Aarø Automobilselskap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Scania. Aarø-Batnfjord-Kleive Auto.

Aarø Automobilselskap, ofte omtalt som Aarø Auto, er et tidligere busselskap med base ved Årø og gården Ytre Årø, litt øst for Molde. Selskapet ble stiftet 12. mai 1908 av Johan Olsen Aarø (1881–1913). Han var sønn av Ole Britannius Aarø (1854–1942) som allerede drev med hesteskyss på strekningen de fikk konsesjon på. De var de første i Norge som startet med ordinær rutebilkjøring i Norge. I dag er selskapet, via flere oppkjøp og fusjoner, en del av Nettbuss Møre.

Den første ordinære bussrute[rediger | rediger kilde]

Aarø Automobilselskap (opprinnelig Aarøe Automobilselskap) stod bak det som regnes som den første ordinære bilrute (buss) i Norge, og gikk 12. mai 1908, for første gang den 36 kilometer lange veien fra Molde over Fursetfjellet til Batnfjordsøra. Den ble kjørt med en nyinnkjøpt seks-seters UNIC 1907-modell. Den gang var Batnfjordsøra endestasjon med korrespondanse videre nordover med dampskip til Kristiansund og Trondheim som korresponderte med tog på Rørosbanen (Trondhjem – Kristiania). Dette var inntil Dovrebanen og Raumabanen ble fullført den mest komfortable og hurtigste forbindelsen mellom Møre og Romsdal og deler av Vestlandet, med hovedstaden. Batnfjordsøra ligger midt mellom Molde og Kristiansund. I dag er denne veistrekningen en etappe av E39, Kyststamvegen Kristiansand S – Trondheim.

Det var Johan Olsen Aarø som fikk innvilget søknaden om transport av passasjerer. Dengang måtte en ha kjøretillatelse fra myndighetene (fylket) for å kjøre bil, noe Johan fikk den 20. november 1907.[1] Sammen med sin far drev de allerede med hesteskyss på strekningen. Også den yngre, 19 år gamle broren Andreas Olsen Aarø (1889-1942), var med fra begynnelsen. Myndighetsalderen var 21 år, og siden han ikke var myndig ble hans navn ikke nevnt i papirene.[2]

Foranledningen var at de sommeren 1907 fikk se bilen til Sam Eyde, som var på biltur i Romsdal og Nordmøre. De fikk da idéen om å bruke bil og ikke hest.[3][4] En annen historie forteller at det var Johans bror Ivar Olsen Aarø (1876-1924) som først fikk idéen, han var bankansatt i Kristiania.[5][6]

Den 12. mai 1908, gikk første turen, den 36 kilometer lange veien fra Molde til Batnfjordsøra. Turen tok 1 time og 15 minutt. Ruten gikk fra Molde ved 19-tiden med retur fra Batnfjordsøra kl 22. Dette korrespoderte med dampskip fra Trondheim som ankom Batnfjordsøra kl 21[7]

Det er i grunn litt underlig at den første norske bussrute ble opprettet nettopp på denne strekningen, og ikke der det var større befolkningstetthet. Grunnen var at veistrekningen var både en del av hovedveien og den raskeste måten å reise som nevnt over.

Suksess[rediger | rediger kilde]

Allerede i 1909 fikk Selskapet en konkurrent på ruten, Vognmendenes Automobilselskap. Men de klarte ikke å få driften til å lønne seg og måtte selge sin bil til Aarø Automobilselskap. De neste som forsøkte seg var av Aarøs egne sjåfører, Anders J. Naas og Hans Bergsbakk som etablerte Molde Automobilselskap.

Aarø Automobilselskap sin bussrute ble snart populær og selskapet gikk til anskaffelse av ennå et kjøretøy. Mange av de reisende var turister som reiste med dampbåt langs kysten. De valgte reisen over land i stedet for reisen med dampbåt over Hustadvika, som ofte kunne være ubehagelig, eller farlig. Skipene var også av og til forsinket.

Post mellom fogderiene i fylket, Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre ble sendt med bussruten, noe de fikk tillatelse til i 1913 og dette var hovedpostruten ut og inn av Møre og Romsdal. I 1921, da Raumabanen åpnet, tok den over som hovedpostrute.

I 1918 hadde selskapet en Ford, to Red Simplex og tre Chalmers. Sammen med Grand Hotel i Molde eide de også en andel i en Studebaker. Under den første verdenskrig fantes det bare petroleum å få tak i og ikke bensin. Noe som bare Forden kunne kjøre med. Selskapet opplevde stagnasjon.[8]

Helårsdrift[rediger | rediger kilde]

Vinteren med snø skapte problemer og hest og slede overtok for bilen. De som drev med bilkjøring hadde selv ansvar for å brøyte veien.

