3rd Bass
| 3rd Bass | |||
|---|---|---|---|
| Opphav | Queens, New York City New York, Brooklyn, New York City New York, USA | ||
| Sjanger | Hiphop | ||
| Aktive år | 1987 - 1992 | ||
| Plateselskap | Def Jam/Columbia/SME Records | ||
| Medlemmer | |||
| MC Serch | |||
| Siste medlemmer | |||
| MC Serch Pete Nice DJ Richie Rich | |||
3rd Bass var en amerikansk hiphop-gruppe som ble kjent mot slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Gruppen var mest kjent for å være en av de første suksessfulle hiphop-gruppene med hvite og mørke medlemmer.
Historie[rediger | rediger kilde]
MC Serch (Michael Berrin), Prime Minister Pete Nice (Peter J. Nash), og DJ Richie Rich (Richard Lawson) var de tre første medlemmene i gruppen. Richie Rich var en lokal DJ, og Nice var en student i engelsk ved Columbia University, som organiserte hiphop-show på universitetets radiostasjon, WKCR-FM. Serch fremførte på klubber og fester, og gav ut singelen «Hey Boy» gjennom det uavhengige plateselskapet Idlers.
Plateprodusenten Sam Sever (Sam Citrin) fikk Nice og Serch til å jobbe sammen i 1987. Sever, Prince Paul og The Bomb Squad produserte debuten deres i 1989, The Cactus Album, en LP som ble godt mottatt av kritikere og solgte til gull med en mindre hitlåt, «The Gas Face». Musikkvideoen for sangen hadde flere kjente skikkelser i seg, inkluder Gilbert Gottfried, Flavor Flav, Salt-n-Pepa og EPMD, og ble vist en del på MTV. I tillegg nådde låten 5.-plass på Billboards Hot R&B/Hip-Hop Songs, men den nådde aldri Billboard Hot 100.
Etter å ha skrevet under på kontrakt med Def Jam, begynte 3rd Bass en langvarig krangel med Beastie Boys. The Cactus Album ble gitt ut like etter at Beastie Boys – som hadde gitt ut suksessplaten Licensed to Ill ikke lenge før – sa opp kontrakten med plateselskapet. I tillegg til flere angrep mot M.C. Hammer (som ble referert til som M.C. Household Tool), angrep albumet Cactus Beastie Boys, og deres overgang til Capitol Records.
Derelicts of Dialect fra 1991 fokuserte på en annen hvit rapper, Vanilla Ice, som var hovedemnet på flere spor på albumet, som «Pop Goes the Weasel». I sporet blir Ice omtalt som en kulturtyv, som har dummet ned viktige elementer i rap for å appellere til et større publikum, samtidig som sporet snakker om hvordan 3rd Bass har mer respekt til sjangerens tradisjoner. Ice ble også kritisert for å ikke snakke om hvem han samplet for hitlåten «Ice Ice Baby». I videoen for 3rd Bass sin sang spilte punkrockeren Henry Rollins Vanilla Ice, som i slutten av videoen fikk bank av 3rd Bass.
Kontroversen med Vanilla Ice gjorde at sangen «Pop Goes the Weasel» nådde 1.-plass på Billboard's Top Rap Singles-liste, og den toppet på 29.-plass på Billboard Hot 100, noe som ble gruppens første topp 30-singel. Dette førte også til at albumet etter hvert solgte til gull. Sporet ble beskrevet av Allmusic som akkurat det hiphop-samfunnet trengte for å komme seg tilbake på spor, tildels fordi bandet hadde en hvit rapper som tok avstand fra en annen, hvit rapper (Vanilla Ice).[1] Vanilla Ice svarte tilbake med «The Wrath» og «Hit 'em Hard», som han spilte under konserter så tidlig som 1992, men som ikke ble gitt ut før i 1994.
Den siste gangen 3rd Bass jobbet sammen var på tittelsporet for lydsporet til filmen Gladiator i 1992, før gruppen ble oppløst. Samme året, tre etter The Cactus Album, tok Beastie Boys igjen mot 3rd Bass på deres nye album, Check Your Head. Sporet «Professor Booty» inneholdt frasen "dancing around like you think you're Janet Jackson", som var en referanse til Serch sin dansing i musikkvideoene til 3rd Bass.
