Addisons sykdom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Addisons sykdom
Område(r)Endokrinologi
Symptom(er)Utmattelse,[1] anoreksi,[1] myasteni,[1] vekttap,[1] magesmerte[1]
Ekstern informasjon
ICD-10-kodeE27.1-E27.2-A18.7
ICD-9-kode255.4
ICPC-2T99
OMIM103230
DiseasesDB222
MedlinePlus000378
eMedicinemed/42 
MeSHD000224

Addisons sykdom er binyrebarksvikt.[2] Den første som beskrev denne sykdommen var Thomas Addison i 1855. Den gangen var årsaken til sykdommen ofte tuberkulose, der infeksjonen ødela binyrebarken. Skader og infeksjoner som ødelegger binyrene kan også forårsake sykdommen. ACTH (adrenocorticotrofiskhormon) dannes i hypofysen og stimulerer kortisonproduksjonen i binyrene. Ved hypofysesvikt blir det dannet for lite kortison og sykdommen oppstår.

Symptomer[rediger | rediger kilde]

Pasientene blir svært slappe, får rikelig vannlatning, kan bli dehydrerte og får lavt blodtrykk. Det kan sees brunfargede områder på hud og slimhinner. Blodprøver vil vise lavt nivå av natrium og høyt nivå av kalium.

Det var ingen behandling for Addisons sykdom frem til 1930-årene, og pasientene døde etter kort tid. En begynte behandlingen med ekstrakt fra binyrer, og senere med syntetiske binyrehormoner. Tilførsel av kortison eller kortisonlignende preparater gir rask bedring.

Ved mange andre sykdommer kan behandling med kortisonlignende preparater være effektiv. Ved slik ytre tilførsel dempes produksjonen av kortison i binyrene, og det tar tid å få opp produksjonen igjen om tilførselen av preparatet slutter. Pasienter som plutselig avslutter slik behandling kan derfor få en Addison-krise.

Referanser[rediger | rediger kilde]