A-VM i ishockey for menn 1998

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
VM i ishockey for menn 1998
Pulje A
1998 IIHF Ice Hockey World Championship
Pool A
Arrangement
ArrangørIIHF
Dato1.17. mai 1998
Lag i turneringen16
VertslandSveits Sveits
VertsbyerBasel
Zürich
Arenaer2
Plasseringer
Mester Gold Medal.svg Sverige (7. tittel)
Andreplass Silver Medal.svg Finland
Tredjeplass Bronze Medal.svg Tsjekkia
Fjerdeplass Sveits
Kamper
Kamper49
Mål276  (5.63 i snitt)
Tilskuere228 241  (4 658 i snitt)
ToppscorerSverige Peter Forsberg (SWE)
(11 poeng)
Navigasjon
Forrige Finland 1997 Norge 1999 Neste
Ishockey
VM i ishockey for menn 1998
Turneringer
Pulje A
(Kvalifisering)
Pulje B
Pulje C
Pulje D
Forrige 1997 1999 Neste

A-VM i ishockey for menn 1998 var det 62. verdensmesterskapet i ishockey arrangert av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF). Turneringen ble arrangert i Zürich og Basel i Sveits fra 1. til 17. mai 1998. Canada var regjerende verdensmestere.

For første gang ble A-puljen utvidet fra 12 til 16 lag. I gruppespillet kjempet lagene for poeng i round robin-grupper bestående av fire lag, hvor de to beste lagene i hver gruppe gikk videre. Disse åtte lagene avanserte til mellomrunden hvor de to beste lagene fra hver gruppe avanserte til sluttspillet. Semifinalene og finalene ble spilt som best-av-to-serier.[1]

Sverige, ledet an av NHL-stjernene Peter Forsberg, Mats Sundin og NHL-målvakten Tommy Salo, gikk ubeseiret gjennom turneringen og vant sin syvende VM-tittel etter å ha slått Finland i finalen. Finaleserien mellom Sverige og Finland var en defensiv stillingskrig mellom målvaktene Tommy Salo og Ari Sulander hvor første finale endte 1–0 til Sverige og den andre finalen endte uavgjort 0–0. De regjerende olympiske mesterne Tsjekkia ble slått ut i semifinalene av finnene men vant bronse for andre år på rad etter å ha beseiret Sveits 4–0 i bronsefinalen. Dermed opnåede sveitserne oppnådde dermed sitt beste VM-resultat siden 1992 (hvor de også endte på en fjerdeplass). Prestasjonen var noe overraskende tatt i betraktning av at Sveits kun hadde kommet på en 3. plass i B-VM året før og kun kvalifiserte seg til A-VM som vertsnasjon.[1]

Frankrike sto for gruppespillets største skrell da de slo USA 3–1. De tidligere sovjetrepublikkene Belarus og Kasakhstan deltok for første gang i A-VM og endte på henholdsvis 8. og 15. plass. USA skuffet i turneringen og endte på en 12. plass, noe som betød at de måtte spille VM-kvalifisering. Mens USA reddet sin plass i A-VM rykket Kasakhstan og Tyskland ned etter tap i VM-kvalifiseringen. Dette var særlig hardt slag for tyskerne, som til da hadde spilt uavbrutt i A-puljen i 23 år.[1]

Under turneringen vedtok IIHFs årskongress i Lausanne endelig å avskaffe den såkalte red line offside-regelen, hvor offside ble dømt når en spiller hadde passert rødlinjen innen han hadde mottatt en pasning fra en medspiller fra sin egen forsvarssone. Kombinasjonen av regelen og fremkomsten av defensive taktikker som neutral zone trap (særlig brukt av Sverige og Tsjekkia) på 1990-tallet gjorde det at midtsonen ble blokkert og gjorde det nesten umulig å trenge gjennom forsvaret. Som et resultat av denne forbedringen av forsvaret ble mange kamper stadig kjedeligere. IIHF hadde ved årskongressen i 1997 bedt de store ishockeynasjonene om å utprøve de nye reglene under turneringer i løpet av 1997/1998-sesongen. Hvis det ikke var noen innvendinger ble presentert i løpet av sesongen ville den nye regelen innføres permanent fra og med 1998/1999-sesongen. På tross av at ingen hadde utprøvd regelendringen i praksis vedtok IIHF allikevel på innføre regelendringen permanent uten diskusjon. Finaleserien mellom Sverige og Finland, som var preget av defensivt spill og hvor det i løpet av 120 minutters spilletid kun ble scoret ett mål, hadde bidratt til beslutningen.[2][3]

Valg av vertsnasjon[rediger | rediger kilde]

To land søkte om å få arrangere mesterskapet – Norge og Sveits.

