.300 Winchester Magnum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
.300 Winchester Magnum
TypeRiflepatron
OpphavslandUSAs flagg USA
DesignerWinchester Repeating Arms Company
Innført1963
Tekniske data
HylsetypeFlaskehals
Basert på.300 H&H Magnum
Kulediameter.308″ - 7,82
Hylselengde66,55
Samlet lengde84,84
TennhetteLarge Rifle

.300 Winchester Magnum, også kjent som .300 Win Mag er en populær magnumpatron for rifle. Kaliberet ble introdusert av Winchester Repeating Arms i 1963 som et av medlemmene i familien av Winchester Magnum-patroner.[1] Det er en presis langholdspatron med relativ flat kulebane.

Ytelse[rediger | rediger kilde]

.300 Win Mag er en patron for storviltjakt og for skyting på lange avstander. Den blir brukt til benkeskyting på langt hold, og den har blitt tatt i bruk av skarpskyttere i politiet og enkelte militære avdelinger. Maks. effektiv avstand blir vanligvis satt til ca. 1100 m med ammunisjon med såkalte low drag-kuler. Rekylen fra .300 Win Mag er atskillig kraftigere enn fra en .30-06 Springfield.

Annen informasjon[rediger | rediger kilde]

Som de andre medlemmene i Winchester Magnum-familien er patronen basert på en forkortet versjon av .300 H&H-hylsa.[1] .300 Win Mag er den mest populære magnumpatronen i .30-kaliber i USA. Den er noe svakere enn den eldre .300 Weatherby Magnum, men har den fordelen at passer i standard glidekasser og er noe mer økonomisk i kruttforbruk. Den har flere konkurrenter som passerer denne med god margin når det gjelder ytelse så som .300 Remington Ultra Magnum, .300 Pegasus, 7,82 Lazzeroni Warbird og 30-378 Weatherby Magnum. De sistnevnte er særdeles vanskelige både å lade og bruke.

Derfor sies det at i .30 kaliberet er.300 Winchester Magnum og .300 Weatherby Magnum patroner med en fornuftig øvre grense, med en god balanse mellom hylsevolum og ytelse.

Bruk i det norske forsvaret[rediger | rediger kilde]

Skarpskytterne i Marinejegerkommandoen og Forsvarets spesialkommando bruker Accuracy International L115A1-rifle i kaliber .300 Win Mag.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Braathen, Erik (1998). Ladeboken. [Asker]: Våpenlitteratur AS. s. 390-391. ISBN 8291361045.