken av det Hellige Kors, at snøen var farget så rød som blod på et bestemt sted, og han erklærte at en adept fra middelalderen (Paracelsus, 1493–1541) hadde gravd ned noe av tinkturen og at rødfargen i snøen ble forårsaket av emanasjoner fra denne tinktur". "Blodet" ble impregnert på fem steder omkring kirken, og mange andre så det ved siden av Mailänder».[3]

Under sin hjemkomst fra et langvarig opphold i India, landet teosofen Dr. Franz Hartmann i Napoli i 1889. Han var i stand til å gjenkjenne kristne mystikere som svært ydmyke mennesker, og han praktiserte sammen med dem. Han betraktet Mailänder som en slik kristen mystiker, og forklarte at Mailänder praktiserte «øvelsene til [Johann Baptist] Kerning», hvorved han hevdet å kunne kommunisere med dyr. Mer om dette i et senere avsnitt.[3]

Den religiøse arven i Mailänder's lokalsamfunn var «Allgäuers vekkelsesbevegelse» (Die Allgäuer Erweckungsbewegung). Bevegelsen ble grunnlagt omkring 1790 av de to katolske prestene Martin Boos (1762–1865) og Johann Michael Nathanael Feneberg (1751–1812). Den var opprinnelig katolsk, men med en sterk tilbøyelighet til protestantisk pietisme. Mer enn 400 troende konverterte til pietismen, deriblant katolske prester. En pietistisk påvirkningsfaktor var Jane Lead (1624–1704), en kristen mystiker fra Norfolk i England. Hennes åndelige visjoner ble nedtegnet i en serie publikasjoner som ble utgitt av Philadelphian Society i London på denne tiden. Philadelphianerne var tiltrukket av skriftene til Jakob Böhme (1575–1624), som også var en del av oppvekstmiljøet til Mailänder.[8]

Omkring 1890 grunnla Mailänder et mystisk samfunn i Dreieichenhain 19 km sør for Frankfurt am Main. Dette samfunnet ble kalt «løftets eller edens pakt eller forbund» (Bund der Verheißung), og huset ble kalt «broderhjemmet» (Bruderheim).[9][10][11][12][13]

Det var orientert i en kristen, pansofisk og rosenkreuzerisk retning. Samfunnet beskrives også som en pietistisk retning som fulgte en primitiv variant av teosofien til Jakob Böhme (1575–1624).[5][10][13]

Mailänder var lederen av samfunnet og antok ordensnavnet «Johannes». Dette fordi han «snakket som Johannes» og «Johannes snakket gjennom han» i tungetale.[13][14]

Elever[rediger | rediger kilde]

Dilloo-Heidger skrev om Mailänder: «Han forble livet ut en analfabet ... Men forbausende nok tilbragte han de siste tyve årene av sitt liv med en omfattende korrespondanse med mennesker fra alle samfunnslag og skikt i hele Europa, fra Wien, Praha, Berlin, Leipzig, Hamburg, Wuppertal og endog London og Boston. Hans brev ble diktert for og skrevet av hans kone Karoline, hans svigerinne Crescentia Gabele eller andre mennesker i hans husholdning.»[8]

Blant medlemmene i dette «løftets forbund» var Carl Kellner (1851–1905), Karl Weinfurter (1867–1942), Gustav Meyrink (1868–1932) — som ble en studerende der i oktober 1892, den ovennevnte Dr. Franz Hartmann (1838–1912), Friedrich Eckstein (1881–1939), Wilhelm Hübbe-Schleiden (1846–1916), Bernhard Hubo (1851–1934), Günter Karl Wagner fra Hannover, Paula Stryczek i Hannover som også var en esoterisk student av Rudolf Steiner, Franz Gustav Gebhard (1828–1900), Blasius von Schemua (1856–1920) som ledet den østerriksk-ungarske generalstaben, Oskar von Hoffmann (1832–1912) som var bankmann i Leipzig, Karl Theodor zu Leiningen-Billigheim (1794–1869) fra Wien, forfatterinnen Alice Gurschner (1869–1944), forfatterinnen Sophie Gräfin Attems-Heiligenkreuz (1862–1937), Gregor Gabele (1852–1926) og Nikolaus Gabele (med ordensnavnet «Salomonus»).[9][5][15][4][16][17]

