Air Inter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.
Air Inter Vickers Viscount på Paris Orly i 1973.
Dassault Mercure i 1985

Air Inter (Lignes Aériennes Intérieures) var et halv-offentlig fransk innenlands flyselskap. Før fusjonen med Air France hadde flyselskapet hovedkontor i Paray-Vieille-Poste, Essonne.[1][2] Tidligere lå hovedkvarteret i det 1. arrondissement i Paris.[3]

Air Inter ble stiftet 12. november 1954. Den første flyvningen ble foretatt 16. mars 1958 mellom Paris og Strasbourg, men det var først i 1960 at flyselskapet startet regulære kommersielle flyvninger.[4]

Air Inter ble grunnlagt som et halv-offentlige selskap for å gi effektive innenlandsflyvninger til lavest mulig pris.

Fokker 70 i 1996 med Air France og Air Inter logo

Air France og de franske statsbanene (SNCF) var Air Inters to største offentlige aksjonærer, hver med 25 % i selskapet. Union des Transports Aériens (UTA) var den største private investor. UTA holdt i utgangspunktet en 15 % minoritets eierandel i Air Inter. UTA økte senere sin eierandel til 36 % og ble den største enkeltaksjonær.[5][6][7]

Den 12. januar 1990 ble Air Inter, sammen med UTA og Air France en del av en forstørret Air France-gruppe, som i sin tur ble et datterselskap av Groupe Air France. Air Inter endret navn til Air France-Europe etter en fusjon med Air France og UTA. Den 1. april 1997 ble Air Inter absorbert inn i Air France. På denne dagen opphørte firmaet å eksistere som en juridisk enhet i Groupe Air France.

Historie[rediger | rediger kilde]

Interiør av en Air Inter Dassault Mercure.

Den 23. februar 1960 besluttet Frankrikes regjering å overføre Air Frances innenlandske monopol til Air Inter. Dette ga drivkraft for Air Inter til å starte ruteflyvninger innen Frankrike, så vel som mellom fastlandet og Korsika. Air Inter ble pålagt å drive ulønnsomme regionale innenlands-ruter for å rettferdiggjøre sitt nasjonale monopol på lønnsomme ruter fra Paris.

Air Inter fløy primært ruter med høy avgangsfrekvens fra Paris' Orly lufthavn til byer i Frankrike, hovedsakelig Lyon, Marseille, Nice, Toulouse, Bordeaux, Strasbourg og Mulhouse. Etter åpningen av Charles de Gaulle internasjonale lufthavn i Roissy-en-France ble hoveddelen av Air Frances internasjonale flyvninger flyttet fra Orly til Charles de Gaulle. Air Inter knyttet også Orly til flere andre provinsielle franske byer så vel som med alle tre kommersielle flyplasser på Korsika Ajaccio, Bastia og Calvi. Flyselskapet drev også regionale innenlands-ruter mellom de største byene i Frankrike. Mange av Air Inters ruter til mindre byer ble fløyet av TAT European Airlines

Før de-reguleringen av det indre luftmarkedet i den EU på begynnelsen av 1990-tallet var Air Inter en sentral aktør i den franske transportindustrien sammen med Air France, UTA og TAT.

I løpet av denne perioden hadde Air Inter nærmest monopol det innenlandske markedet. Unntakene var Air Inters flyvninger mellom Orly og Nice som konkurrerte med Air Frances rute til Nice fra Charles de Gaulle internasjonale lufthavn, samt ruten til Basel/Mulhouse som konkurrerte med Swissairs på ruten fra Charles de Gaulle til Basle/Mulhouse. I tillegg hadde UTA begrensede rettigheter til å frakte passasjerer, gods og post på interne deler av sine langruter mellom Charles de Gaulle og Lyon, Marseille, Nice, så vel som Bordeaux. Imidlertid utgjorde sjelden noen trussel mot Air Inter.

SNCF, en av Air Inters to største offentlige aksjonærer, var også selskapets største konkurrent på innenlands-ruter i Frankrike. Konkurransen ble merkbar etter at utbyggingen av høyhastighets jernbanelinjer kom i gang. Åpningen av TGV-linjen mellom Paris og Lyon i 1981 fremtvang en reduksjon i passasjerkapasiteten på Air Inters Paris - Lyon-rute - både med færre avganger og reduskjon av fly-størrelsen.

