Alexandre Pétion
| Alexandre Sabès Pétion | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. april 1770 Port-au-Prince, Saint-Domingue | ||
| Død | 29. mars 1818 (47 år) Haïti | ||
| Beskjeftigelse | Offiser og politiker | ||
| Ektefelle | Marie-Madeleine Lachenais | ||
| Nasjonalitet | Haiti | ||
| Republikken Haïtis 1. president | |||
| 17. oktober 1806 – 29. mars 1818 | |||
| Forgjenger | Jean-Jacques Dessalines | ||
| Etterfølger | Jean Pierre Boyer | ||
Anne Alexandre Sabès, kalt Pétion (2. april 1770-29. mars 1818; haitisk kreol også Aleksann Petyon) var en haitisk politiker som tjente som Republikken Haïtis president fra 1806 til sin død, men hadde bare kontrollen over den sørlige delen av landet, da Henri I hadde opprettet Kongedømmet Haiti i nord. Han blir regnet som en av Haïtis landsfedre, sammen med Toussaint-Louverture, Jean-Jacques Dessalines og hans rival Henri Christophe.
Tidlig liv[rediger | rediger kilde]
Pétion ble født i Port-au-Prince som sønn av en svart haitisk mor og en hvit fransk far. Som andre gens de couleur libres ("frie farvede") med velstående fedre ble han sendt til Frankrike i 1788 for å studere ved militærakademiet i Paris. På Saint-Domingue ble mange gens de couleur, som ofte ble satt fri av fedrene, regnet som en tredje kaste som sto mellom de hvite og de svarte slavene opprinnelig fra Afrika. Selv om de bare hadde begrensede politiske rettigheter, ble mange av disse utdannede og rike landeiere, som ble mislikt av peitis blancsene ("små hvite"), som var mindre handelsmenn. Før slaveopprøret i 1791 ledet disse et opprør for å få stemmerett og andre politiske rettigheter som de mente de hadde krav på som franske borgere etter den franske revolusjon. På dette tidspunktet fantes det ingen utbredt støtte blant dem for politiske rettigheter for slaver og svarte.
Den haitiske revolusjon[rediger | rediger kilde]
Pétion vendte tilbake til Saint-Domingue som en ung mann for å delta i utkastelsen av britene fra øya i 1798-9. Her hadde det lenge vært klassespenninger mellom gens de couleurene og svarte slaver og frie svarte, og slavene var ti ganger så mange som de hvite og gens de couleurene til sammen. I løpet av årene med krigføring mellom plantasjeeiere eller grands blancs, spanjoler, briter og franskmenn ble spenningen mellom kastene stadig større i kampen for makt og politiske allianser.
Da det oppsto spenninger mellom svarte og farvede, støttet Pétion ofte de farvede. I juni 1799 allierte han seg med general André Rigaud og Jean Pierre Boyer mot Toussaint L'Ouverture i det mislykkede opprøret som har blitt kjent som knivkrigen (Guerre des Couteaux) sør på Haïti. I november hadde opprørerne blitt presset tilbake til den strategisk plasserte sørlige havnebyen Jacmel, og forsvaret av byen ble ledet av Pétion. I mars 1800 ble byen inntatt, og dette ble den effektive slutten på knivkrigen. Pétion og de andre farvede lederne gikk så i eksil i Frankrike.
I februar 1800 ankom den franske generalen Charles Leclerc, Napoléon Is svoger, med flere titalls krigsskip og 60.000 menn Haïti for å forsøke å gjenopprette fransk kontroll over øya. Sammen med ham var de farvede generalene Boyer, Rigaud og Pétion.
Etter at franskmennene hadde deportert Toussaint-Louverture og kampen igjen hadde startet, støttet Pétion de haitiske opprørerne, etter å ha deltatt på en hemmelig konferanse i Arcahaie, hvor Pétion hadde støttet Jean-Jacuqes Dessalines, generalen som hadde inntatt Jacmel. 17. oktober 1803 inntok opprørerne Port-au-Prince, 18. november ble restene av Leclercs ekspedisjonsstyrke knust i slaget ved Vertières og 1. januar 1804 erklærte Dessalines Saint-Domingue uavhengig under navnet Haïti. 6. oktober samme år erklærte Dessalines seg som hersker på livstid, og ble kronet til keiser.
Etter revolusjonen[rediger | rediger kilde]
Etter at Dessalines ble myrdet 17. oktober 1806, ønsket Pétion, som støttet drapet, å innføre et liberale demokrati, men møtte motstand fra Henri Christophe, som ønsket et autoritært styre. Christophe ble valgt til president, men mente at han i denne stillingen ikke hadde nok makt, siden Pétion ikke ville dele makt med ham. På nytt ble landet delt mellom deres tilhengere, og spenningen mellom svarte og farvede blusset opp på ny.
Etter den uavgjorte striden mellom dem hadde pågått fram til 1810, ble det inngått en fredsavtale, og landet ble delt i to. Nord å Haïti, som hadde vært den tradisjonelle høyborgen til de radikale svarte, opprettet Christophe Kongedømmet Haiti med seg selv som konge, mens i sør, hvor gens de couleurene hadde innflytelse, ble Pétion i 1806 valgt til president.
Selv om han i utgangspunktet støttet demokratiet, syntes Pétion at begrensningene senatet påla ham var slitsomme, og opphevet forsamlingen i 1818. I 1816 hadde han utnevnt seg til president på livstid siden han fryktet et at den politiske makten skulle bli for liten, selv om dette stred med hans tidligere prinsipper.
Pétion konfiskerte kommersielle plantasjer fra de rike jordeierne, og landområdene ble utdelt til hans støttespillere og til bøndene, som ga ham kallenavnet Papa Bon-Cœur ("godhjertet far"). Uheldigvis førte omfordelingen av land og omleggingen av landbruket til at eksportindustrien ble betydelig mindre. Mesteparten av befolkningen ble nå selvforsynte bønder på heltid, og derfor gikk det sterkt nedover med eksporten og statsinntektene.
Siden han trodde utdanning var viktig, opprettet Pétion Lycée Pétion i Port-au-Prince. Pétions idealer om frihet og demokrati i verden, spesielt for slaver, var sterke, og han støttet ofte de undertrykte. I 1815 tillot han at den venezuelanske frigjøringslederen Simón Bolívar flyktet til Haïti, og støttet ham materielt og med infanteri. Denne hjelpen spilte en avgjørende rolle i Bolívars suksess i kampen for å frigjøre landene som kom til å utgjøre Gran Colombia.
I 1818 døde Pétion av gulfeber, og ble etterfulgt av sin protesjé Jean Pierre Boyer.
| Forgjenger: Jean-Jacques Dessalines (som keiser) |
Haïtis president |
Etterfølger: Jean Pierre Boyer |