Aelia Capitolina

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Madabakartet over Jerusalem fra 500-tallet viser at Cardo Maximum, byens hovedgate, begynte i nordenden, dagens Damscus Street, og gikk tvers igjennom byen fra nord til sør til Nea-kirken.

Aelia Capitolina (på latin, fullt navn: COLONIA AELIA CAPITOLINA) var en by og romersk koloni grunnlagt av keiser Hadrian i år 131 e.Kr. over tidligere Jerusalem, som da lå i ruiner siden beleiringen i 70 e.Kr.[1] noe som delvis førte til Bar Kokhba-opprøret i årene 132-136 e.Kr. Jødene ble forbudt å bo i byen. Romernes håndhevelse av dette forbudet fortsatte gjennom det fjerde århundret. Byen hadde ingen bymurer, men ble beskyttet av en liten garnison fra den tiende legionen i den siste delen av den romerske perioden. Atskillelsen av Jerusalem, som fant sted over hele byens vestre åsside, var det viktigste virkemiddelet fra romernes side for å forhindre at jødene vendte tilbake til deres hellige by.

Aelia Capitolina forble det offisielle navnet på Jerusalem[2] fram til 638 da araberne erobret byen og beholdt første del av navn som 'إلياء' (Iliyā').[3]

Navn[rediger | rediger kilde]

Navnet Aelia kommer fra Hadrians nomen gentile («slektsnavn»), Aelius, mens Capitolina betydde at den nye byen var dedikert til Jupiter Capitolinus, til et tempel som var på samme lokalisering som det tidligere jødiske tempelet.[1] Det latinske navnet Aelia er opprinnelsen det langt senere arabiske begrepet Iliyā' (إلياء), et islamsk navn for Jerusalem fra 600-tallet.

Grunnleggelse[rediger | rediger kilde]

Maleri av Det hellige land fra 1455. Jerusalem er vist fra vest, Klippedomen har fortsatt sin oktagonale form, til høyre ligger Al-Aqsa, vist som en kirke.

Jerusalem, en gang kraftig ombygget av Herodes den store, var fortsatt i ruiner som følge av den romerske beleiringen under den første jødisk-romerske krig i 70 e.Kr. Josefus, en samtidig jødisk historiker som var født i Jerusalem og bekjempet romerne i denne krigen, rapporterte at «Jerusalem... var gjennomgående rasert til grunn av disse at de rev den til den grunnmurer, slik at ingenting var etterlot som noen gang kunne overtale besøkende om at det en gang hadde vært et bebodd sted.»[4]

Da keiser Hadrian sverget på å gjenoppbygge Jerusalem fra dets ruiner i 130, vurderte han på å gi byen som en gave til jødene. Det jødiske folket ventet med håp, men etter at Hadrian besøkte Jerusalem ble han fortalt at å gjenoppbygge det jødiske tempelet ville oppmuntre ulydighet og opprør.[5] Isteden ble Jerusalem oppbygd som en romersk koloni som ville bli bosatt av hans legionærer.[6] Hadians nye planer inkluderte templer for flere guddommer, men i særdeleshet Jupiter Capitolinus.[7][8]

Det jødiske Bar Kokhba-opprøret, som det tok romerne tre år og store militære ressurser å undertrykke, gjorde Hadrian rasende. Han ble bestemt å fjerne jødedommen fra provinsen. Omskjæring ble forbudt, selv provinsens navn ble endre, fra Iudaea til Syria Palæstina, og jødene ble forvist fra sin hellige by.[9] Også minnet om Jerusalem ble endret ved at byen fikk et nytt navn, Aelia Capitolina.[10]

Byplanen for Aelia Capitolina ble konstruert som en typisk romersk by hvor de største gjennomfartsveiene gikk igjennom sentrum, både på langs og på tvers. Det var dødsstraff for jøder å komme til byen, unntatt for en enkelt dag i året, som va feiringen av Tisha B'Av. Disse påbudene,[11][12][13] som også innbefattet kristne jøder,[14] gjorde byen i all vesentlighet sekulær.[15] Forbudet ble opprettholdt fram til 600-tallet,[16] skjønt kristne ville snart bli gitt unntak: i løpet av 300-tallet beordret keiser Konstantin den store byggingen av kristne kirker i byen, inkludert Den hellige gravs kirke. Graver i den bysantinske perioden er utelukkende kristne, noe som antyder at befolkningen i byen i bysantinsk tid var antagelig utelukkende, eller stort sett, kristen.[17] Jødene selv ble grunnet forbudet spredt fra sitt hjemland og tidligere hovedstad, vestover over andre deler av området rundt Middelhavet og østover inn i Asia.

Byens utforming[rediger | rediger kilde]

De to par med hovedveier - cardines (nord-sør) og decumani (øst-vest) - i Aelia Capitolina.

Hadrians by var uten bymurer, beskyttet kun av en lett garnison fra tiende legion under den sene romerske perioden. Soldater i Jerusalem, som tilsynelatende ble bosatt over hele den vestlige høyden i byen, var for å forhindre jødene fra å komme tilbake.

