Alois Kieslinger
| Alois Kieslinger | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1. feb. 1900[1] Wien[2] | ||
| Død | 1. juni 1975[1] (75 år) Wien[3] | ||
| Beskjeftigelse | Geolog, universitetslærer | ||
| Nasjonalitet | Østerrike | ||
| Medlem av | Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina | ||
| Utmerkelser | Wien bys utmerkelse for naturvitenskapelig arbeide (1961) | ||
Alois Kieslinger (1900–1975) var en østerriksk geolog og paleontolog med fokus på anvendt geologi og petrografi. Han ble professor og betraktes i Østerrike som en «ny formidler mellom geologi og kunst»[4] og som medstifter av kulturgeologien.[5]
Tidlig liv
[rediger | rediger kilde]Det er lite kjent om Kieslingers tidlige liv. Familien hans kom fra Sørvest-Steiermark, fra Eibiswald ved foten av Koralm. Sønn av ministerialråd Ing. Franz Kieslinger, gikk han på Schottengymnasium i Wien, hvor han fullførte sin matura med utmerkelse. Hans humanistiske utdannelse og kunsthistoriske interesse fra nære slektninger, som hans eldre bror Franz Kieslinger, hadde stor innflytelse på hans livsvei. Han begynte deretter å studere geologi.
Yrkesliv
[rediger | rediger kilde]Kieslinger tok doktorgrad og ble straks ansatt som assistent ved det paleontologiske instituttet ved Universitetet i Wien, hvor han også utførte geologiske undersøkelser, spesielt i gullmalmgrensene i Hohe Tauern. I 1930 ble han habilitert ved den tekniske høyskolen i Wien for geologi, hvor han i 1937 fikk en stilling og tittelen som ekstraordinær professor.
Mellom 1938 og 1945 arbeidet han ved det nasjonale kontoret for jordforskning, avdeling Wien, og opprettet et register over steinbrudd for Østerrike og senere for hele det daværende riket. Flere søknader om medlemskap i NSDAP ble avvist.[6][7] I 1942 ble han innkalt til Organisation Todt, hvor han som byggeleder ved slaget om Narvik var en del av Einsatzgruppe Wiking og jobbet med byggingen av ubåtbunkere i et granittforekomst. Etter krigens slutt var han i engelsk krigsfangenskap i ett og et halvt år, fra 10. mai 1945 til desember 1946.[8][4]
Fra 1946 var han geolog ved Bundesdenkmalamt, før han i oktober 1949 ble betrodd ledelsen av det tradisjonsrike instituttet for geologi ved den tekniske høyskolen i Wien som ekstraordinær professor. Fra 1954 var han ordinær høyskoleprofessor, og i 1970 ble han pensjonert.[9][10] Han ble begravet på Hernalser Friedhof i et æresgrav.[11]
Virke
[rediger | rediger kilde]Han utforsket området for anvendt geologi og petrografi, som ble hans fremtredende arbeidsfelt. Hans kunnskaper om teknisk bergartslære, med en innledende vekt på forvitringsfenomener, førte ham i 1931 som rådgiver til natursteinrestaureringen av Parthenon også til Athen, og hans publikasjon Zerstörungen an Steinbauten, ihre Ursachen und ihre Abwehr (1932), som fortsatt er gyldig og bare krevde noen tilleggsnotater basert på endrede miljøforhold, spesielt i storbyer.
Arbeidet med bergartsvitring og hans kunsthistoriske interesse førte til en tidlig og livslang kontakt med bygningsvern, hvor han jobbet med geologi i steinbrudd, steinuttak og steinbearbeiding. Utgangspunktet var Wiener Stephansdom, hvor Kieslinger bidro med all sin kunnskap og ferdigheter under gjenoppbyggingen, og disse arbeider dannet grunnlaget for hans bok Die Steine von St. Stephan (1949), der han beskrev grensesnittet mellom bergart, bruk, bygningshistorie og forvitring. Av særlig betydning er det monumentale verket Die Steine der Wiener Ringstraße (1972) og hans monografi om brukbare bergarter i delstatene Kärnten (1956) og Salzburg (1964).
Han mottok mange utmerkelser for sitt arbeid, blant annet fra geologiske, kulturelle institusjoner og natursteinfagforeninger i Østerrike og Tyskland. I 1968 ble han valgt som medlem av Leopoldina.
