Abdullah Öcalan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Abdullah Öcalan
Abdullah Öcalan.png
Født 4. april 1948 (69 år)
Riha Urfa i Tyrkia
Søsken Mehmet Öcalan, Fatma Öcalan
Utdannet ved Universitetet i Ankara
Yrke Politisk aktivist, forfatter og ideolog
Parti Kurdistans Arbeiderparti
Nasjonalitet Tyrkia

Abdullah «Apo» Öcalan (født 4. april 1948 i Ömerli, provinsen Şanlıurfa, Tyrkia) er en tyrkisk aktivist, forfatter og ideolog. Han grunnla og styrte den omstridte kurdiske organisasjonen PKK. Ifølge Die Zeit styrte han PKK eneveldig og motstandere risikerte å bli drept.[1] Öcalan var den fremste representant for kurdernes nasjonalerbevegelse.[2] Han ble arrestert i 1999 og har siden sittet i fengsel i Tyrkia. Han blir fortsatt regnet som leder for PKK og tilknyttede partier i Irak, Iran og Syria.[3] Han kalles "Apo" av sine tilhengere som i sin tur kalles "Apocu" på tyrkisk. "Apo" er et kjælenavn i kurdisk tradisjon laget som en forkortet versjon av fornavnet Abdullah (uttalt "Aptolla" på kurdisk).[4] "Apo" betyr tilfeldigvis også "onkel" på kurdisk.[5]

Oppvekst og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Öcalan vokste opp i en fattig bondefamilie i Riha (Urfa) i Tyrkia. Ifølge Al Jazeera var moren etnisk tyrker.[6] Han fikk sin politiske skolering på 1970-tallet da han studerte statsvitenskap i Ankara.

Aktivitet[rediger | rediger kilde]

Han stiftet PKK i 1978[1]. Han kalte PKK marxistisk-leninistisk og kritiserte samtidig Sovjetunionens regime.[2] Etter militærkuppet i Tyrkia i 1980 ble det innført unntakstilstand i kurdiske områder og han ble tvunget til å forlate landet.[4] Etter å ha forlatt Tyrkia bodde Öcalan 15 år i Syria hvor han blant annet arbeidet med å bygge opp et nettverk av militante støttegrupper i hele Europa. Han forlot landet i 1998 da Tyrkia med støtte fra USA begynte å øve politisk og militært press overfor Syria.[7] Konfrontasjonen mellom Tyrkia og Syria om Öcalan skapte frykt for væpnet konflikt mellom landene. Syria hadde støttet PKK som et pressmiddel mot Tyrkia blant annet som forhandlingskort i forbindelse med Eufrat-dammen. Den anti-kurdisk polemikken i Ankara hadde bred tilslutning i Tyrkias befolkning. I 1998 innrømte Öcalan at krigen mot de tyrkiske myndighetene var tapt. Han så for seg eksil i Roma som base for en mer politisk fase i PKKs virksomhet og snakket på 1990-tallet om at tyrkere og kurdere kunne leve sammen i en føderal stat etter mønster av Sveits.[1]

Arrestasjon[rediger | rediger kilde]

Etter å ha blitt presset ut av Syria nektet mange land å ta imot Öcalan, Russland, Tyskland, Nederland og Hellas nektet å ta imot ham. Fra Russland reiste han til Italia der han 12. november 1998 ble anholdt på Roma flyplass med falskt pass.[8] Italienske myndigheter holdt ham tilbake i påvente av behandling av utleveringsbegjæring fra Tyskland. Bakgrunnen for den tyske arrestasjonsordren var drapet på Zülfü Gök i Rüsselsheim i 1984.[1] Gök var tidligere medarbeider av Öcalan i PKK og skal ha blitt drept på bestilling fra Öcalan. Det tyske kravet ble etter hvert trukket trolig på grunn av frykt for reaksjoner fra de omkring 50.000 PKK-tilhengerne i Tyskland. PKK ble på den tiden regnet som den største og best organiserte ekstremistgruppen Tyskland. Tyske myndigheter fryktet at konflikten i Tyrkia skulle spre seg til Tysklands over to millioner tyrkere hvorav en stor del etniske kurdere. Italienske myndigheter arresterte ham på grunnlag av en åtte år gammel etterlysning, mens tyske myndigheter hadde forhandlet med Öcalan og gitt PKK større frihet i Tyskland mot at de ikke trappet opp konflikten og voldsbruken.[8] Italia ønsket ikke å utlevere ham til Tyrkia av fare for dødsstraff.[7] Han måtte forlate Italia da hans nærvær førte til en krise i landets forhold til Tyrkia. I striden mellom Italia og Tyrkia om utlevering var det opptøyer i tyrkiske byer og masseslagsmål mellom kurdere og etniske tyrkere.[1] Til slutt kom han i februar 1999 til Hellas' ambassade i Nairobi i Kenya. Etter et par uker i ambassaden ble han overtalt til å gjøre et nytt forsøk på å reise til Nederland. På vei til flyplassen ble han overlatt til tyrkiske sikkerhetsagenter/kommandosoldater (med bistand fra Kenyas myndigheter) og fraktet til Tyrkia.[7][9] Trolig fikk Tyrkia bistand av USA til finne og ta ham til fange. På den tiden var det omkring 100 amerikanske etterretningsagenter og politimenn i Nairobi i forbindelse med etterforskning av bombingen av USAs ambassade der i august 1998. Mossad overvåket Öcalan, men det er uklart om Mossad bisto Tyrkia.[10][7] For Tyrkia var det en stor seier å få Öcalan fengslet i Tyrkia.[8]

