Alfred Redl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Alfred Redl

Alfred Redl (født 14. mars 1864 i Lemberg i Galicia i Østerrike-Ungarn, død 25. mai 1913 i Wien) var en østerriksk offiser og spion for Russland.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Alfred Redl kom fra en fattig familie og faren hans, Franz Redl, var kontorist. Moren var Mathilde Redl. Faren hasde vært offiser, men forlot arméen ved 31 års alder, ettersom han ikke hadde råd til den Heiratskaution (en slags livforsikring til fordel for hustruen) som officerer var skyldige å skyte inn når de giftet seg. Han klarte å få en passende ansettelse ved den keiserlige og kongelige jernbanen Carl Ludwig-Bahn, om enn bare i Lemberg, der han i egenskap av tyskspråklig statstjenestemann tilhørte en tolerert minoritet. Der ble det mulig for ham å forfremmes til jernbaneoöverinspektør.

Offiser[rediger | rediger kilde]

En særlig intelligens gjorde det mulig for sønnen Alfred Redl å stige raskt i gradene i den østerrikske hæren, en posisjon som ellers var forbeholdt de rike og privilegerte.

Redl begynte etterhvert å spionere for andre lands etterretningstjenester, i første rekke for Russland. Rykter om at Redl også skal ha arbeidet for hemmelige tjenester i Frankrike og Italia har dukket opp senere, men disse ryktene har verken blitt bekreftet eller avkreftet av pålitelige kilder. Redls motiver for landssvik er fremdeles uklart.

Redl kan ha blitt oppdaget i en kompromitterende situasjon av russiske agenter, siden han var homoseksuell og dersom dette hadde kommet frem, ville det vært fatalt for hans videre karrieremuligheter i militæret. Russiske agenter skal ha oppdaget at Redls homoseksualitet så tidlig som i 1901 og denne informasjonen kan ha blitt brukt til å presse ham til å avsløre gradert informasjon. Redl ble godt betalt for sine tjenester for den russiske etterretningstjenesten, og han hadde en livsstil langt over hva hans offisielle lønn kunne dekke.

Det er ikke uvanlig for folk å bli presset til å spionere, og deretter få god betaling som et virkemiddel for å sikre at de fortsetter som spioner. Fra 1903 til 1913 var Redl Russlands ledende spion. Redl har blitt kalt en av historiens største forrædere fordi hans handlinger var ansvarlig for drap på minst en halv million av hans egne landsmenn.

Alfred Redl begikk selvmord ved å skyte seg da det ble oppdaget at han hadde blitt avslørt som dobbeltagent og det ble derfor ingen rettssak og dom for spionasje.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Peter Broucek: «Redl, Alfred». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 9, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1988, ISBN 3-7001-1483-4, s. 7 f. (Direkte lenker: s. 7, s. 8)
  • Verena Moritz, Hannes Leidinger: Oberst Redl. Der Spionagefall, der Skandal, die Fakten. Residenz, Wien 2012, ISBN 978-3-7017-3169-5.
  • Georg Markus: Der Fall Redl. Amalthea, Wien/München 1984, ISBN 3-85002-191-2.
  • Janusz Piekałkiewicz: Weltgeschichte der Spionage. Kapitel: Das k.u.k Evidenzbureau. Südwest Verlag, München 1988, ISBN 3-517-00849-4, S. 255–265.
  • Egon Erwin Kisch schrieb im Jahr 1924 den Bericht Der Fall des Generalstabschefs Redl, der heute unter dem Titel Wie ich erfuhr, dass Redl ein Spion war publiziert ist (Der Fall des Generalstabschefs Redl, Klett-Cotta, Stuttgart 1988, ISBN 3-608-95569-0 = Cottas Bibliothek der Moderne, Band 68).
  • Egon Erwin Kisch: Der Fall des Generalstabschefs Redl. In: Prager Pitaval-Späte Reportagen. (Gesammelte Werke in Einzelausgaben II/2, Hrsg. v. Bodo Uhse u. Gisela Kisch) Berlin/Weimar 1969, S. 132–184.
  • Maximilian Ronge: Kriegs- und Industrie-Spionage. Zwölf Jahre Kundschaftsdienst. Amalthea, Zürich 1930.
  • Manfried Rauchensteiner: «Redl, Alfred.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 21, Duncker & Humblot, Berlin 2003, s. 244 f. (digitalisering).