Hans og Anders Bergsbakk gjorde et forsøk vinteren 19131914, på å holde veien over Fursetfjellet åpen for biltrafikk. Selv om veien bare går opp til 250 meter høyde er det et lengre veistykke med mye snø. Meier var montert på forhjulene og en trommel med ca. 10 centimeter lange pigger, montert under bilen, skulle drive den framover. Det ble ikke helt vellykket og overingeniør Nils Hovdenakk nektet fortsatt bruk, da det ga stor slitasje på veinettet[1].

Helt fram til 1925 hadde ruten over Fursetfjellet blitt kjørt med hester om vinteren. Aarø Automobilselskap var også her pionerer. De klarte etter hvert å holde veien vinteråpen.[9] De brukte flere ploger. Den første «forplogen» var liten og kastet snøen til siden. Bak kom enda en bil med «bakplogen», som var større og kunne kaste snøen opp og ut av veien. Bakplogen ble slept av en eller flere biler. En mann måtte stå å styre bakplogen, noe som var en svært kald jobb. Det var også vanskelig å styre på grunn av snøspruten. Noen ganger traff plogen stabbesteiner og styrmannen fikk noen ganger et himmelsprett ut i dypsnøen.[10]

Salg og fusjoner[rediger | rediger kilde]

Johan O. Aarø døde i 1913 og selskapet ble da drevet av broren Andreas O. Aarø og faren Ole B. Aarø. Andreas giftet seg med Hildur Alfrida Næss. Hun tok kjøreopplæring og fikk sertifikat 13. mai 1914 og ble Norges første kvinnelige bussjåfør.[5]

Aarø Automobilselskap ble ofte omtalt Aarø Auto. I 1917 ble firmaet solgt til R.J. Eldvik & Søn. Ett år senere i 1918 ble det igjen salg, da til søskenbarnene Peder Haukebø og Ottar Rødseth. Disse etablerte i 1922 bilfirmaet Haukebø & Rødseth i Molde, i dag en av Norges eldste Ford-forhandlere eiet av samme familie. Aarø Auto fikk kontorer ved bussholdeplassen på Storkaia, men i 1934 ble første byggetrinn åpnet av selskapets nybygg i Romsdalsgata. Det ble etter hvert trange forhold for store busser og lastebiler ved det gamle anlegget og i 1972 fikk Aarø og Molde Auto bygd nytt anlegg med kontorer, verksted og parkeringsplass i Fulgsetveien ved dagens E-39 øst for sentrum. Anlegget er blitt utvidet og har i alle år vært hovedkvarter for selskapene som har drevet buss i Molde, Molde Bilruter, HOB Møre, Team Møre og Nettbuss Møre. Ved samme anlegg er det plass til Volvo (Wist Last og Buss) som delvis, så helt har overtatt verksteddriften.

Aarø Automobilselskap endret navn til Aarø og Molde Auto A/S 1. juli 1964. Det skjedde da selskapet overtok Molde Auto, A. Bergsbak & Co. Dette selskapet, tidligere navn Molde Automobilselskap, hadde fra 1914 hatt en andel av ruten Molde-Batnfjord sammen med Aarø Auto. Aarø Auto kjøpte i 1943 Hjelset Auto. Begge selskapene ble drevet under samme ledelse, men de hadde hver sine ruter.
1. januar 1973 fusjonerte Aarø og Molde Auto med Hjelset Auto, Batnfjord Auto, Kleive Auto og Kleive Transport, og nytt navn ble Aarø-Batnfjord-Kleive Auto A/S (AaBK). 1. januar 1979 skiftet navnet til Molde Bilruter. I 1996 ble selskapet overtatt av Norgesbuss og av HOB Møre AS i 1998. Selskapet ble fusjonert inn i HOB Møre og Molde Bilruter forsvant dermed som firmanavn. Fra år 2002 er selskapet en del av Nettbuss Møre.

Utvidelser av rutenettet[rediger | rediger kilde]

I 1932 ble ruten Molde-Batnfjordsøra forlenget til Gjemnes ferjekai med ferjerute til Kristiansund.
I 1952 stod veien over Frei åpen for trafikk og ferjestekningen ble forkortet til Gjemnes-Kvitnes. Bussene kunne dermed følge ferja og kjøre hele veien Molde-Kristiansund.
I 1960 fikk Aarø Automobilselskap konsesjon på gjennomgangsrute Molde-Åndalsnes på deling med Molde Auto og Veøy Billag. Dette var person-, post- og godsruter i samtrafikk med Raumabanen over Åndalsnes stasjon.

