Île d'Oléron

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Île d'Oléron
Brua over til Île d'Oléron er den lengste i Frankrike
Brua over til Île d'Oléron er den lengste i Frankrike
Geografi
Areal 175 km²
Administrasjon
Frankrike
Frankrike
Departement Charente-Maritime
Demografi
Befolkning 20 009 (per 1999)
Île d'Oléron

Île d'Oléron er en øy i Biscayabukta ved kysten av Frankrike, like vest for Rochefort på sørsiden av sundet Pertuis d'Antioche og det er den nest største øya i Frankrike etter Korsika (om en ikke regner med de franskstyrte øyene i andre verdensdeler).

Historie[rediger | rediger kilde]

Under navnet Ularius var øya omtalt under romertiden og ble i følge Plinius brukt som rekreasjonssted om sommeren. Undere senere århunder var den, som mange andre kystnære øyer i Atlanterhavet, gjenstand for strid mellom Frankrike og England.

Den i utgangspunktet mektige Eleonora av Aquitaine tilbragte store deler av sine 16 års fengsling på øya, i fangenskap beordret av ektemannen kong Henrik II av England, fordi hun hadde støttet sine eldste sønners oppstand mot ektemannen. Det var på denne tiden at øya fikk navnet tilpasset til Oleron (nærmere Eleonora). Herfra introduserte hertuginnen en gang mellom 1152 og 1160 de første maritime lovene i denne delen av verden, Rôles d'Oléron (Oléron-rullene).

I 1306 gav Edward I av England øya til sin sønn Edward II som en del av hertugdømmet Aquitaine.

1500-tallet var øyas befolkning for det meste blittd av hugenottisk protestantisk tro. I 1623 tok Ludvig XIII øya i sin besittelse.

Carl Constantin von Hessen-Rheinfels-Rotenburg ble internert på øya fra 1800 til 1803, etter sitt attentat på Napoleon Bonaparte med en såkalt helvetesmaskin rett før jul 1800 (Rue Saint-Nicaisekonspirasjonen).

Under den tyske okkupasjon under annen verdenskrig var øya del av den såkalte atlanterhavsvollen, og fikk omfattende bunkere og forsvarsanlegg.

Administrasjon[rediger | rediger kilde]

Île d'Oléron.svg

Administrativt hører øya til departementet Charente-Maritime i regionen Poitou-Charentes. Øya er inndelt i åtte kommuner:

Øya har om lag 20 000 innbyggere.

De fire havnene[rediger | rediger kilde]

De fira størsta havnene har forskjellige virksomheter.

Regionens største fiskehavn ligger i La Cotinière på øas vestre kyst. Her finnes 100 fiskebåter som hver dag klokken tre selger sin fangst på et livlig fiskemarked ved havnen[1].

Om La Cotinière i Saint-Pierre-d’Oléron er den viktigste fiskehavnen i Charente-Maritime, er Le Château-d’Oléron (på østkusten) en viktig østershavn, likesom Marennes på fastlandet. Le Château-d'Oléron er derfor preget av østersnæringen. Mange av de små østershusene er blitt forvandlet til kunstnersateliéer og salgsboder[2].

Boyardville i Saint-Georges-d'Oléron trafikkeras av en ferge fra La Rochelle, mens Saint-Denis-d’Oléron er den største seglerhavnen på øya.

Transport[rediger | rediger kilde]

Siden 1966 har øya vært tilknyttet fastlandet via en bro, den har en lengde på 3 027 m, og er den lengste brua i Frankrike. Inntil 1991 var det bompenger for å passere broen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Den franska atlantkusten (om allt om resor i Expressen)
  2. ^ Artikel om Île d'Oléron på svenska

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Île d'Oléron – bilder, video eller lyd