Byplanen for Aelia Capitolina var tilrettelagt som en typisk romersk by hvor hovedgaten gikk tvers igjennom et urbant rutenett i lengden og bredden.[18] Det urbane rutenettet var basert på den vanlige nord-sør-veien (cardo) og sentral øst-vest-vei (decumanus). Da hovedveien cardo gikk opp den vestlige høyden, og tempelhøyden blokkerte den østlige decumanus, ble en andre par hovedveier lagt til; den sekundære cardo gikk ned Tyropoeondalen og den sekundære decumanus gikk rett nord for tempelhøyden. Hovedveienen endte ikke langt bortenfor forbindelsespunktet med decumanus hvor den nådde den romerske militærleiren, men i bysantinsk tid strakte den seg over den tidligere leiren for å nå fram til byens sørmurer.

De to cardines (flertall av cardo) gikk sammen i nærheten av Damaskusporten, og et delvis sirkulært torg; i torget ble et søylemonument bygget, derav Damaskusportens arabiske navn, Bab el-Amud, «Søylenes port». Tetrapyloner ble bygget på de andre knutepunktene mellom hovedveiene.

Dette gatemønsteret har blitt bevart i Jerusalems Gamleby fram til i dag. Den opprinnelige gjennomgangen, flankert av søyleganger og butikker, var omtrent 2 meter bred, men bygningene har siden strukket seg ut i gatene i århundrenes løp, og de moderne veiene som har erstattet antikkens rutenett er ganske smale. De mest betydelige levningene av den vestlige cardo kan bli sett i nærheten av krysset med Suq el-Bazaar, og restene av en av tetrapylonene er bevart i fransiskanerkapellet fra 1800-tallet ved krysset til Via Dolorosa og Suq Khan ez-Zeit.

Som det var vanlig med nye romerske byer, plasserte Hadrians fremste forum i krysset av cardo og decumanus, nå ved lokaliseringen av det mindre Muristan (det kristne kvartalet i Jerusalem). Tilstøtende til forum ved krysset av samme cardo, og andre decumanus, bygde Hadrian et stort tempel for Venus, som senere ble omgjort til Den hellige gravs kirke; til tross for ødeleggelsen på 1000-tallet som førte til at den moderne kirken har langt mindre grunnflate, har flere deler av murene til Hadrians tempel blitt funnet blant de arkeologiske levningene under kirken.[19] Sisternen Struthion lå veien for den nordlige decumanus, og hadrian plasserte et hvelv over det, la til en stor steinsetting på toppen, og omgjorde det til et andre forum.[20] Steinsettingen kan fortsatt bli sett under Nonneklosteret til Sions søstre.[20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Chisholm, Hugh, red. (1911): «Aelia Capitolina» i: Encyclopædia Britannica. 1, 11. utg., Cambridge University Press. s. 256.
  2. ^ «Aelia Capitolina», Ancient Numismatic Mythology. AncientCoinage.Org.
  3. ^ «Kart over de tidlige arabiske besittelser, inkludert Iliya». Arkivert fra originalen 25. september 2019. Besøkt 1. februar 2017. 
  4. ^ Josefus: Peri tou Ioudaikou polemou (Den jødiske krig) 7:1:1
  5. ^ Midrash Rabba (Genesis Rabba) 64
  6. ^ Isaac, Benjamin (1998): The Near East under Roman Rule: Selected Papers, Leiden: Brill
  7. ^ «Exploring Aelia Capitolina, Hadrian’s Jerusalem» Arkivert 18. februar 2017 hos Wayback Machine., Following Hadrian, 5. november 2014
  8. ^ Dio Cassius: Roman History, Book 69:1-23
  9. ^ Speller, Elizabeth (2004): Following Hadrian: A Second-Century Journey Through the Roman Empire, Oxford University Press, s. 218
  10. ^ Lehmann, Clayton Miles: «Palestine: People and Places», The On-line Encyclopedia of the Roman Provinces. The University of South Dakota. Arkivert fra originalen den 10. mars 2008
  11. ^ Schäfer, Peter (2003): The Bar Kokhba war reconsidered: new perspectives on the second Jewish revolt against Rome. Mohr Siebeck, ISBN 978-3-16-148076-8, s. 36ff
  12. ^ Lehmann, Clayton Miles (22. februar 2007): «Palestine: History», The On-line Encyclopedia of the Roman Provinces. The University of South Dakota. Arkivert fra originalen den 10. mars 2008
  13. ^ Cohen, Shaye J. D. (1996): «Judaism to Mishnah: 135–220 C.E.» i: Shanks, Hershel: Christianity and Rabbinic Judaism: A Parallel History of their Origins and Early Development. Washington DC: Biblical Archaeology Society, s. 196.
  14. ^ Hunt, Emily Jane (2003): Christianity in the second century: the case of Tatian, Psychology Press, s. 7
  15. ^ Smallwood, E. Mary (1981): The Jews under Roman rule: from Pompey to Diocletian : a study in political relations, BRILL, s. 460.
  16. ^ Zank, Michael: «Byzantian Jerusalem», Boston University
  17. ^ Avni, Gideon (2014): The Byzantine-Islamic Transition in Palestine: An Archaeological Approach, Oxford University Press, s. 144.
  18. ^ «The Cardo», Hebrew University. Arkivert den 17. desember 2008 hos Wayback Machine.
  19. ^ Corbo, Virgilio (1981): The Holy Sepulchre of Jerusalem
  20. ^ a b Benoit, Pierre (1976): «The Archaeological Reconstruction of the Antonia Fortress» i: Yadin, Yigael: Jerusalem Revealed: Archaeology in the Holy City 1968-1974, Biblical Archaeology Society.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Aelia_Capitolina&oldid=23843192»