A Doll's House (album)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
A Doll’s House (Album)
Studio Outtakes med The Beatles
A Doll’s House (Album)
Artist, bandThe Beatles
Innspilt1968
SjangerRock
Lengde1:6.36
PlateselskapMMQ (bootleg-selskap)
Produsent(er)The Beatles

A Doll’s House var opprinnelig en arbeidstittel på er Beatles-album, men har som alternativ tittel blitt hengende ved de akustiske opptakene som bandmedlemmene gjorde i George Harrisons hjem i Esher i mai 1968, for å prøve ut låter til deres neste album, The Beatles (aka The White Album). De begynte også studioinnspillingene under denne tittelen sommeren 1968. I Capitol Records finnes det bevart masterbånd merket med denne tittelen.

Når John valgte å låne tittelen fra Henrik Ibsens berømte samlivsdrama Et dukkehjem, om Nora Helmer som forlater mann og barn, hadde valget åpenbart sammenheng med at det på dette tidspunkt hersket stor uenighet innen the Beatles om alt de foretok seg, og gruppa viste tydelige tegn på at de var i ferd med å brytes opp.

Hver for seg eller i samarbeid med en eller flere av de andre, hadde spesielt John og Paul spilt inn så mange spor hver at de syntes å ha materiale nok til å fylle et helt dobbeltalbum. De fleste av låtene var blitt til i Rishikesh i India, og enda var det flere, både av John, Paul og George fra dette oppholdet som ble liggende. Enten kom de senere med på deres individuelle soloprosjekter, eller de ble aldri fullført. Lester Bang har treffene omtalt den hvite dobbelt-LP-en som «Det første album av the Beatles eller i rockehistorien som var laget av fire soloartister i et band.»[1]

Planen om å kalle albumet A Doll’s House ble endelig forkastet da Roger Chapman og hans gruppe Family midt i juli 1968 utga LP-en Music In A Doll’s House. Til det opprinnelige albumet ble det også utarbeidet to ulike utkast til omslag. Det ene viste en 1700-talls skute med en bratt klippe mot kystlinjen med ansiktene til John, Paul, George og Ringo huget inn i fjellveggen. Den andre viste fargerike tegneseriefigurer av de fire sittende i helfigur. Den siste var laget av kunstneren John «Patrick» Byrne,[2] men utkastet kom først til anvendelse på samleplaten The Beatles' Ballads. 20 Original Tracks i 1980.

Paul McCartney ønsket imidlertid at omslaget skulle stå sterk kontrast til deres to siste kaleidoskopiske album, Magical Mystery Tour og Peter Blakes fargerike cover til Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Robert Fraser foreslo for Paul at Pop Art-kunstneren Richard Hamilton skulle tilkalles til et møte med ham i Apples kontorer. Det skak ha vært ham som foreslo et helt hvitt album, men la til at hvis Paul syntes det ble for tomt, kunne en male en brun ring som så ut som en flekk etter en kaffekopp, evt. forsøkt med et avtrykk etter et avskåret eple.[3] Han skulle ifølge Paul også ha gitt ideen til de nummerte eksemplarene. I et intervju med Beatles Unlimited Magazine No. 98-99 påsto likevel fotografen John Kelly at ideen til det hvite album var hans, og at han drøftet dette med John. John var på denne tiden svært opptatt av at alt skulle være hvitt. Yoko Ono og han selv kledde seg gjerne i helt hvitt, de skaffet seg en hvit Rolls-Royce, etc. Kelly hadde nettopp laget et helt hvitt julekort med skrift trykt i matt hvit skrift, som bare kunne leses dersom det holdtes i en bestemt vinkel mot lyset. Slik ønsket han også platen skulle være, men at den skulle være nummerert. John fikk nummer 000001, ettersom han var den som ropte høyest: «Baggy, number one!» George Martin fikk 000007 og Derek Taylor 000009, og mer enn 3.200.000 omslag ble nummerert.

Det skulle også ha vært Richard Hamilton som foreslo tittelen The Beatles, som en kontrast til Sgt. Pepper. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band hadde fått navn av et fiktivt band. Ettersom de nå spilte inn sporene hver for seg og bare unntaksvis opptrådte som gruppe, var det en passende fleip å oppkalle dobbeltalbumet etter det nå fiktive bandet The Beatles.

The Esher Demos[rediger | rediger kilde]

  1. «Cry Baby Cry» – (Lennon-McCartney) 2:27
  2. «Child Of Nature» «Jealous Guy» – (John Lennon) 2:41
  3. «The Continuing Story of Bungalow Bill» – (Lennon-McCartney) 2:49
  4. «I'm So Tired» – (Lennon-McCartney) 3:08
  5. «Yer Blues» – (Lennon-McCartney) 3:35
  6. «Everybody's Got Something to Hide Except Me and My Monkey» – (Lennon-McCartney) 2:58
  7. «What's The New Mary Jane?» (John Lennon) – 2:37
  8. «Revolution 1» (Lennon-McCartney) – 4:08
  9. «While My Guitar Gently Weeps» (George Harrison) – 2:36
  10. «Circles» (Paul McCartney) – 2:13
  11. «Sour Milk Sea» (George Harrison) – 3:30
  12. «Not Guilty» (George Harrison) – 3:09
  13. «Piggies» (George Harrison) – 2:02
  14. «Julia» (Lennon-McCartney) – 3:41
  15. «Blackbird» (Lennon-McCartney) – 2:30
  16. «Rocky Raccoon» (Lennon-McCartney) – 2:42
  17. «Back in the USSR» (Lennon-McCartney) – 2:56
  18. «Honey Pie» (Lennon-McCartney) – 2:01
  19. «Mother Nature's Son» (Lennon-McCartney) – 2:12
  20. «Ob-La-Di, Ob-La-Da» (Lennon-McCartney) – 2:55
  21. «Junk» (Paul McCartney) – 2:34
  22. «Dear Prudence» (Lennon-McCartney) – 4:39
  23. «Sexy Sadie» (Lennon-McCartney) – 2:22

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ “The first album by The Beatles or in the history of rock by four solo artist in one band.”
  2. ^ Geoffrey Giuliano: The Beatles-Album. Thirty Years of Music and Memorabilia. 1991, Viking Studio Books. ISBN 0670841188.
  3. ^ Michael Cooper: Blinds & Shutters. The Story of the Sixties. 1990, Genesis. ISBN 0904351378.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]