Abdullah Öcalan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Abdullah Öcalan
Abdullah Öcalan.png
Født 4. april 1948 (69 år)
Riha Urfa i Tyrkia
Søsken Mehmet Öcalan, Fatma Öcalan
Utdannet ved Ankara University
Yrke Politisk aktivist, forfatter og ideolog
Parti Kurdistans Arbeiderparti
Nasjonalitet Tyrkia

Abdullah «Apo» Öcalan (født 4. april 1948 i Ömerli, provinsen Şanlıurfa, Tyrkia) er en tyrkisk aktivist, forfatter og ideolog. Han grunnla og styrte den omstridte kurdiske organisasjonen PKK. Ifølge Die Zeit styrte han PKK eneveldig og motstandere risikerte å bli drept.[1] Öcalan var den fremste representant for kurdernes nasjonalerbevegelse.[2] Han ble arrestert i 1999 og har siden sittet i fengsel i Tyrkia. Han blir fortsatt regnet som leder for PKK og tilknyttede partier i Irak, Iran og Syria.[3]

Oppvekst og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Öcalan vokste opp i en fattig bondefamilie i Riha (Urfa) i Tyrkia. Ifølge Al Jazeera var moren etnisk tyrker.[4] Han fikk sin politiske skolering på 1970-tallet da han studerte statsvitenskap i Ankara.

Aktivitet[rediger | rediger kilde]

Han stiftet PKK i 1978[1]. Han kalte PKK marxistisk-leninistisk og kritiserte samtidig Sovjetunionens regime.[2] Etter militærkuppet i Tyrkia i 1980 ble han tvunget til å forlate landet. Etter å ha forlatt Tyrkia bodde Öcalan 15 år i Syria hvor han blant annet arbeidet med å bygge opp et nettverk av militante støttegrupper i hele Europa. Han forlot landet i 1998 da Tyrkia med støtte fra USA begynte å øve politisk og militært press overfor Syria.[5] Konfrontasjonen mellom Tyrkia og Syria om Öcalan skapte frykte for væpnet konflikt mellom landene. Syria hadde støttet PKK som et pressmiddel mot Tyrkia blant annet som forhandlingskort i forbindelse med Eufrat-dammen. Den anti-kurdisk polemikken i Ankara hadde bred tilslutning i Tyrkias befolkning. I 1998 innrømte Öcalan at krigen mot de tyrkiske myndighetene var tapt. Han så for seg eksil i Roma som base for en mer politisk fase i PKKs virksomhet og snakket på 1990-tallet om at tyrkere og kurdere kunne leve sammen i en føderal stat etter mønster av Sveits.[1]

Arrestasjon[rediger | rediger kilde]

Etter å ha blitt presset ut av Syria nektet mange land å ta imot Öcalan, Russland, Tyskland, Nederland og Hellas nektet å ta imot ham. Fra Russland reiste han til Italia der han ble anholdt på Roma flyplass med falskt pass.[6] Italienske myndigheter holdt ham tilbake i påvente av behandling av utleveringsbegjæring fra Tyskland. Bakgrunnen for den tyske arrestasjonsordren var et drap på en dissident i Rüsselsheim i 1984.[1] Det tyske kravet ble etter hvert trukket trolig på grunn av frykt for reaksjoner fra de omkring 50.000 PKK-tilhengerne i Tyskland. PKK ble på den tiden regnet som den største og best organiserte ekstremistgruppen Tyskland.[6] Italia ønsket ikke å utlevere ham til Tyrkia av fare for dødsstraff.[5] Han måtte forlate Italia da hans nærvær førte til en krise i landets forhold til Tyrkia. I striden mellom Italia og Tyrkia om utlevering var det opptøyer i tyrkiske byer og masseslagsmål mellom kurdere og etniske tyrkere.[1] Til slutt kom han i februar 1999 til Hellas' ambassade i Nairobi i Kenya. Etter et par uker i ambassaden ble han overtalt til å gjøre et nytt forsøk på å reise til Nederland. På vei til flyplassen ble han overlatt til tyrkiske sikkerhetsagenter/kommandosoldater (med bistand fra Kenyas myndigheter) og fraktet til Tyrkia.[5][7] Trolig fikk Tyrkia bistand av USA til finne og ta ham til fange. På den tiden var det omkring 100 amerikanske etterretningsagenter og politimenn i Nairobi i forbindelse med etterforskning av bombingen av USAs ambassade der i august 1998. Mossad overvåket Öcalan, men det er uklart om Mossad bisto Tyrkia.[8][5]