Forfatteren Gustav Meyrink er kanskje det mest kjente medlemmet; han ble medlem 23. oktober 1892. 44 brev fra Mailänder til Meyrink er blitt bevarte; de strekker seg i perioden 10. april 1893 til 21. september 1903. Disse ble publisert i 2020.[18] Til slutt distanserte Meyrink seg fra forbundet og dens leder Mailänder. Årsaken var på den ene siden at han begynte å betrakte deres aktiviteter som «spiritisme» og «kristen fromhet». På den andre siden anså han at de åndelige øvelsene som var blitt foreskrevet av «broder Johannes» var årsaken til at han fikk en langvarig ryggmargsbrokk.[14][19]

Schrödter skrev at den indiske guruen Bābājī var blant medlemmene. Også Meyrink nevner han som elev. Han var venn med og senere motstander av Helena Petrovna Blavatsky.

Mailänder jobbet også filantropisk i Dreieichenhain. I sitt testamente hadde han skrevet at etter å ha betalt arven til hans slektninger, skulle resten av hans eiendeler – omkring 10 000 Goldmark – komme de fattige i Dreieichenhain til gode. Barneskolen i Dreieichenhain ble bygd av disse pengene.[20] Mailänder døde i Dreieichenhain den 25. januar 1905, 61 år gammel.[20][21]

Noen elever av Mailänder[rediger | rediger kilde]

De spirituelle øvelsene til Mailänder og hans elever ble holdt strengt hemmelige. De ble brukt innenfor «løftets forbund», men også på avanserte nivåer innenfor Teosofisk samfunn, Rosicrucian Fellowship, Societas Rosicruciana in America (SRIAm), Fraternitas Rosicruciana Antiqua, riten av Memphis-Misraim, Stella Matutina (en avlegger av Golden Dawn), A∴A∴, den opprinnelige Ordo Templi Orientis og det hermetiske broderskap av Luxor.

Men på tross av Mailänder's sentrale rolle som mentor for alle disse organisasjonene, har hans rolle stort sett blitt glemt. Og disse gruppene har mistet alle spor etter sin opprinnelse. Alle hans elever måtte nemlig sverge troskap om å holde hans identitet hemmelig. Innholdet i hans filosofi og de spirituelle øvelser han praktiserte ble ikke offentlig kjent før i desember 2021.[22]

Helena Petrovna Blavatsky[rediger | rediger kilde]

Helena Petrovna Blavatsky (1831–1891) benektet å ha tilhørt dette «løftets forbund» ved å si at «der er bare én innviet i Tyskland, og han bor i Kempten. Men han tilhører ikke vår skole».[23][24] Schrödter på sin side hevdet at Blavatsky tilhørte dette forbund.[9]

Rudolf Steiner (1861–1925) hevdet at Blavatsky brøt med en vestlig lærer da hun kom under innflytelse fra tibetanske og mongolske lærere som var «venstrehåndsadepter», og som stod for en anti-kristen orientering. I et foredrag som ble holdt i Dornach den 14. juni 1923 («nedgangsperioden for det Teosofiske samfunn»), sa han:[25]

Portrett av Helena Petrovna Blavatsky (1831–1891)

Laquote.svgFaktum er at Blavatsky ble forespurt fra en viss side, og som et resultat av dette produserte hun alle de tingene som er skrevet i [verket] Den avslørte Isis [fra 1877]. Men gjennom ulike intriger, falt Blavatsky for andre gang under innflytelse utenfra, nemlig fra østlige esoteriske lærere som var drevet av kulturelle tendenser av en egoistisk natur. Fra begynnelsen av lå en partisk politikk til grunn for de tingene de ønsket å oppnå gjennom Blavatsky. Det inkluderte ønsket om å skape en slags innflytelsessfære — først av en spirituell natur, men deretter i en mer generell forstand — av østen over vesten, ved å forsyne vestens spiritualitet, eller mangelen på denne om du vil, med østlig visdom. Dette er hvordan transformasjonen fant sted fra den gjennomført europeiske natur i Den avslørte Isis til den gjennomført orientalske naturen til Blavatsky's [verk] Den hemmelige lære [fra 1888].Raquote.svg