Norge hadde arrangert A-VM én gang tidligere (1958 i Oslo). Norge hadde også arrangert vinter-OL to ganger: i 1952 (Oslo) og 1994 (Lillehammer). Den norske ansøkningen la vekt på at Lillehammer-OL viste Norge som en suksessfull arrangør av store mesterskap og at det ikke ville kreve store investeringer i nye anlegg.[4][5] Oslo, Gjøvik, Hamar og Lillehammer ble foreslått som vertsbyer for turneringen, med sluttspillet i Håkons Hall i Lillehammer.[5]
Sveits hadde tidligere arrangert ishockey-VM seks ganger: i 1935, 1939, 1953, 1961, 1971 og senest i 1990. Sveits hadde også arrangert vinter-OL to ganger: i 1928 og 1948 (St. Moritz).

Vertskapet for mesterskapet ble endelig avgjort på IIHFs årskongress i Venezia den 7.−11. juni 1994. Norge valgte å trekke sin søknad for i stedet å søke om vertskapet for 1999, noe som etterlot Sveits som eneste søknad til mesterskapet.

Arenaer[rediger | rediger kilde]

Zürich Zürich
Vertsbyene for ishockey-VM 1998.
Basel Basel
Hallenstadion St. Jakobshalle
Kapasitet: 12 500 Kapasitet: 9 000
Hallenstadion Zürich 2011-02-05-2.jpg St Jakobshalle Basel.JPG

Kvalifisering[rediger | rediger kilde]

For ishockey-VM 1998 ble turneringen utvidet fra 12 til 16 lag. De elleve beste lagene ved A-VM 1997 var direkte kvalifisert til A-VM 1999. Belarus vant B-VM og var dermed kvalifisert, mens Sveits (3. plass i B-VM) var automatisk kvalifisert som vertsnasjon. En provisjon ble innført så Fjernøstens beste lag kunne kvalifisere seg direkte til turneringen, så Japan (vinneren av C-VM 1997) var dermed også kvalifisert.

I forhold til året før ble A-VMs utvidelse ble det direkte opp- og nedrykket mellom A- og B-puljen avskaffet og erstattet av en særlig kvalifiseringsturnering for det dårligste laget i A-VM og de tre nest beste lagene i B-VM. Norge, som endte på 12. plass i A-VM 1997 skulle dermed spille med de resterende beste tre lagene fra B-VM 1997 (Østerrike, Kasakhstan og Polen) om de siste to plassene. I kvalifiseringsturneringen i Østerrike 6.–10. november 1997 sikret Kasakhstan og Østerrike de siste to plassene.

Dermed var følgende 16 lag kvalifisert til A-VM. 12 land fra Europa, to land fra Nord-Amerika og to land fra Asia ble representert.

Dato Sted Antall plasser Kvalifiserte land
Vertsnasjon N/A N/A 1  Sveits
Blant de 11 beste ved
Ishockey-VM 1997
21. april – 5. mai 1997 Finland Helsingfors,
Tammerfors og Åbo
11  Canada
 Finland
 Frankrike
 Italia
 Latvia
 Russland
 Slovakia
 Sverige
 Tsjekkia
 Tyskland
 USA
Opprykk fra
ishockey-VM 1997 pulje B
12.–21. april 1997 Polen Katowice og Sosnowiec 1  Belarus
Direkte kvalifisert
fra Fjernøsten
N/A N/A 1  Japan
Kvalifiseringsturnering 6.–10. november 1997 Østerrike Klagenfurt 2  Kasakhstan
 Østerrike
I alt 16

Format[rediger | rediger kilde]

Turneringsformatet var endret fra forrige VM. Antall lag i sluttspillet ble utvidet fra 12 til 16 lag.[6][7]

Turneringsformat[rediger | rediger kilde]

I gruppespillet ble de 16 lagene inndelt i fire grupper med fire lag i hver (gruppe A til D). Disse skulle spille tre innledende kamper mot på forhånd kjente motstandere. De to høyest rangerte lagene i hver gruppe avanserte til mellomrunden (gruppe E og F).