Dom og fengselsopphold[rediger | rediger kilde]

Ocalan ble den 29. juni 1999 dømt til døden ved hengning for høyforræderi, separatisme og mord. Etter press fra EU avskaffet Tyrkia dødsstraff i fredstid i 2002, slik at Öcalan fikk omgjort straffen til livsvarig fengsel. Han har siden dommen vært den eneste fangen på fengselsøya Imrali i Marmara-havet ved Istanbul.[3][9] Over 1 000 soldater vokter ham.

Kontakten med omverdenen er avgrenset og alle som vil besøke han må søke om spesialtillatelse. Han får sett begrenset antall TV-kanaler og hørt på begrenset antall radiokanaler. Imidlertid kan få lese de bøkene han vil. Hvis han ikke oppfører seg slik hans fangevoktere vil, risikerer han isolasjon i isolasjonen[trenger referanse]. Da er Öcalan blitt fratatt familiebesøk, lufting, bøker og radio i perioder av 20 dager av gangen, ifølge advokaten[trenger referanse].

Advokatene fortsetter å forfølge det de mener er en urettmessig behandling av Öcalan i domstolene, og venter også på resultatene av undersøkelser Den europeiske komité for bekjempelse av tortur (CPT) foretok i mai 2007. Komiteen skal ha tatt hårprøver av Öcalan fordi han selv hevdet at han kunne ha blitt forgiftet av tungmetaller.

Tilhengere som demonstrerer til støtte for Öcalan i London, April 2003

Fredsforhandlinger[rediger | rediger kilde]

21- mars 2013 offentliggjorde Öcalan en erklæring der han oppfordret PKKs gerilja til å innføre våpenhvile og trekke seg tilbake til sine baser i Irak[10]. Meldingen ble mottatt med jubel av hundretusener demonstranter i Amed (Diyarbakir) og av kurdere generelt. Initiativet kom etter lengre tids halv-offentlige forhandlinger mellom Öcalan og representanter for den tyrkiske regjering. Tyrkias statsminister, Erdogan, karakteriserte utspillet som et skritt i riktig retning, men la til at det nå kommer an på hvordan avtalen kan gjennomføres og utvikles[11].

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Lüders, Michael (26. november 1998). «Angst vor Öcalan». Die Zeit. ISSN 0044-2070. Besøkt 22. april 2017. 
  2. ^ a b «Der letzte Kampf der Kurden». Die Zeit. 22. februar 1991. ISSN 0044-2070. Besøkt 23. april 2017. 
  3. ^ a b «Turkey: The prisoner on Imrali». Financial Times (en-GB). 27. februar 2013. Besøkt 22. april 2017. 
  4. ^ «Profile: Abdullah Ocalan». Al Jazeera. 23. mars 2013. Besøkt 22. april 2017. 
  5. ^ a b c d Weiner, Tim (20. februar 1999). «U.S. Helped Turkey Find and Capture Kurd Rebel». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 22. april 2017. 
  6. ^ a b «Wohin mit Öcalan? - DER SPIEGEL 48/1998». Spiegel (tysk). 23. november 1998. Besøkt 23. april 2017. 
  7. ^ «Den nødvendige dommen». Bergens Tidende. 30. juni 1999. 
  8. ^ «USA fant Öcalan for Tyrkia». Dagbladet. 21. februar 1999. 
  9. ^ «Tyrkia på vei mot EU Öcalan slipper galgen?». Dagbladet. 7. oktober 1999. 
  10. ^ http://www.mcclatchydc.com/2013/03/22/186711/turkish-kurds-take-big-step-toward.html
  11. ^ http://www.aa.com.tr/en/news/145788--erdogan-armed-elements-need-to-retreat-beyond-border