Verk
[rediger | rediger kilde]Kieslinger skrev åtte monografier og 328 enkeltpublikasjoner.[9]
- Zerstörungen an Steinbauten. Ihre Ursachen und ihre Abwehr. Deuticke, Wien 1932.
- Die Steine von St. Stephan. Utg. av Verein für Denkmalpflege i Wien og Bundesdenkmalamt. Herold, Wien 1949.
- Gesteinskunde für Hochbau und Plastik. Fachkunde für Steinmetzen, Bildhauer, Architekten und Baumeister.Østerriksk Gewerbeverlag, Wien 1951.
- Der Bau von St. Michael in Wien und seine Geschichte, u. a. Erdbeben 1590, særtrykk fra årboken til Vereine für Geschichte der Stadt Wien, Bd. 10, 1952/53.
- Die nutzbaren Gesteine Kärntens. Naturwiss. Verein für Kärnten, Klagenfurt 1956.
- Die nutzbaren Gesteine Salzburgs (= Ergänzungsband der Mitteilungen der Gesellschaft der Salzburger Landeskunde. Band 4). Das Berglandbuch, Salzburg 1964.
- Die nutzbaren Gesteine Salzburgs. Das Berglandbuch. Salzburg/Stuttgart 1964.
- Die Wiener Ringstrasse. Bild einer Epoche. Band IV: Die Steine der Wiener Ringstrasse. Franz Steiner Verlag, Wiesbaden 1972.
Vurdering
[rediger | rediger kilde]Til ære for Alois Kieslinger og Josef Schadler reiste steinhuggere fra Oberösterreich i 1980 en minnesmerke i Wolfgangstein i Kremsmünster, «i varig takknemlighet for natursteinens utnyttelse».
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Georg Horninger: Alois Kieslinger. I: Forhandlinger Av Federal Geological Survey. Wien 1975, s. 201-211 (zobodat.at [PRESENTASJON (PDF)]).
- Walter Eppensteiner: Alois Kieslinger. I: Publikasjoner Fra Det Østerrikske Geologiske Samfunnet. Volum 68, Wien 1975, s. 189-192 (zobodat.at [PDF]).
- Forfatter: Christina Bachl-Hofmann: Dokumentasjon og evaluering Av boet Til Prof. Dr. Alois Kieslinger (1900-1975) med spesielt fokus på mineralråvarer som er essensielle for konstruksjonsteknikk og ingeniørgeologiske spørsmål. I: Rapporter Fra Federal Geological Survey. Nr. 37. Wien 1997, ISSN 1017-8880, s. 1-25 (zobodat.at [PDF]).
Nettlenker
[rediger | rediger kilde]- Dr. phil. Alois Kieslinger. In: ZOBODAT.at. OÖ Landes-Kultur GmbH; abgerufen am 1. Januar 1900 (mit Publikationsverzeichnis)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 7. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 20. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Christina Bachl-Hofmann, Tillfried Cernajsek, Christoph Hauser & Astrid Rohrhofer: Nachlässe bedeutender österreichischer Geologen an der Geologischen Bundesanstalt in Wien. In: Berichte der Geologischen Bundesanstalt, Band 52 (2000), Wien, S. 9–21. (PDF; 830 kB). Abgerufen am 3. Juni 2010.
- ^ Deutsche Nationalbibliothek, abgerufen am 4. Juli 2009.
- ^ Bundesarchiv R 9361-II/514151
- ^ Peter Danner: Görings Geologen in der Ostmark S. 92 https://www.zobodat.at/pdf/BerichteGeolBundesanstalt_109_0001-0121.pdf
- ^ James R. Underwood, Peter L. Guth: Military geology in war and peace. Boulder, Geological Society of America (1998) Online auf Google-Books, abgerufen am 3. Juni 2010.
- ^ a b Walter Eppensteiner: Alois Kieslinger. In: Mitteilungen der österreichischen geologischen Gesellschaft. Band 68, April 1978, S. 189–192 (Nachruf, Mal:ZOBODAT).
- ^ Georg Horninger: Alois Kieslinger. In: Verhandlungen der Geologischen Bundesanstalt. Heft 4, Wien 1975, S. 201–211 (Mal:ZOBODAT).
- ^ «Ehrenhalber gewidmete und Historische Grabstellen am Friedhof HERNALS» (pdf). Friedhöfe Wien. Besøkt 19. november 2023.