Det fjerde rangerte laget i hver gruppe skulle spille VM-kvalifisering for ishockey-VM 1999. Det tredje rangerte laget i hver gruppe skulle spille kvalifiseringsrunde (gruppe G) om retten til å forbli i A-puljen. De to resultatmessig dårligste lagene skulle også spille VM-kvalifisering om en av de seks ledige plassene i A-puljen.[6][7]

I mellomrunden spilte enerne i gruppe B og C mot toerne i gruppe A og D, mens enerne i gruppe A og D spilte mot toerne i gruppe B og C. De to best rangerte lagene i hver gruppe avanserte til semifinalene.

Semifinalene spilles på tvers av gruppene og ble spilt best av to-serier. Hvis det sto uavgjort mellom semifinalistene etter to kamper skulle det spilles en avgjørende ekstraomgang (10 minutter) med «sudden death» og eventuelt straffeslagskonkurranse om finaleplassene. Vinnerne av semifinalene avanserte til finalen mens taperne av semifinalene skulle spille en enkelt bronsefinalekamp om bronse.

Finalene ble også spilt som en best av to-serie hvor det ved uavgjort etter to kamper skulle spilles en avgjørende ekstraomgang (20 minutter) med «sudden death» og eventuelt straffeslagskonkurranse.[6][7]

Poengsystem[rediger | rediger kilde]

I alle kampene ble poengene utdelt som følger:[6][7]

  • 2 poeng for seier
  • 1 poeng til hvert lag i tilfelle av uavgjort
  • 0 poeng for tap

Prosedyrer ved poenglikhet[rediger | rediger kilde]

Hvis to lag har lige mange poeng vil deres plassering avgøres av følgende tiebreakprosedyre:[6][7]

  1. Innbyrdes oppgjør mellom lagene
  2. Målforskjell
  3. Høyest antall scorede mål
  4. Straffeslagskonkurranse mellom lagene

I tilfelle av poenglikhet mellom tre eller flere lag treder følgende prosedyre i kraft:[6][7]

  1. Med utgangspunkt i lagenes innbyrdes kamper dannes en undergruppe hvor lagene rangeres etter deres poeng i kun disse kampene.
  2. Hvis det fortsatt er poenglikhet mellem tre eller flere lag vil målforskjellen i de innbyrdes kampene være avgjørende.
  3. Hvis tre eller flere lag fortsatt står likt på poeng og målforskjell vil deres innbyrdes rangering avgjøres av høyest antall scorede mål i de innbyrdes kampene.
  4. Hvis tre eller flere lag fortsatt står likt på poeng, målforskjell og antall scorede mål i innbyrdes kamper vil en straffeslagskonkurranse spilles for å avgjøre seedingen.

Forlenget spilletid i sluttspillskamper[rediger | rediger kilde]

Hvis en kvartfinalekamp, semifinalekamp eller bronsekamp ikke er avgjort etter ordinær spilletid spilles det en overtidsperiode på 10 minutter som avgjøres når et av lagene scorer («sudden death»). Overtidsperioden spilles med fire mann på hvert lag (målvakt, to backer og to løpere). Hvis finalekampen ikke var avgjort etter ordinær spilletid skulle det spilles en 20-minutters overtidsperiode med «sudden death».[8][6][7]

Hvis det ikke ble scoret i overtidsperioden skulle kampen avgjøres med en straffeslagskonkurranse («shootout», SO eller «Game Winning Shot», GWS). Fem forskjellige spillere fra hvert lag skulle skiftes til å skyte inntil et avgjørende mål ble scoret. Hvis det fortsatt sto likt etter de fem forsøkene fortsatte straffeslagskonkurransen i omvendt rekkefølge og en spiller fra hvert lag skiftes til å skyte et enkelt, avgjørende straffeslag. De samme eller nye spillere kan utvelges til de avgjørende straffeslagene.[8][6][7]

Seeding[rediger | rediger kilde]

Gruppene ble trukket ved loddtrekning hvor de fire beste ble seedet i hver sin gruppe. Landenes sluttplassering ved forrige års VM er markert i parentes.

