Étienne Maurice Gérard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Étienne Maurice Gérard
David Etienne Maurice Gerard.jpg
Étienne Maurice Gérard
Født 4. april 1773
Damvillers i Frankrike
Død 17. april 1852 (79 år)
Paris
Barn Louis Maurice Fortuné
Yrke Politiker, offiser
Nasjonalitet Frankrike
Språk fransk
Utmerkelser Æreslegionen
Troskap Frankrike Frankrike
Tjenestetid 17911842
Militær grad Marskalk av Frankrike
Militære slag revolusjonskrigene og napoleonskrigene

Étienne Maurice Gérard (født 4. april 1773, død 17. april 1852) var fransk offiser og politiker, marskalk av Frankrike. Han kjempet under revolusjonskrigene og napoleonskrigene. Gérard var også en kort periode president for ministerrådet, tilsvarende statsminister i Frankrike.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Unge år og karrière[rediger | rediger kilde]

Étienne Maurice Gérard ble født ved Damvilliers, i Lorraine. Etter utbruddet av den franske revolusjonen sluttet han seg til en bataljon frivillige i 1791 og tjenestegjorde i felttogene under revolusjonskrigene i 1792–1793 under generalene Charles François Dumouriez og Jean-Baptiste Jourdan.[1]

I 1795 tjenestegjorde han under general Jean Baptiste Bernadotte som aide-de-camp. I 1799 ble han forfremmet til sjef for en eskadron (fransk: chef d'escadron) og i 1800 til oberst.[1]

Fremgang[rediger | rediger kilde]

Under Frankrikes kamp mot den tredje koalisjonen utmerket han seg i slaget ved Austerlitz og slaget ved Jena-Auerstedt, i november 1806 ble han forfremmet til brigadegeneral. For hans innsats i slaget om Wagram ble han utnevn til baron av Det første franske keiserdømme.[1]

I Den spanske selvstendighetskrigen i årene 1810-1811 utmerket Gérard seg i slaget om Fuentes de Onoro. Under Napoléons invasjon av Russland deltok han i slaget om Smolensk og slaget om Valutino. I slaget ved Borodino utmerket han seg så han ble forfremmet til generalmajor (fransk: Général de division). Han utmerket seg ytterligere ved den katastrofale retretten fra Moskva.[1]

Felttog i 1813–1814[rediger | rediger kilde]

I den sjette koalisjonskrigen hadde han kommando over en divisjon og deltok i slaget ved Lützen 2. mai 1813 og slaget ved Bautzen 20.-21. mai. Han deltok også i operasjonene til marskalk Jacques MacDonald og i folkeslaget ved Leipzig 16. til 19. oktober 1813 (hvor han hadde kommando over XI. korps) hvor han ble alvorlig såret. Etter slaget ved Bautzen ble han av Napoléon I utnevnt til greve av det franske keiserriket.[1]

Under seksdagersfelttoget i 1814, og spesielt i slaget ved La Rothière og slaget ved Montereau utmerket han seg nok en gang.[1]

Bourbonrestaurasjonen og julirevolusjonen[rediger | rediger kilde]

Etter Napoléons abdikasjon og forvisning til Elba ble han under restaurasjonen i Frankrike av kong Ludvig XVIII hedret med Æreslegionen og den kongelige og militære Sankt Ludvigsorden (fransk: Ordre royal et militaire de Saint-Louis).[1]

Etter Napoléons flukt fra Elba (perioden kjent som de hundre dagene) ble han av av Napoléon utnevnt til pair av Frankrike og gitt kommando over IV. korps av nordarméen. I slaget ved Ligny den 16. juni 1815 gjorde Gérard en glimrende innsats. Om morgenen den 18. juni var han fremst i å råde marskalk Emmanuel de Grouchy til å marsjere til lyden av kanonene for å støtte Napoléon i slaget ved Waterloo. Gérards råd ble avvist og han deltok i stedet med sitt korps i slaget ved Wavre.[1]

Etter Napoléons fall og forvisning til St. Helena flyttet Gérard til Brussel og returnerte ikke til Frankrike før 1817. I årene 1822-1824 var han medlem av deputertkammeret (fransk: la Chambre des députés) og ble gjenvalgt i 1827.[1]

Gérard deltok i julirevolusjonen i Frankrike i 1830, hvorpå han ble utnevnt til krigsminister og marskalk av Frankrike. Grunnet dårlig helse gikk han av fra stillingen som krigsminister samme høst.[1]

Felttoget i Belgia og senere[rediger | rediger kilde]

I 1831 fikk han kommando over nordarméen og etter den belgiske revolusjonen tvang han styrkene til Det forente kongeriket Nederlandene ut av Belgia. I 1832 kommanderte han styrken som beleiret festningen ved Antwerpen.[1]

I juli 1834 ble han igjen utnevnt til krigsminister og leder for regjeringen og gikk av samme høst.[1][2] I 1836 ble han utnevnt til storkansler for æreslegionen (fransk: Grande Chancellerie de la Légion d'Honneur) etter marskalk Adolphe Édouard Casimir Joseph Mortier og i 1838 kommandant for nasjonalgarden for departementet Seine, en stilling han hadde inntil 1842. Han ble valgt til senatet i Det andre franske keiserdømme i 1852 (før det ble formelt etablert) og døde samme år.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]