Den eneste andre innenlandske rute hvor Air Inter konkurrerte med Air France før liberaliseringn var ruter som forbandt fastlandet med Korsika.

I 1977 kjøpte Air Inter en 20 % eierandel fra Air Frances charterselskap, Air Charter International, i retur for å slutte å være en rival på chartrmarkedet i det det franske pakketurmarkedet.[8]

Årlig passasjerantall på Air Inters innenlandske ruter vokste jevnt og trutt til 21 millioner, slo faktisk Air France et år. Dette etablerte selskapet som den største innenriksKe flyselskap i Europa.[9]

Air Inter var også et av de få europeiske med ultrakorte strekninger som var lønnsomt mesteparten av tiden, og var en forløper til dagens billigselskaper i Europa. Prisene var lavere enn for innenlandske flyvninger andre steder i Europa og konkurrerte med jernbanens billettpriser, med korte opphold under mellomlanding (35 minutter for full 314-seters A300 var vanlig), ingen setetildeling, ingen servering av dikkevarer ombord, og minimum av kabinpersonale.

Den 1. januar 1995 mistet Air Inter sitt monopol på de innenlandske flyvninger fra Orly lufthavn. Fra da av var enhver EU-basert konkurrent fri til å konkurrere på disse rutene, uten begrensninger i kapasitet, avgangsfrekvens eller billettpriser.[10]

Salg av kontrollerende eierandeler i Air Inter og UTA til Air France, samt integrering av begge i Air Franca, var en del av den franske regjerings planer om å opprette en enhetlig, nasjonal operatør med stordriftsfordeler og globalt nettverk for å møte trusler fra en liberalisering av EUS indre transportmarked.[11]

Flåten[rediger | rediger kilde]

Air Inter pioner Kategori 3 i all slags vær landinger og startet som opererer Kategori 3 minima med Caravelles — oppgradering med forbedret head-up vises på Mercure - og A320s.

Air Inter Caravelle
A300B2 i 1981
En A300B2 i en senere lakk på Paris-Orly lufthavn i 1994.

Listet nedenfor er de viktigste flytyper som var en del av Air Inter flåte på ett eller annet tidspunkt i løpet av sin 37 år med kontinuerlig drift:[12]

Air Inter var en tidlig operatør av Airbus A300, den Europeiske flyprodusenten første kommersielle jetfly og flyselskapets første widebodied fly. Flåten nådde 22 fly på sitt høydepunkt med flyet ble kjøpt second hand opp til 1992.

Air Inter var også en lansering kunden for Dassault Mercure, er den franske svaret på Boeing 737, samt Airbus A320 (slutt å bygge en flåte på 33 av 320 variant alene), det eneste flyselskapet kunden i verden for tidligere og felles lanseringen kunden med Air France og British Caledonian for sistnevnte.

Mercure inngått kommersielle airline service med Air Inter på 4. juni 1974. Dassault Aviation's manglende evne til å finne andre kunder for Mercure resulterte i den franske regjeringen å bevilge Air Inter et tilskudd på kr10,775,000. Dette hjalp airline bære den økonomiske byrden ved å operere en "orphan flåte" av bare ti fly.[13] I tillegg til de ti fly som var en del av Air Inter er opprinnelige rekkefølgen for Mercure flyselskapet hadde flyets prototype konvertert til flyselskap-standarden. Denne senere sluttet seg til flåten, øke selskapets Mercure sub-flåten til elleve. Det ble trukket tilbake fra tjeneste i 1995, etter 20 års sammenhengende tjeneste.

Den A320 gikk inn i tjeneste med Air Inter i 1988.

Den A330 var den siste flytypen til å delta Air Inter flåten i 1994.