Gruppe A (Basel)
 Tsjekkia (3)
 Tyskland (11)
 Belarus (13)
 Japan (24)

Gruppe B (Zürich)
 Canada (1)
 Italia (8)
 Slovakia (9)
 Østerrike (16)

Gruppe C (Zürich)
 Sverige (2)
 USA (6)
 Frankrike (10)
 Sveits (15)

Gruppe D (Basel)
 Russland (4)
 Finland (5)
 Latvia (7)
 Kasakhstan (14)

Dommere[rediger | rediger kilde]

IIHF utnevnte følgende dommere og linjedommere til å dømme kampene under turneringen:[9]

Hoveddommere
Canada Canada Kevin Acheson
Finland Finland Arto Järvelä
Norge Norge Tor-Olav Johnsen
Russland Russland Valerij Bokarev
Sveits Sveits Reto Bertolotti
Slovakia Slovakia Vladimír Mihálik
Sverige Sverige Thomas Andersson
Tsjekkia Tsjekkia František Rejthar
Tyskland Tyskland Peter Slapke
USA USA Alex Dell

Linjedommere
Canada Canada Robert Jones
Finland Finland Panu Bruun
Frankrike Frankrike Marc Mendlowitcz
Belarus Belarus Andrej Vasko
Kasakhstan Kasakhstan Sergej Serdjuk
Russland Russland Anatolij Zakharov
Slovakia Slovakia Milan Mášik
Sveits Sveits Daniel Nater
Sverige Sverige Stefan Danielsson
Tsjekkia Tsjekkia Pavel Halas
Tyskland Tyskland Christian Oswald
USA USA Jim Garofalo

Tropper[rediger | rediger kilde]

Alle seksten deltakende lag, gjennom en bekreftelse fra deres respektive nasjonale forbund, skulle levere en liste over lagoppsett ved det første turneringsdirektoratsmøtet. Maksimum var 20 utespillere og tre målvakter.

Ved det første direktoratmøtet skulle lagene ha navngitt minimumsantallet av 15 utespillere (løpere og backer) og to målvakter. Spillerne skulle være tilstede i arenaen når direktoratmøtet ble avholdt. Andre spillere (opp til de maksimale 20 + 3) skulle innberettes til spillerkontroll to timer før enhver kampstart i turneringen. Spillere kunne tilføyes troppen gjennom hele turneringen inntil troppen var fulltallig (f.eks. med spillere fra blant annet NHL hvis de ble slått ut av Stanley Cup-sluttspillet eller i tilfelle av skader).

Under en kamp kunne laget ha 20 spillere og 2 målvakter i spill, og disse skulle være registrert på det offisielle lagkortet. En reservemålvakt kunne stå standby hvis en av de to startende målvaktene ikke lenger kunne spille.

Gruppespill[rediger | rediger kilde]

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+02.00.

Gruppe A[rediger | rediger kilde]

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1  Tsjekkia 3 3 0 0 20 5 +15 6 Avansement til mellomrunden
2  Belarus 3 2 0 1 12 10 +2 4
3  Tyskland 3 1 0 2 8 13 −5 2 Spill i kvalifiseringsrunden
4  Japan 3 0 0 3 7 19 −12 0 Nedrykk til VM-kvalifisering 1999
Kilde: IIHF.com
1. mai 1998
16:00
Tsjekkia 8–2
(2–0, 3–0, 3–2)
 JapanSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 3 798
1. mai 1998
20:00
Tyskland 2–4
(0–1, 2–1, 0–2)
 BelarusSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 5 200

3. mai 1998
16:00
Belarus 2–4
(0–1, 1–1, 1–2)
 TsjekkiaSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 2 900
3. mai 1998
20:00
Tyskland 5–1
(0–1, 3–0, 2–0)
 JapanSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 3 200

5. mai 1998
16:00
Japan 4–6
(1–3, 1–3, 2–0)
 BelarusSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 1 900
5. mai 1998
20:00
Tsjekkia 8–1
(2–0, 3–1, 3–0)
 TysklandSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 5 100

Gruppe B[rediger | rediger kilde]