Mailänder hadde uansett stor innflytelse på Teosofisk samfunn. Franz Hartmann og teosofen Wilhelm Hübbe-Schleiden (1846–1916) var i samtaler med Nikolaus Gabele julen 1884. Ganske snart bredte nyheten om Mailänder – «adepten», «broder Johannes» og den rosenkreuzeriske «mesteren», seg som ild i tørt gress.[24][5]

Hartmann publiserte to artikler om Mailänder i The Theosophist; der ble han ikke nevnt ved navn, men bare omtalt som «den tyske adepten». Den første artikkelen ble publisert i september 1885 under tittelen Practical Occultism in Germany; den andre ble publisert i mai 1886, og var et intervju med Mailänder.[24]

Som nevnt var det den sentrale teosofen Mary Gebhard (1832–1892) som i 1886 snappet opp Mailänder, og fikk han plassert i Dreieichenhain.[2]

I midten av 1890-årene mottok «den blå stjernes losje» i Praha et telegram fra teosofene i Wien, som kunngjorde at de var i kontakt med en «ny adept»: «Kom øyeblikkelig. Veien er åpen».[12]

Losjen i Praha var blitt grunnlagt i 1891 av Baron de Leonhardi, som var medlem av Østerrikes parlament. Blant dens omkring 10 medlemmer var A. Rimay de Gidofalva, og to medlemmer av forbundet til Mailänder, nemlig Karl Weinfurter og Gustav Meyrink.[5]

Meyrink hevdet at det blant Teosofisk samfunn var minst 54 medlemmer som lovet troskap til Mailänder.[15]

Forfatteren Samuel Robinson omtalte Mailänder som «den rosenkreuziske guide som var skjult bak flere forgreininger av Teosofisk samfunn». Mens mange av hans elever ble viktige esoteriske personligheter i det 19. og 20. århundre, var hans innflytelse nesten ukjent frem til det kom en bokutgivelse i desember 2021.[22]

Bock skriver: «Friedrich Eckstein har ofte vært hos ham ... i tillegg til Wilhelms langvarige og kortvarige elever, Wilhelm Hübbe-Schleiden (München), Franz Gustav Gebhard (Elberfeld), Bernhard Hubo (Hamburg), Franz Hartmann (Wien/Kempten), Gustav Meyrink (Praha), Günter Karl Wagner (Hannover), Paula Stryczek (Hannover), Karl Theodor zu Leiningen-Billigheim (Hannover) ... En liten gruppe av tilhengere hadde samlet seg omkring ham. De var overbevist om at gjennom Mailänder, fra tid til annen, snakket selveste Johannes selv. Han ble kalt "broder Johannes". Ettersom han ikke kunne skrive, måtte noen andre skrive hans brev, [de ble] ofte [skrevet av] hans svoger Nikolaus Gabele. En stor del av selebre personer i Teosofisk samfunn reiste til Kempten og ble studenter av denne kristne seer.»[17]

Alle hans elever måtte sverge troskap om å holde hans identitet hemmelig. Weinfurter sa f.eks. at «i vår leders levetid måtte alle og enhver strengt forplikte seg til å skjule at man er hans disippel».[26]

Hans elever, deriblant Hartmann, Meyrink og Weinfurter i Teosofisk samfunn, skrev aldri åpenlyst om Mailänder ved å bruke hans navn. I sine bøker omtalte teosofene han bare som «M.», «mesteren M.» eller «J.» (for «Johannes»). Han ble også omtalt som «der Führer». I en av bøkene til Hartmann omtales han bare som en «ulært person» (uten skolegang).[27][28]

Wilhelm Hübbe-Schleiden[rediger | rediger kilde]

Wilhelm Hübbe-Schleiden (1846–1916) omkring 1906.

Wilhelm Hübbe-Schleiden (1846–1916) var president i den tyske avdelingen av Teosofisk samfunn, og var en nær bekjent av Rudolf Steiner. Steiner ble generalsekretær i denne teosofiske avdelingen, og i 1902 overlot Hübbe-Schleiden presidentskapet til Steiner.