Hendelser og Ulykker[rediger | rediger kilde]

Det var 12 registrerte hendelser/ulykker med Air Inters fly i hele 37 år av uavbrutt kommersiell drift, tre av dem med dødelig utfall. En av de ni andre rapporterte hendelser inkluderte en fly kapring, som resulterer i tap av ett liv.[14]

Flyselskapets tre dødsulykker var:

  • Den 12. august 1963 havarerte en Vickers Viscount 708 under en ruteflyging fra Lille til Lyon Tramoyes. 16!passasjerer og fire besetningsmedlemmer omkom og en på bakken ble drep. En storm tvang besetningen til å be om tillatelse å ned ned til FL25. (2 500 meter).Besetningen fikk klarering for innflyvning til Lyon Bron lufthavn. Øyenvitner meldte at fly fløy lavt i en østlig retning i hjertet av stormen. Flyet traff trær, taket på en gård og en telefonstolpe før den havnet på et jorde.,Hsvsrikommisjonen bemerket,usedvanlig dårlig vær der flyet ble bedt om å holde, samt en mulighet for lyn hadde forårsaket midlertidig blindhet formbegge piloter.[15]
  • Den 27. oktober 1972 fløy en Vickers Viscount under en natt-flyvning fra Lyon til Clermont-Ferrand inn i Pic du Picon fjellet 44 km øst i Clermont-Ferrand på flyplassen i 300 m høyde 60 av de 68 ombord, inkludert alle fem besetning omkom. Ulykken var forårsaket av pilotenes manglende evne til å merke seg at flyets radio compass hadde flyttet seg 180 grader, mest sannsynlig som et resultat av elektriske utladninger hadde blokkere signalene som sendt ut fra Clermont-Ferrand er non-directional beacon (NDB), mens de ble bedt om å fly en venterunde, før klarering til å stige til 1 200 m Dette resulterte i besetningen startet sin kursendring for tidlig og satte flyet
på kollisjonskurs med fjellet.[16]
  • Den 20. januar 1992, havarerte en Airbus A320-111 i en åskam i nærheten Mount Sainte Odile i Vosges-fjellene under innflyvning til Strasbourg Etter en ruteflyging fra Lyon. Dette resulterte at 87 ombord (fem besetningsmedlemmerm og 82 passasjerer),omkom. Den verste ulykken i selskapets historie. Det var ni overlevende (ett besetningsmedlem og åtte passasjerer). Ulykken var forårsaket av flyets feilaktig programmert Flight Control Unit (FCU), som en følge av besetningens feil.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ World Airline Directory.
  2. ^ "World Airline Directory."
  3. ^ Direction des Bases Aeriennes. Arkivert 20. juli 2011 hos Wayback Machine.
  4. ^ Flags of the World: Air France (Airline, France) Besøkt 1. desember 2018
  5. ^ AF and UTA battle for Air Inter, Air Transport, Flight International, 31 October 1987, p. 7
  6. ^ UTA take-over makes Air France Europe's second-favourite airline, Operations: Air Transport, Flight International, 24-30 January 1990, p. 10
  7. ^ The New York Times, 13 January 1990, Business - Air France Buying Into 2 Carriers
  8. ^ World Airline Directory, Flight International, 22 April 1978, p. 1129
  9. ^ UTA take-over makes Air France Europe's second-favourite airline, Operations: Air Transport, Flight International, 24-30. january 1990, p. 11
  10. ^ «M.R. Golder, The Changing Nature of French Dirigisme - A Case Study of Air France.» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 29. juli 2012. Besøkt 25. januar 2017. 
  11. ^ FT.com/Business Life, The Monday Interview, 30 September 2007 - Pilot who found the right trajectory
  12. ^ Klee, Ulrich & Bucher, Frank et al. jp airline-fleets international.
  13. ^ Mercure operating subsidy, Air Transport, Flight International, 16 May 1974, p. 614
  14. ^ Air Inter at the Aviation Safety Network Database
  15. ^ Accident Investigation Report, Air Inter Vickers Viscount 708 (F-BGNV)
  16. ^ Accident Investigation Report, Air Inter Vickers Viscount 727(F-BMCH)
  17. ^ Accident Investigation Report, Air Inter Airbus A320-111 (F-GGED)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Air_Inter&oldid=24323128»