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1  Canada 3 2 1 0 12 5 +7 5[a] Avansement til mellomrunden
2  Slovakia 3 2 1 0 9 4 +5 5[a]
3  Italia 3 1 0 2 8 8 0 2 Spill i kvalifiseringsrunden
4  Østerrike 3 0 0 3 3 15 −12 0 Nedrykk til VM-kvalifisering 1999
Kilde: IIHF.com
Noter:
  1. ^ a b Canada MF +7, Slovakia MF +5.
1. mai 1998
16:00
Canada 5–1
(2–0, 0–0, 3–1)
 ØsterrikeHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 5 100
1. mai 1998
20:00
Italia 1–2
(1–2, 0–0, 0–0)
 SlovakiaHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 3 500

3. mai 1998
16:00
Slovakia 2–2
(0–0, 0–1, 2–1)
 CanadaHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 4 500
3. mai 1998
20:00
Italia 5–1
(0–0, 2–0, 3–1)
 ØsterrikeHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 2 900

5. mai 1998
16:00
Østerrike 1–5
(0–3, 0–2, 1–0)
 SlovakiaHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 1 800
5. mai 1998
20:00
Canada 5–2
(2–1, 2–1, 1–0)
 ItaliaHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 2 300

Gruppe C[rediger | rediger kilde]

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1  Sverige 3 3 0 0 16 4 +12 6 Avansement til mellomrunden
2  Sveits 3 1 0 2 9 10 −1 2[a]
3  USA 3 1 0 2 7 11 −4 2[a] Spill i kvalifiseringsrunden
4  Frankrike 3 1 0 2 5 12 −7 2[a] Nedrykk til VM-kvalifisering 1999
Kilde: IIHF.com
Noter:
  1. ^ a b c Sveits MF −1; USA MF −4; Frankrike MF −7.
2. mai 1998
16:00
USA 5–2
(2–0, 2–0, 1–2)
 SveitsHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 10 500
2. mai 1998
20:00
Sverige 6–1
(4–0, 1–1, 1–0)
 FrankrikeHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 7 500

4. mai 1998
16:00
Frankrike 3–1
(0–1, 3–0, 0–0)
 USAHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 3 100
4. mai 1998
20:00
Sverige 4–2
(1–0, 2–1, 1–1)
 SveitsHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 9 500

6. mai 1998
16:00
USA 1–6
(0–2, 1–2, 0–2)
 SverigeHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 5 500
6. mai 1998
20:00
Sveits 5–1
(1–0, 2–1, 2–0)
 FrankrikeHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 8 900

Gruppe D[rediger | rediger kilde]

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1  Russland 3 3 0 0 19 11 +8 6 Avansement til mellomrunden
2  Finland 3 2 0 1 12 4 +8 4
3  Latvia 3 1 0 2 12 15 −3 2 Spill i kvalifiseringsrunden
4  Kasakhstan 3 0 0 3 6 19 −13 0 Nedrykk til VM-kvalifisering 1999
Kilde: IIHF.com
2. mai 1998
16:00
Russland 8–4
(2–1, 5–1, 1–2)
 KasakhstanSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 3 400
2. mai 1998
20:00
Finland 6–0
(1–0, 5–0, 0–0)
 LatviaSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 4 100

4. mai 1998
16:00
Latvia 5–7
(1–4, 1–2, 3–1)
 RusslandSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 2 700
4. mai 1998
20:00
Finland 4–0
(1–0, 1–0, 2–0)
 KasakhstanSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 2 100

6. mai 1998
16:00
Kasakhstan 2–7
(1–1, 0–5, 1–1)
 LatviaSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 3 400
6. mai 1998
20:00
Russland 4–2
(0–1, 3–0, 1–1)
 FinlandSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 7 400

Mellomrunden[rediger | rediger kilde]

I mellomrunden spilte enerne i gruppe B og C mot toerne i gruppe A og D, mens enerne i gruppe A og D spilte mot toerne i gruppe B og C. De to best rangerte lagene i hver gruppe avanserte til semifinalene.

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+02.00.