Julen 1884 ble Hübbe-Schleiden kjent med svogeren til Mailänder, Nikolaus Gabele, i hjemmet til grevinne Caroline von Spreti (1842–1915) i München. Like etter dette besøket ble han kjent med Alois Mailänder og begynte å praktisere hans øvelser i sin egen meditasjon (Notizbucheintrag ohne Datum, 1885, Blatt 12, «Gabele fragen zu jetziger Übung», i Hübbe-Schleidens notisbok).[29]

Caroline von Spreti var søsteren til Franz Hartmann og kjente Nikolaus Gabele siden sin barndom i Kempten. Gabeles mor var ifølge Hartmann «kjent som en dame som hadde spesielle okkulte krefter (Siddhis), gjennom hvilke hun helberedet syke eller besatte mennesker og dyr og donerte mye penger.»[29][30]

Fra juli til oktober 1886 oppholdt Hübbe-Schleiden seg i tre perioder i Mailänder's hjem i Dreieichenhain (27.-31. juli, 1.-9. august, 22. september-3. oktober). På denne tiden foretok han flere avskrifter, som gjør at vi vet noe om øvelsene til Mailänder.[29]

Hübbe-Schleiden utførte imidlertid ikke disse øvelsene som foreskrevet. Mailänder forklarte han: «Jeg har tatt en titt på dine kroppslige tilstander etter ditt ønske, men har mottatt et resultat som er helt forskjellig fra dine synspunkter ... det faktum at [du hevder at] ditt arbeid ikke er spirituelt vellykket eller at styrken av det har forsvunnet, er ikke tilfelle og hviler mer på en morbid imaginasjon.»[31]

Teosofen Clemens Driessen skrev i sin dagbok 26. september 1891 om Hübbe-Schleiden's fremgang i øvelsene: «Dette synes for meg å vise nok en gang at han er i opposisjon mot tilnærmelsesmåten til M[ailänder], som er kritisk innstilt til ham, men bare hva angår de intellektuelle kreative imaginasjons-øvelser». Heller ikke Clemens Driessen omtalte han ved navn, men brukte benevnelsen «M».[32]

Spekulasjoner rundt Rudolf Steiners mentor[rediger | rediger kilde]

Det har vært spekulert i om Mailänder var mentoren til Rudolf Steiner (1861–1925). Steiner hadde nemlig en mentor som han kalte «d. M.». I ettertid har det vist seg at dette ikke er samme personen, og at navnelikheten («M.») er en tilfeldighet. Rudolf Steiner møtte sannsynligvis aldri Mailänder.

En påstått forbindelse mellom Steiner og Mailänder forekommer likevel i litteraturen. I 1987 skrev Jan Christoph Meister: «Blavatsky hadde til tider sett på seg selv som rosenkreuzer. Hartmann og Gustav Meyrink sies å ha gått på «Rosenkorsskolen til Johannes [Alois] Mailänder (som Steiner var kjent med)» (Blavatsky hatte sich zeitweise als Rosenkreuzerin verstanden, Hartmann und Gustav Meyrink sollen in die "rosenkreuzerischen Schule von Johannes [Alois] Mailänder (die Steiner gekannt habe) gegangen sein").[33]

I 2017 publiserte Richard Cloud en artikkel, hvor han hevdet at identiteten til «d. M.» var Alois Mailänder. Dette var i tråd med det prinsipp at identiteten ikke skulle røpes før etter hundre år.[34] Prinsippet er greit nok, hadde det ikke vært for at «d. M.» ikke var Mailänder.

Felix Koguzki og «d. M.»[rediger | rediger kilde]

I sin selvbiografi skrev Steiner at han i 1879, da han var 18¾ år gammel, tok lokaltoget mellom sin hjemby Inzersdorf og Wien. Familien hadde flyttet til Inzersdorf, for å gjøre hans studier ved Technische Universität Wien mulige, og faren var igjen blitt stasjonsmester i den østerrikske jernbane. På toget ble Steiner kjent med «en enkel urtesamler av folket»; en person uten utdannelse, som ifølge Steiner hadde stor kunnskap om naturens hemmeligheter. I disse dagene trengte man en statlig lisens for å samle og selge medisinske urter, og denne mannen steg på i Trumau i Bezirk Baden og reiste til apotekene i Wien for å selge medisinske urter som han hadde samlet.[35]

Steiner skrev om han:[36]

Rudolf Steiner (1861–1925) i 1879, 18 år gammel.

