Aleksandr Bulatovitsj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Aleksander Bulatovitsj»)
Aleksandr Bulatovitsj
Født26. sep. 1870Rediger på Wikidata
Orjol
Død5. des. 1919Rediger på Wikidata (49 år)
Lutsykivka
BeskjeftigelseOppdagelsesreisende, antropolog, skribent, geograf, militært personell, prest Rediger på Wikidata
Utdannet vedImperial Alexander Lyceum (–1891)
FarQ116815828
MorQ116815777
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Utmerkelser
6 oppføringer
2. klasse av Sankta Annas orden
4. klasse av Sankt Vladimirs orden
4. klasse med sverd og bånd av Sankt Vladimirs orden
2. klasse med sverd av Sankta Annas orden
4. klasse av Sankt Georgskorset
Ridder av Æreslegionen

Aleksandr Ksaverjevitsj Bulatovitsj (russisk: Алекса́ндр Ксаве́рьевич Булато́вич; født 26. september 1870, død 5. desember 1919) var en russisk militær offiser, oppdagelsesreisende i Afrika, forfatter, hieromunk og leder av en dogmatisk bevegelse innen Den ortodokse kirke under navnet fader Antonius.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Aleksandr ble født inn i en adelig familie fra Orjol. Han studerte ved Tsarskoye Selo Lyceum, deretter tjenestegjorde han i et Husar-regiment.

I 1896 var han medlem av det russiske Røde Kors' misjon til Etiopia, der han ble en nær venn av Negus Menelik II. Han satte fartsrekord med kamel på veien til Etiopia, med hjelp av Nikolaj Leontiev. Han var rådgiver for Menelik II under Den første italiensk-abessinske krig 1895-1896, og også under kamper mot stammene i sør. Bulatovitsj sluttet seg til en ekspedisjon ledet av Ras Woldegiyorgis for å erobre Kaffa-provinsen, og var den første europeer som nådde munningen av Omo-Elven.

Etter at Bulatovitsj returnerte til Russland mottok han en utmerkelse fra den russiske geografiske forening for sitt arbeid i Etiopia, og rangen poruchik (senere rittmester) i hæren. Han tjenestegjorde i St. Petersburg. Etter samtaler med den hellige Johannes av Kronstadt forlot han hæren i 1903 og ble munk i det russiske klosteret Skiti Andreou på Athos-fjellet i Hellas. Han besøkte også Etiopia senere og forsøkte å opprette et russisk-ortodoks kloster der. Han ble ordinert som hieromunk under navnet Fader Antonius.

I 1907, etter å ha lest boken På Kaukasus-fjellet av munken Hilarion, ble han en av lederne av den såkalte imjaslavje-bevegelsen i den russisk-ortodokse kirken. Etter at bevegelsen ble fordømt som vranglære og oppløst av den russiske hæren i 1913 reiste han til St. Petersburg for å be om nåde for munkene.

Han fortsatte sin kamp for anerkjennelse av bevegelsen, og utga mange teologiske bøker for å bevise dens dogmer. Blant annet fikk han audiens hos Tsaren og klarte til slutt å sikre en viss form for rehabilitering for seg selv og sine trosfeller. De fikk lov til å vende tilbake til sine stillinger i Kirken uten omvendelse. Den 28. august 1914 fikk Antonius Bulatovitsj tillatelse til å delta i den russiske hæren som prest. Under første verdenskrig var fader Antonius ikke bare feltprest, men ved «mange anledninger førte han soldater i kamp», og ble tildelt St. Georgs-korset.

I oktober 1918 fattet den russisk-ortodokse kirkens synode et vedtak som ga imjaslavtsyene lov til å delta i gudstjenester, forutsatt at de ikke omvendte seg. Vedtaket var signert av Patriark Tikhon. I januar 1919 kuttet Bulatovitsj sine forbindelser med den Tihon og dro tilbake til familiens eiendom i Lebedinka, der han tilbragte resten av sitt liv som eremitt. Enten 5. eller 6. desember 1919 ble han myrdet. Det er motstridende beretninger om hvorvidt morderne var desertører fra den Hvite eller Røde Armé under borgerkrigen.

Skrifter[rediger | rediger kilde]

Bulatovitsj i russisk litteratur[rediger | rediger kilde]

Antonius Bulatovitsj var sannsynligvis inspirasjonskilden til den groteske husaren Alexej Bulanovitsj i romanen "De 12 stolene" av Ilf og Petrov. Han er også hovedpersonen i Valentin Pikuls fortelling "En husar på en kamel", og i romanen "The Name of Hero" av Richard Seltzer.

 Referanser[rediger | rediger kilde]