Gruppe E[rediger | rediger kilde]

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1  Sverige 3 3 0 0 10 2 +8 6 Avansement til semifinalene
2  Finland 3 1 1 1 8 6 +2 3[a]
3  Canada 3 1 1 1 10 12 −2 3[a]
4  Belarus 3 0 0 3 5 13 −8 0
Kilde: IIHF.com
Noter:
  1. ^ a b Finland MF +2; Canada MF −2.
7. mai 1998
16:00
Belarus 2–6
(0–0, 1–5, 1–1)
 CanadaHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 1 500
7. mai 1998
20:00
Sverige 1–0
(0–0, 1–0, 0–0)
 FinlandHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 3 100

9. mai 1998
16:00
Canada 3–3
(1–0, 1–1, 1–2)
 FinlandHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 3 900
9. mai 1998
20:00
Sverige 2–1
(0–4, 1–0, 1–1)
 BelarusHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 3 100

10. mai 1998
16:00
Canada 1–7
(1–2, 0–2, 0–3)
 SverigeHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 4 200
10. mai 1998
20:00
Finland 5–2
(0–0, 4–0, 1–2)
 BelarusHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 2 100

Gruppe F[rediger | rediger kilde]

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1  Tsjekkia 3 2 1 0 6 3 +3 5 Avansement til semifinalene
2  Sveits 3 1 1 1 6 6 0 3[a]
3  Russland 3 1 1 1 10 7 +3 3[a]
4  Slovakia 3 0 1 2 2 8 −6 1
Kilde: IIHF.com
Noter:
  1. ^ a b Russland 2−4 Sveits.
7. mai 1998
16:00
Slovakia 0–1
(0–1, 0–0, 0–0)
 TsjekkiaSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 1 700
7. mai 1998
20:00
Russland 2–4
(0–0, 0–2, 2–2)
 SveitsSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 5 500

9. mai 1998
16:00
Tsjekkia 3–1
(1–0, 2–1, 0–0)
 SveitsSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 7 500
9. mai 1998
20:00
Russland 6–1
(1–0, 1–0, 4–1)
 SlovakiaSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 2 900

10. mai 1998
16:00
Tsjekkia 2–2
(0–0, 2–1, 0–1)
 RusslandSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 3 300
10. mai 1998
20:00
Sveits 1–1
(1–1, 0–0, 0–0)
 SlovakiaSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 7 500

Kvalifiseringsrunden[rediger | rediger kilde]

Det tredje rangerte laget i hver gruppe skulle spille en kvalifiseringsrunde (gruppe G) om retten til å forbli i A-puljen. De to resultatmessig lavest rangerte lagene skulle spille VM-kvalifisering for ishockey-VM 1999 om en av de seks ledige plassene i A-puljen.[6][7]

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+02.00.


Gruppe G[rediger | rediger kilde]

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1  Latvia 3 2 1 0 9 3 +6 5
2  Italia 3 1 2 0 9 5 +4 4
3  Tyskland 3 0 2 1 5 10 −5 2 VM-kvalifisering 1999
4  USA 3 0 1 2 3 8 −5 1
Kilde: IIHF.com
8. mai 1998
16:00
USA 1–1
(0–0, 0–0, 1–1)
 TysklandHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 1 300
8. mai 1998
20:00
Italia 1–1
(0–0, 1–0, 0–1)
 LatviaHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 3 500

10. mai 1998
12:00
Italia 4–0
(2–0, 1–0, 1–0)
 USAHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 1 500
10. mai 1998
12:00
Tyskland 0–5
(0–4, 0–0, 0–1)
 LatviaSt. Jakobshalle, Basel
Tilskuere: 1 900

11. mai 1998
16:00
Tyskland 4–4
(3–2, 0–1, 1–1)
 ItaliaHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 1 000
11. mai 1998
20:00
Latvia 3–2
(0–1, 1–0, 2–1)
 USAHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 1 043

Sluttspill[rediger | rediger kilde]

Semifinalene spilles på tvers av gruppene og ble spilt best av to-serier. Vinnerne av semifinalene avanserte til finalen (som også ble spilt som en best av to-serie) mens taperne av semifinalene skulle spille en enkelt bronsefinalekamp om bronse.

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+02.00.