Laquote.svgHan virket som om han bare var organ for et åndsinnhold, som ville meddele seg ut fra skjulte verdener. Når man var sammen med ham, kunne man få dype innblikk i naturens hemmeligheter. På ryggen bar han sine bunter med legeurter, men i sitt hjerte bar han resultatene han hadde vunnet fra naturens åndelighet gjennom sin urtesamling. Jeg har sett mangt et menneske smile, når jeg gikk sammen med denne "innviede" gjennom Wiens gater. ... Hans uttrykksmåte var mange ganger ikke uten videre forståelig. ... Men fra første øyeblikk jeg lærte ham å kjenne, følte jeg den dypeste sympati for ham. Og så ble det etter hvert for meg som om jeg var sammen med en sjel fra meget gamle tider, som uberørt av nutidens sivilisasjon, vitenskap og anskuelser bragte meg en instinktiv viten fra fortiden.Raquote.svg

I 1961 ble denne «schwabiske» urtesamleren identifisert som Felix Koguzki (1834–1909); han ble født i Wien den 1. august 1833, og døde i Trumau i 1909.[37]

Denne urtesamleren fikk enorm betydning for Rudolf Steiner; han snakket med Steiner om den åndelige verden «som en som hadde erfaring med den».[36] I sine mysteriedramaer har Steiner benyttet Felix som modell for «Felix Balde», som opptrer som representant for naturåndene. Et sted uttaler Felix Balde:

Laquote.svgI jordtilværets utviklingsgang
forandrer menneskehetens vesen seg.
Vi står ved et tidsvendepunkt.
En del av åndserkjennelsen
må bli tilgjengelig for alle mennesker,
som vil åpne sitt sinn for den.Raquote.svg

I 1880 introduserte urtesamleren Steiner for en person som ikke navngis i Steiners selvbiografi. Steiner kaller han bare «d. M.»; ordet «mester» (meister) er tilføyd i parantes av utgiverne av «Barrdokumentet» fra 1907.[38]

«M.» hadde stor innflytelse på Steiners senere utvikling, særlig på hans beslutning om å studere filosofien til Johann Gottlieb Fichte (1762–1814). Det kan synes som om Steiner oppholdt sammen seg med «d. M.» en lang weekend. Det var «d. M.» som lærte Steiner å arbeide effektivt ut fra den spirituelle verden i en materialistisk tidsalder: «For å overvinne materialismens drage må du komme inn under dens skinn». Da de skilte lag, sa «M.»: «Du vet nå hvem du er! Handle deretter, og forbli alltid tro mot deg selv.»[35][39][37]

Under et selvbiografisk foredrag som ble holdt den 4. februar 1913 i Berlin, sa Steiner:

Laquote.svgMin Felix var på sett og vis bare en budbringer for en annen personlighet. Denne benyttet seg av et bestemt middel for å anspore i guttens sjel, som jo stod inne i den spirituelle verden, de regulære, systematiske tingene man må være kjent med i den spirituelle verden. Denne personlighet, som igjen stod helt fremmed overfor alt geistlig […], betjente seg egentlig av Fichtes verker, som han knyttet bestemte betraktninger til, og av dem oppstod det ting hvori man kan finne kimene til boken Vitenskapen om det skjulte, skrevet av den mannen som denne gutten senere er blitt til. Og mangt av det som Vitenskapen om det skjulte oppstod av, det ble den gang belyst i tilknytning til Fichtes utsagn.