Brudd[rediger | rediger kilde]
I 1992 jobbet Serch med rapperen Boss fra Detroit på hans eneste album, Born Gangstaz. Han ga også ut et soloalbum, Return of the Product, i august samme året, hvor Nas var med (det ble hans andre innspilling på et stort plateselskap) under navnet "Nasty Nas", på sangen «Here It Comes», Nice og Rich jobbet da sammen med Prime Minister Pete Nice og Daddy Rich, og ga ut albumet Dust to Dust i 1993. Den første singelen fra albumet, «Rat Bastard», inneholdt samples fra Nattsvermeren, og noen mente at sangen reflekterte det onde blodet mellom Serch og Nice og Rich, men dette ble aldri konfirmert. Oppfølgeren, «Kick the Bobo», ble spilt litt på MTV og BET, men ble aldri en stor hit. Hverken Nice eller Serch greide å bli videre kjent etter at bandet 3rd Bass ble oppløst.
Omtrent da bandet ble oppløst var Serch med i produksjonen av filmen Zebrahead. Skuespilleren Michael Rapaport sa at Serch til å begynne med ville være med i filmen, men fant ingen roller som passet for ham, og han endte derfor opp med å produsere lydsporet for filmen istedenfor. Etter å ha jobbet litt i Wild Pitch Records grunnla han sitt eget plateselskap, Serchlite, som ble kjent gjennom en annen hiphop-gruppe fra New York som bestod av kun hvite rappere, Non Phixion.
3rd Bass møttes igjen for en konsert i bursdagen til Andy Hilfiger (Tommy Hilfigers bror) i 1998. De spilte også under Woodstock 1999, og ga ut en singel, «Heil to the Chief», som aldri kom inn på noen topplister. Det var også snakk om et nytt album, Ichabod's Cranium, men planer om dette gikk i vasken da bandet aldri ble startet opp igjen.
Nice pensjonerte seg fra musikkindustrien og grunnla en butikk for baseball-relaterte gjenstander i Cooperstown, New York. Han ga også ut en bok, Baseball Legends of Brooklyn's Green-Wood Cemetery, under sitt eget navn i 2003.[2] Han prøvde også å sikre seg land, så han kunne lage en offisiell gravplass for spillere i Negro league baseball. Serch var vert for en realityserie på VH1 som het Ego Trip's The White Rapper Show. Nash var også med i produksjonen av en dokumentar om Royal Rooters, med intervjuer som ble filmet på en gammel bensinstasjon i Cooperstown som han gjorde om til et museum for baseballhistorie.[3] I 2007 åpnet Nice, sammen med Ken Casey fra Dropkick Murhpy, McGreevy's 3rd Base Saloon, en sportsbar med et baseballtema, i Boston i april 2008.[4] I 2009 var MC Serch med på Kurious sitt album II og musikkvideoen Amalgam Digital.[5]
Diskografi[rediger | rediger kilde]
Album[rediger | rediger kilde]
Alle album ble gitt ut gjennom Def Jam/Columbia.
- The Cactus Album (1989, Gull)
- The Cactus Revisited (1990)
- Derelicts of Dialect (1991, Gull)
Singler[rediger | rediger kilde]
| År | Tittel | Listeposisjon[6] | ||||
|---|---|---|---|---|---|---|
| Rap Singles |
R&B/Hip-Hop Singles |
Dance Music Maxi-Singles Sales |
Dance Music Club Play |
Hot 100 | ||
| 1989 | «Steppin' to the A.M.» | 5 | 54 | 50 | - | - |
| 1990 | «The Gas Face» | 5 | 29 | 31 | 25 | - |
| 1990 | «Brooklyn-Queens» | - | 82 | - | 20 | - |
| 1990 | «Product of the Environment» | - | - | - | - | - |
| 1991 | «Pop Goes the Weasel» | 1 | 26 | 18 | 28 | 29 |
| 1992 | «Portrait of the Artist as a Hood» | 17 | - | - | - | - |
| 1992 | «Gladiator» | - | - | - | - | - |
| 2000 | «Hail to the Chief» | - | - | - | - | - |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ 3rd Bass Biography - Allmusic.com
- ^ Arcadia Publishing Arkivert 25. oktober 2007 hos Wayback Machine.
- ^ Sports Illustrated "From rapper to baseball collector, the wild tale of Peter Nash"
- ^ «McGreevy's - Official Site». Arkivert fra originalen 19. juni 2016. Besøkt 8. juli 2012.
- ^ Kurious - Benetton ft MC Serch & MF DOOM
- ^ Hip-Hop Network - Goldmic Arkivert 29. september 2007 hos Wayback Machine.
