«U 711»
| «U 711» | |||
|---|---|---|---|
| Karriere | |||
| Land | |||
| Type | Undervannsbåt | ||
| Nummer | |||
| Klasse | VII-C | ||
| Verft | H. C. Stülcken Sohn | ||
| Bestilt | 7. desember 1940 | ||
| Kjølstrekking | 31. juli 1941 | ||
| Sjøsatt | 25. juni 1942 | ||
| Overtatt | 26. september 1942 | ||
| Operativ | 1942 | ||
| Ut av tjeneste | 4. mai 1945 | ||
| Skjebne | Senket | ||
| Tekniske data | |||
| Deplasement | 769 tonn | ||
| Lengde | 67,1 meter | ||
| Bredde | 6,2 meter | ||
| Framdrift | 2x6 syl. diesel (3200 hk), 2 el-motorer (750 hk) | ||
| Hastighet | 17,6 knop | ||
| Bestykning | 14 torpedoer | ||
| Mannskap | 44-52 | ||
Koordinater: 68°43′30″N 16°34′10″Ø «U 711» var en tysk undervannsbåt av klasse «VII-C» som ble bygget i Hamburg i 1942. Ubåten tilhørte 5. Unterssebootflottille da hun ble ferdigstilt.
Skipssjef på «U 711» var kapteinløytnant Hans–Gunter Lange, mottaker av det tyske kors i gull og jernkorsets ridderkors med eikeløv. Lange overtok «U 711» 26. september 1942. Han ledet ubåten på elleve tokt under andre verdenskrig, hovedsakelig mot britiske og sovjetiske konvoier i arktiske farvann. Blant toktene var det tre angrep på sovjetiske radiostasjoner, ett på det sovjetiske slagskipet «Arkhangelsk» (23. august 1944), og en vellykket senkning av de amerikanske lasteskipene «William S. Thayer» (30. april 1944, konvoi RA-49) og «Horace Grey» (14. februar 1945, konvoi BK-3). «U 711» senket også den britiske korvetten «HMS Bluebell» (17. februar 1945, konvoi RA-64) ved koordinatene 69°24′00″N 33°41′59″Ø.
Senkning[rediger | rediger kilde]
«U 711» var i 13.Unterseebotsflottille da hun ble angrepet og skadet på ettermiddagen 4. mai 1945 (tre dager før krigens slutt) ved Kilbotn utenfor Harstad av britiske Grumman TBF Avenger og Grumman F4F Wildcat-fly. Hun lå sammen med det norskeide MS «Black Watch», som var tatt av tyskerne og brukt som hovedkvarter for den tyske generalen Eduard Dietl. «Black Watch» ble senket, og «U 711» ble såpass skadet at hun sank etter å ha blitt prøvd å taues vekk.
Vraket ligger fremdeles på 55 meters dyp i Kilbotnfjorden. Kapteinløytnant Lange og resten av besetningen var ombord på «Black Watch» da de ble angrepet. Lange og 10 andre besetningsmedlemmer overlevde angrepet, resten omkom (40 mann). Lange satt i norsk fangenskap de neste månedene. Etter krigen gikk han inn i Bundesmarine, og i 1964 ble han sjef for hele den tyske ubåtflåten.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Isachsen, Harald: Angrepet på Black Watch, 2009
- Niestle, Axel: German U-Boat Losses During World War II, 1998
- Blair, Clay,: Hitler's U-boat War, 1996
- Blair, Clay: Hitler's U-boat War, Vol II, 1998
- Wynn, Kenneth: U-Boat Operations of the Second World War – Vol 1, 1998
- Wynn, Kenneth: U-Boat Operations of the Second World War – Vol 2, 1998
Kilder[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- «U 711» på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no