I sitt ytre yrke var denne utmerkede mann like uanselig som Felix. Det han likesom brukte som holdepunkt, var en bok som i Østerrike ofte ble undertrykt på grunn av dens antigeistlige retning [Über den Grund unseres Glaubens an eine göttliche Weltregierung, desember 1798 av Fichte], men som kan anspore en til å finne helt spesielle åndelige veier og åndelige stier. De eiendommelige strømninger som går gjennom den okkulte verden og som man bare kan erkjenne når man tar hensyn til en oppadgående og en nedadgående dobbeltstrøm, trådte den gang levende frem for guttens sjel. […] Det er ikke nødvendig å si noe mer om dette punktet av okkulte skolering hos den ungdom som gutten nå var blitt til. For alt det som viste seg for ham, ble værende i denne unges sjel; han opplevde det i seg selv og gikk sin egen livsvei.Raquote.svg

Et maleri av Charles Piazzi Smyth (1819–1900) som viser den store kometen fra 1843 over Table Bay i Sør-Afrika.

Videre skrev Steiner:[40]

Laquote.svgFristelsen for folk til å fanatisk idealisere en person som bærer en slik autoritet, er for stor. Det vil være det verste som kan skje – og vil ligne på idioti i for stor grad. Denne tausheten er likevel essensiell, hvis vi ikke bare ønsker å unngå de egoistiske fristelser av ambisjon og stolthet, men fremfor alt å unngå de okkulte, astrale angrep som konstant ville bli rettet mot et individ på dette nivå. Dette er grunnen til at det er så viktig at et faktum slik som dette ikke blir nevnt før etter hundre årRaquote.svg

I 1891 tok Steiner doktorgraden i filosofi ved Universitetet i Rostock, med en avhandling om grunnspørsmål i erkjennelsesteorien med særlig fokus på Fichtes vitenskapslære, senere utgitt i utvidet form som Wahrheit und Wissenschaft (Sannhet og vitenskap).[41]

«M.» var østerriker og knyttet til Fichtes filosofi[rediger | rediger kilde]

Blant de faktorer som utelukker at «d. M.» var Mailänder, er det forhold at disse personene hadde forskjellig nasjonalitet. Mailänder var fra Kempten i det daværende kongeriket Bayern. Mentoren «d. M.» var derimot østerriker.

Han brukte «liksom som holdepunkt» boken Über den Grund unseres Glaubens an eine göttliche Weltregierung av Fichte. Og dette var «en bok som i Østerrike ofte ble undertrykt på grunn av dens antigeistlige retning». I samtaler med Steiner omtalte han sensuren i Østerrike.

Mailänder var også analfabet. Det er derfor lite sannsynlig at han studerte Fichtes filosofi. Det er i alle fall ingen beviser for det. Den ovennevnte «d. M.» var derimot levende engasjert i en bok av Fichte som inngikk i «ateismestriden». Dette var en disputt som foregikk ved universitetet i Jena i hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach i årene 1798 og 1789, der de stridende parter var filosofen Friedrich Karl Forberg (1770–1848) og Johann Gottlieb Fichte. Dette var igjen tilknyttet oppblomstringen av tysk idealisme (med Kant, Fichte, Schelling og Hegel som de fire hovedrepresentantene).[42]

De tyske idealistene (deriblant Kant) betraktet subjektet som autonomt og fundamentalt skapende og produktivt. Friheten former virkeligheten og står i en diastase til virkeligheten som helhet og sammenheng. De tyske idealistene var opptatte av skjæringspunktet mellom forsøket på å forene virkeligheten som helhet og friheten. I filosofien til Fichte finner vi det «absolutte jeget» som fordeler seg i de enkelte individer for å fremme sin egen moralske utvikling.[43]

I denne sammenheng ble Fichte anklaget for ateisme. Fichte forsvarte seg ved å si at «det er ikke min ateisme som de straffeforfølger, men min demokratisme». Fichte ble tvunget til å forlate universitetet i Jena som følge av denne striden og flykte til Berlin.[43]

Steiners viktigste filosofiske verk var Die Philosophie der Freiheit (Frihetens filosofi) fra 1894. Dette var en slags fortsettelse av Wahrheit und Wissenschaft, og dveler ved friheten hos de tyske idealistene. Boken antyder en vei til «åndelig frihet», og Steiner stiller opp den «sanselighetsfrie tenkning» (sentral i antroposofien) som menneskets eneste og sanne frihetsområde.