Utslagstablå[rediger | rediger kilde]

 
SemifinalerFinaler
 
          
 
12 og 14. mai 1998
 
 
E1
 Sverige
47
 
16 og 17. mai 1998
 
F2
 Sveits
12
 
E1
 Sverige Gold medal blank.svg
10
 
12 og 14. mai 1998
 
E2
 Finland Silver medal blank.svg
00
 
F1
 Tsjekkia
12
 
 
E2
 Finland
42
 
Bronsefinale
 
 
15. mai 1998
 
 
F1
 Tsjekkia Bronze medal blank.svg
4
 
 
F2
 Sveits
0

Semifinaler[rediger | rediger kilde]

Seminfinaleserie 1[rediger | rediger kilde]

12. mai 1998
16:00
Sverige 4–1
(1–0, 0–0, 3–1)
 SveitsHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 8 200
14. mai 1998
16:00
Sveits 2–7
(0–4, 0–1, 2–2)
 SverigeHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 8 500
Sverige vant serien 2−0−0

Seminfinaleserie 2[rediger | rediger kilde]

12. mai 1998
20:00
Tsjekkia 1–4
(1–1, 0–1, 0–2)
 FinlandHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 6 000
14. mai 1998
20:00
Finland 2–2
(0–0, 0–1, 2–1)
 TsjekkiaHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 6 800
Finland vant serien 1−1−0

Bronsefinale[rediger | rediger kilde]

15. mai 1999
20:00
Sveits 0–4
(0–0, 0–3, 0–1)
 Tsjekkia BronsemedaljeHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 10 100

Finaleserie[rediger | rediger kilde]

16. mai 1998
17:00
Sverige 1–0
(0–0, 0–0, 1–0)
 FinlandHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 9 300
17. mai 1998
15:00
Sølvmedalje Finland 0–0
(0–0, 0–0, 0–0)
 Sverige GullmedaljeHallenstadion, Zürich
Tilskuere: 12 500
Sverige vant serien 1−1−0

Sluttplassering[rediger | rediger kilde]

Turneringens sluttplassering ifølge IIHF:

Pl Grp Lag K V U T M+ M– MF P Sluttplassering
1 C  Sverige 10 9 1 0 38 9 +29 28 Gull
2 D  Finland 10 4 3 3 26 14 +12 15 Sølv
3 A  Tsjekkia 9 6 2 1 33 14 +19 20 Bronse
4 C  Sveits (H) 9 2 1 6 18 31 −13 7 4. plass
5 D  Russland 6 4 1 1 29 18 +11 13 Slått ut i
mellomrunden
6 B  Canada 6 3 2 1 22 17 +5 11
7 B  Slovakia 6 2 2 2 11 12 −1 8
8 A  Belarus 6 2 0 4 17 23 −6 6
9 D  Latvia 6 3 1 2 21 18 +3 10 Slått ut i
kvalifiseringsrunden
10 B  Italia 6 2 2 2 17 13 +4 8
11 A  Tyskland 6 1 2 3 13 23 −10 5 VM-kvalifisering 1999
12 C  USA 6 1 1 4 10 19 −9 4
13 C  Frankrike 3 1 0 2 5 12 −7 3
14 A  Japan 3 0 0 3 7 19 −12 0
15 B  Østerrike 3 0 0 3 3 15 −12 0
16 D  Kasakhstan 3 0 0 3 6 19 −13 0
Kilde: IIHF.com
Regler for rangering: 1) plassering i gruppen; 2) poeng; 3) målforskjell; 4) antall scorede mål; 5) seeding innen turneringen.
(H) Vert

Verdensmestere i ishockey 1998

Sverige
Sverige
7. tittel

Spillere: Johan Hedberg, Tommy Salo, Magnus ErikssonNiclas Hävelid, Kim Johnsson, Hans Jonsson, Jan Mertzig, Mattias Norström, Christer Olsson, Johan Tornberg, Mattias ÖhlundJonas Bergqvist, Ulf Dahlén, Nichlas Falk, Peter Forsberg, Anders Huusko, Mikael Johansson, Jörgen Jönsson, Patric Kjellberg, Fredrik Modin, Peter Nordström, Mikael Renberg, Mats Sundin, Niklas Sundström, Tommy Westlund.
Trener: Kent Forsberg.