1907 UNIC, fotografert i Kristiania (Oslo), før turen til Møre og Romsdal.

UNIC - den første bussen[rediger | rediger kilde]

Den første bussen, eller bilen, var en UNIC 1907-modell med seks sitteplasser. Den var åpen og hadde kalesje. Bilens understell og motor var produsert i Frankrike. UNIC var produsenter av lastbilunderstell. I Kristiania bygde firmaet Kolberg, Caspary & Co karosseriet i lokalene til Kløvstad & Søns Vognfabrik. De konstruerte en ny type klappsete der passasjeren satt i kjøreretningen.

Johan O. Aarø var i Kristiania hvor han både fikk kjøpt bil og lærte seg å kjøre den. Motoren ga 18 Hk og farten var omtrent 60 km/t. Johan brukte 17 timer på den 480 kilometer lange reisen fra Kristiania til Åndalsnes. Derfra ble bilen fraktet med dampbåt til Molde[4].

Bilen var i drift som rutebil bare i fire år før den fikk avløsning av andre (større) kjøretøy. Den er bevart på Romsdalsmuseet i Molde og hadde opprinnelig registreringsnummer Kristiania 92, senere T-? og T-1. Navnet UNIC kommer av at fabrikken kun hadde planer om å bygge bare én serie (? utgave), men senere kom det flere typer.

100-års markering[rediger | rediger kilde]

100-årsmarkeringen for rutebilkjøring med buss i Norge, ble markert i Molde og på Batnfjordsøra, helgen 9 - 11. mai 2008. Rutebilhistorisk bok ble lansert. Samtidig markerte Rutebilhistorisk forening i Norge sitt 25-årsjubileum. En del av markeringen var å kjøre i kortesje fra Molde til Batnfjordsøra med 80 veteranbusser og rundt 70 veteranbiler. Først i kortesjen kjørte den 100 år gamle Unic-bussen. På Batnfjordsøra ble det folkefest, i en ramme som minnet om slik det var for 100 år siden. Ved den gamle dampskipskaia lå en veteranbåt med passasjerer og dyr.

Posten Norge utga 6. juni 2008 en serie på fire frimerke med motiv fra norsk kommunikasjonshistorie. Aarø Automobilselskaps første rutebil Unic er avbildet på ett av frimerkene.[2][11].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Haugen, Kr. Rasch; Skudal, Sverre; Ottesen, Helge (redaksjonskomité). 1966. Side 43.
  2. ^ a b Harnes, Oddbjørn. 2008.
  3. ^ Haugen, Kr. Rasch Skudal, Sverre; Ottesen, Helge. 1966. Side 42-43.
  4. ^ a b Losnegård, Gaute. 2008. Side 41-42.
  5. ^ a b Ebbestad, Alf Vidar. 2008b.
  6. ^ Gjendem, Per. Romuldslekta fra Kleive. Nettutgave (søkedato: 7. mai 2008)
  7. ^ Haugen, Kr. Rasch Skudal, Sverre; Ottesen, Helge. 1966. Side 43-44.
  8. ^ Abrahamsen, Olav Arild. 1992. Side 77.
  9. ^ Abrahamsen, Olav Arild. 1992. Side 78.
  10. ^ Haugen, Kr. Rasch Skudal, Sverre; Ottesen, Helge. 1966. Side 96.
  11. ^ Ebbestad, Alf Vidar. 2008a.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Abrahamsen, Olav Arild. 1992. Molde Bys Historie III. Molde kommune og Dahl Libris. 408 sider. ISBN 82-992344-0-9
  • Ebbestad, Alf Vidar. 2008a. Bussarven kjøres videre. Romsdals Budstikke 11. april 2008. side 18-19
  • Ebbestad, Alf Vidar. 2008b. Mer Unic busshistorie (samtale med Brit Moen Kværnerud, oldebarn av Ole B. Aarø). Romsdals Budstikke 5. mai 2008. side 28
  • Harnes, Oddbjørn. 2008. Unic på frimerke. Romsdals Budstikke 9. juni 2008. side 8
  • Haugen, Kr. Rasch; Skudal, Sverre; Ottesen, Helge (redaksjonskomité). 1966. Over til rutebil. Avdeling Møre og Romsdal 1930-1965. Norges rutebileieres forbund, avdeling Møre og Romsdal. Ålesund, 1966. 152 sider.
  • Hjermann, Lasse. (redaksjonsnemnd: Hjermann, Lasse; Høsteng, Arne Kristian; Vollstad, Knut) 2001. Rutebilnæring under omstilling 1965-2000.Transportbedriftenes landsforening Møre og Romsdal. Molde, 2001. 137 sider. ISBN 82-7955-028-3
  • Losnegård, Gaute. 2008. Norsk rutebilhistorie. Skald forlag. 256 sider. ISBN 9788279591252