En reinkarnasjon av Christian Rosenkreuz?[rediger | rediger kilde]

Steiner hevdet at den legendariske Christian Rosenkreuz (C.R.C) – som skal ha levd på 1300-tallet, levde i hans egen levetid. «Christian Rosenkreuz er inkarnert igjen, i dag», skrev han.[40]

Mens mange åndelige tradisjoner sporet sin opprinnelse langt tilbake i tid, hevdet Steiner at C.R.C levde her og nå, blant oss. I sin «tempel-legende» sa Steiner eksplisitt at C.R.C var en reinkarnasjon av apostelen Johannes, «den disippelen som Jesus elsket mest» ifølge Johannesevangeliet (Joh. 13,23. 19,26. 20,2. 21,7. 21,20.). Han var også Lasarus, som Jesus vekket opp fra de døde. Ifølge Steiner blir han reinkarnert regelmessig, «vekket opp fra de døde» på Jorden, inntil Jesu gjenkomst.[44]

Vi kan forutsette at denne personligheten var «d. M.». Steiner hevdet at å ha blitt innviet av C.R.C personlig, og at det dannet grunnlaget for hans egen antroposofi.

Steiner hevdet at Jesu gjenkomst vil inntreffe på eterplanet og ikke være en fysisk hendelse. Mailänder's brev (som ble diktert for og skrevet av andre) har mange henvisninger til Kristus og hans tilbakekomst som en eterisk manifestasjon.[31]

Paracelsus hadde spådd i 1491 at Alias Artista, en forgjenger til Messias, ville gjenfødes og fornye verden: «Qoud utilius Deus patefieri sinet, quod autem majoris momenti est, vulgo adhuc latet ustue ad Eliæ Artistæ adventum, quando is venerit» og «Hoc item verum est nihil est absconditum quod non sit retegendum; ideo, post me veniet cujus magnale nundum cicit qui multa revelabit».[45][46]

Denne spådommen var velkjent blant medlemmer av Rosenkorsordenen. Rosenkorsmanifestene knyttet bevegelsens grunnleggelse til kometene i 1603 og 1604. «Europa er gravid», sa de, og det ville fødes noe nytt som ville styrte det gamle. Fama Fraternitatis (1614) knyttet kometene til åpningen av graven til Christian Rosenkreuz.[47]

Confessio Fraternitatis (1615) sier i innledningen til kapittel VIII: «Gud har i sannhet allerede sendt budbringere som skal vitne om hans vilje. Som vitnesbyrd har noen nye stjerner kommet til syne i Serpentarius og Cygnus, noe som er mektige tegn på at et stort konsil vises frem for alle ting som menneskelig oppfinnsomhet oppdager. Gud påkaller sin skjulte kunnskap, og likeledes Boken av Naturen, som selv om den er åpen for alles øyne, bare kan leses av og bli forstått av noen svært få».[48]

Rudolf Steiner knyttet på samme måte fødselen av C.R.C. til tilsynekomsten av kometer:

Laquote.svgDu kan godt forestille deg at når noe nytt, som et produkt av det kosmisk feminine, bryter inn i menneskehetens evolusjon, kan det forårsake tumulter som er åpenbare nok, men at folk foretrekker å ikke legge merke til det! Det er likevel mulig å gjøre folk bevisste om at visse hendelser i vår jordiske eksistens er forbundet med eksistensen til kometer. På samme måte som noe nytt, en gave fra kvinnen, kan komme inn i hverdagens travle støy til en familie, slik er det også med kometene. På samme måte som når et lite barn blir født, slik er det når en komet returnerer, at noe helt nytt blir skapt.Raquote.svg

Og her kommer ytterligere spekulasjoner inn. Mailänder hadde ordensnavnet «Johannes», og «snakket som Johannes». Mailänder's brev har mange henvisninger til Kristi tilbakekomst som en eterisk manifestasjon (liksom Steiner). Og Mailänder ble født 25. mars 1843. Dette var samme året som den store kometen fra 1843 første gang ble oppdaget - nemlig den 5. februar 1843. [44]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]