Prisutdeling[rediger | rediger kilde]

Direktoratets prisutdeling[rediger | rediger kilde]

Følgende spillere ble kåret til turneringens beste målvakt, forsvarsspiller (back) og løper av IIHFs direktorat:[10]

Beste målvakt Beste back Beste løper
Finland Ari Sulander (FIN) Tsjekkia František Kučera (CZE) Sverige Peter Forsberg (SWE)

Allstar-lag[rediger | rediger kilde]

Turneringens to allstar-lag ble stemt frem av internasjonale medier ved avslutningen av turneringen. Følgende spillere ble stemt frem:[10]

Første allstar-lag
Løpere
Finland Ville Peltonen (FIN) Sverige Mats Sundin (SWE) Sverige Peter Forsberg (SWE)
Backer
Tsjekkia František Kučera (CZE) Finland Jere Karalahti (FIN)
Målvakt
Sverige Tommy Salo (SWE)


Andre allstar-lag
Løpere
Russland Sergej Berezin (RUS) Tsjekkia Pavel Patera (CZE) Sveits Marcel Jenni (SUI)
Backer
Finland Marko Kiprusoff (FIN) Sverige Mattias Öhlund (SWE)
Målvakt
Finland Ari Sulander (FIN)


Statistikk[rediger | rediger kilde]

Toppscorere[rediger | rediger kilde]

# Utøver KS M A P +/- PIM POS
1 Sverige Peter Forsberg (SWE) 7 6 5 11 0 +9 L
2 Sverige Mats Sundin (SWE) 10 5 6 11 6 +13 L
3 Finland Raimo Helminen (FIN) 10 2 9 11 0 0 L
4 Finland Ville Peltonen (FIN) 10 4 6 10 8 0 L
5 Tsjekkia Radek Bělohlav (CZE) 9 6 3 9 2 +7 L
Tsjekkia Pavel Patera (CZE) 9 6 3 9 12 +6 L
7 Russland Viktor Kozlov (RUS) 6 4 5 9 0 +5 L
8 Russland Sergej Berezin (RUS) 6 6 2 8 2 +2 L
9 Latvia Oļegs Znaroks (LAT) 6 5 3 8 2 +4 L
Sverige Mikael Renberg (SWE) 10 5 3 8 6 +6 L
Russland Aleksej Kovaljov (RUS) 6 5 3 8 14 +1 L

Kilder: Hokej.SFRP.cz og Quanthockey.com

Hat-tricks

Beste målvakter[rediger | rediger kilde]

De fem beste målmaktene som har spilt 40 % eller mer av lagets totale spilleminutter.

# Utøver GKD GPI MIN SOG GA SVS GAA SVS% SO
1 Sverige Tommy Salo (SWE) 10 9 540:00 171 7 164 0,78 95,91% 3
2 Finland Ari Sulander (FIN) 10 8 477:10 226 10 216 1,26 95,58% 2
3 Italia Mike Roasti (ITA) 6 5 298:58 160 8 152 1,61 95,00% 1
4 Tsjekkia Milan Hnilička (CZE) 9 8 430:15 167 10 157 1,39 94,01% 2
5 Slovakia Miroslav Šimonovič (SVK) 6 6 359:42 156 12 144 2,00 92,31% 0

Kilde: Hokej.SFRP.cz

Målvakter med shutouts («holdt nullen»)

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Championnats du monde 1998» (fransk). Hockeyarchives.info. 23. mai 2022. 
  2. ^ «Story #27: Dropping the Red-Line, allowing the Two-Line Pass changes the Game» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 23. mai 2022. 
  3. ^ «Red line offside disappears from IIHF sanctioned events» (engelsk). IIHF.com. 20. juli 1998. Besøkt 22. juni 2022. 
  4. ^ Espen Hansen (5. mai 1995). «VM gir ny giv i hockey-Norge». Aftenposten: 38. 
  5. ^ a b Dag Langholm (5. mai 1995). «A-VM gir 30 mill.». VG: 46. 
  6. ^ a b c d e f g h i Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (8. utg.). Zurich: International Ice Hockey Federation. s. 216–218. 
  7. ^ a b c d e f g h i Stephan Müller, red. (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005. Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. s. 134–135. 
  8. ^ a b Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (8. utg.). Zurich: International Ice Hockey Federation. s. 4. 
  9. ^ Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (8. utg.). Zurich: International Ice Hockey Federation. s. 665–681. 
  10. ^ a b Stephan Müller, red. (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005. Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. s. 135. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005 (engelsk). Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. 
  • Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (engelsk). Moydart Press for the IIHF. 
  • Szymon Szemberg, Andrew Podnieks, red. (2007). World of Hockey: Celebrating a Century of the IIHF (engelsk). Bolton, ON: Fenn Publishing. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]