Accademia degli Invaghiti
Accademia degli Invaghiti (omtrent «akademiet av forelskede/fascinerte/interesserte»[1]) var et mantovansk vitenskapselskap som ble grunnlagt i 1562 og oppløst i 1752. Selskapet huskes i dag hovedsakelig fordi det tok initiativet til og finansierte det som regnes som musikkhistoriens første egentlige operaverk, Claudio Monteverdis L'Orfeo, favola in musica, uroppført 24. februar 1607.
I 1996 ble det dannet et vokal- og instrumentalensemble under samme navn.
Det første akademiet (1562–1752)[rediger | rediger kilde]
Accademia degli Invaghiti ble grunnlagt i november 1562 av den mantovanske greven Cesare I Gonzaga. Foreningen var den første i sitt slag i byen og formålet var å fremme musikk som et middel til glede og stimulering av kunnskap.
Invaghitienes medlemmer var praktisk talt utelukkende adelige, så Mantovas borgerskikt grunnla tidlig på 1600-tallet Accademia degli Invitti («De uovervinneliges akademi»), i 1648 omdøpt til Accademia dei Timidi («De engsteliges akademi»). Timidiene tok i 1738 opp en del av Invaghiti-medlemmene, resten gikk i 1752 inn i Colonia Arcadica Virgiliana som ble grunnlagt samme år.
I 1767 ble det planlagt å danne et nytt akademi av medlemmer fra både Accademia dei Timidi og Colonia Arcadica Virgiliana, men keiserinne Maria Teresia av Østerrike oppfordret samme år medlemmene til å gå inn i det nyopprettede Accademia Nazionale Virgiliana. Dette akademiet eksisterer fortsatt.
Det nye akademiet (fra 1996)[rediger | rediger kilde]
I 1996 grunnla Francesco Moi det nye Accademia degli Invaghiti som et vokal- og instrumentalensemble. Ensemblets varierer etter hva det oppsatte repertoaret krever.
Noter[rediger | rediger kilde]
- ^ Engelsk oversettelse, nytimes.com: «the academy of the lovestruck, the fascinated, or those who have taken a fancy to something»
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Michele Maylender: Storia delle Accademie d'ltalia. Con prefazione di S. E. Luigi Rava. 5 Bde., Bologna: L. Cappelli 1926–1930, nachgedruckt Bologna: Arnaldo Farni 1971, bind. 3, s. 363, 365, 375; Bind. 5, s. 470–71, 475