Dom og fengselsopphold[rediger | rediger kilde]

Ocalan ble den 29. juni 1999 dømt til døden ved hengning for høyforræderi, separatisme og mord. Etter press fra EU avskaffet Tyrkia dødsstraff i fredstid i 2002, slik at Öcalan fikk omgjort straffen til livsvarig fengsel. Han har siden dommen vært den eneste fangen på fengselsøya Imrali i Marmara-havet ved Istanbul.[3][11] Over 1 000 soldater vokter ham.

Kontakten med omverdenen er avgrenset og alle som vil besøke han må søke om spesialtillatelse. Han får sett begrenset antall TV-kanaler og hørt på begrenset antall radiokanaler. Imidlertid kan få lese de bøkene han vil. Hvis han ikke oppfører seg slik hans fangevoktere vil, risikerer han isolasjon i isolasjonen[trenger referanse]. Da er Öcalan blitt fratatt familiebesøk, lufting, bøker og radio i perioder av 20 dager av gangen, ifølge advokaten[trenger referanse].

Advokatene fortsetter å forfølge det de mener er en urettmessig behandling av Öcalan i domstolene, og venter også på resultatene av undersøkelser Den europeiske komité for bekjempelse av tortur (CPT) foretok i mai 2007. Komiteen skal ha tatt hårprøver av Öcalan fordi han selv hevdet at han kunne ha blitt forgiftet av tungmetaller.

Tilhengere som demonstrerer til støtte for Öcalan i London, April 2003

Fredsforhandlinger[rediger | rediger kilde]

21- mars 2013 offentliggjorde Öcalan en erklæring der han oppfordret PKKs gerilja til å innføre våpenhvile og trekke seg tilbake til sine baser i Irak[12]. Meldingen ble mottatt med jubel av hundretusener demonstranter i Amed (Diyarbakir) og av kurdere generelt. Initiativet kom etter lengre tids halv-offentlige forhandlinger mellom Öcalan og representanter for den tyrkiske regjering. Tyrkias statsminister, Erdogan, karakteriserte utspillet som et skritt i riktig retning, men la til at det nå kommer an på hvordan avtalen kan gjennomføres og utvikles[13].

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Lüders, Michael (26. november 1998). «Angst vor Öcalan». Die Zeit. ISSN 0044-2070. Besøkt 22. april 2017. 
  2. ^ a b «Der letzte Kampf der Kurden». Die Zeit. 22. februar 1991. ISSN 0044-2070. Besøkt 23. april 2017. 
  3. ^ a b «Turkey: The prisoner on Imrali». Financial Times (engelsk). 27. februar 2013. Besøkt 22. april 2017. 
  4. ^ a b Izady, Mehrdad (1993). The Kurds: A Concise History and Fact Book. Taylor & Francis. 
  5. ^ «Free Kurdistan’s Mandela, Abdullah Ocalan». Toronto Sun. 13. september 2016. Besøkt 27. april 2017. 
  6. ^ «Profile: Abdullah Ocalan». Al Jazeera. 23. mars 2013. Besøkt 22. april 2017. 
  7. ^ a b c d Weiner, Tim (20. februar 1999). «U.S. Helped Turkey Find and Capture Kurd Rebel». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 22. april 2017. 
  8. ^ a b c «Wohin mit Öcalan? - DER SPIEGEL 48/1998». Spiegel (tysk). 23. november 1998. Besøkt 23. april 2017. 
  9. ^ «Den nødvendige dommen». Bergens Tidende. 30. juni 1999. 
  10. ^ «USA fant Öcalan for Tyrkia». Dagbladet. 21. februar 1999. 
  11. ^ «Tyrkia på vei mot EU Öcalan slipper galgen?». Dagbladet. 7. oktober 1999. 
  12. ^ http://www.mcclatchydc.com/2013/03/22/186711/turkish-kurds-take-big-step-toward.html
  13. ^ http://www.aa.com.tr/en/news/145788--erdogan-armed-elements-need-to-retreat-beyond-border