«Trieste II»
| «Trieste II» | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Generell info | |||
| Andre navn | DSV-1 | ||
| Skipstype | Batyskaf | ||
| Bygget | 1963 | ||
| Flaggstat |  USA | ||
| Rederi | United States Navy | ||
| Status | Bevart på National Museum of the U.S. Navy | ||
| Sjøsatt | 1964 | ||
| Tekniske data[a] | |||
| Lengde | 20 meter | ||
| Bredde | 4,6 m | ||
| Toppfart | 2 knop | ||
| Deplasement | 47 tonn 85 tons on the surface (empty); 336 tons submerged | ||
| Passasjerer | 1 | ||
| Mannskap | 2 | ||
a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt | |||
«Trieste II» (DSV-1) var en batyskaf som ble bygget i USA av den amerikanske marinen i årene 1963-1964. Den ble bygget for å erstatte den første batyskafen med navnet «Trieste». Konstruksjonen baserte seg på erfaringer hentet fra dykking med den originale «Trieste», og hentet også deler derfra, blant annet den originale Terni-kabinen.
Konstruksjon[rediger | rediger kilde]
Mange kilder beskriver «Trieste II» som en ombygging av den originale «Trieste». Den originale Terni-kabinen som den første «Trieste» brukte fram til 1959, ble gjenbrukt til «Trieste II», og konstruksjonen baserte seg på erfaringer hentet fra dykking med den originale «Trieste». Da man i samme periode var i ferd med å fase ut den italienskbygde «Trieste», passet det godt å registrere «Trieste II» som en ombygging/ oppgradering av «Trieste». Likevel er kabinen det eneste som er hentet fra den originale «Trieste», resten var nybygg.
Ombygginger 1964-1965[rediger | rediger kilde]
«Trieste II» ble brukt til å søke etter vrakrester fra USS «Thresher». Etter at dette søket var avsluttet, ble «Trieste II» skipet tilbake til San Diego, hvor den gjennomgikk en serie ombygginger. Den ble sjøsatt på nytt den 19. april 1965, og fraktet til Mare Island Naval Shipyard etter en serie testdykk. Ved verftet ble det gjort utbedringer av fartøyets navigasjonsegenskaper, styring og evne til å plukke opp små objekter.[1]
Ombygginger 1965-1966[rediger | rediger kilde]
Vinteren 1965-1966 ble den originale Terni-kabinen byttet ut med en ny kabin for å øke kapasiteten til «Trieste II». Flottøren ble også noe modifisert, og noe nytt utstyr ble montert.
Høsten 1968 ble «Trieste II» re-sertifisert til en operasjonsdybde på 12000 fot. Senere, i 1969, gikk fartøyet fra å være oppført som «utstyr» på marinens utstyrslister, til å bli satt offisielt i tjeneste som fartøy, med skrognummer X-1.[2]
Ombygginger 1971-1972[rediger | rediger kilde]
Etter en overhaling i 1971-1972 ble «Trieste II» re-sertifisert til 16500 fot. Fartøyet fikk deretter betegnelsen "Trieste II (DSV-1)" i 1972.[2]
Ombygginger 1977[rediger | rediger kilde]
«Trieste II» ble re-sertifisert til 17250 fot tidlig i 1977 etter en serie testdykk, senere samme år ble grensen utvidet til 20000 fot.[2]
Historien[rediger | rediger kilde]
«Trieste II» gjennomførte et stort antall dykk mens den var i operativ tjeneste. De fleste av dykkene var av militær art. Først sent på 70-tallet gjennomførte «Trieste II» dykk med forskere om bord.[trenger referanse]
USS «Thresher» 1964[rediger | rediger kilde]
«Trieste II» ble blant annet brukt til å hente opp vrakrester etter den havarerte atomubåten USS «Thresher» som sank 10. april 1963, sammen med blant annet forløperen «Trieste». Etter at perioden med dykking etter USS «Thresher» var avsluttet, gjennomgikk «Trieste II» en rekke ombygginger, og ble brukt til å trene opp mannskap til dykking på store havdyp.
USS «Scorpion» - 1969[rediger | rediger kilde]
Atomubåten USS «Scorpion» sank 22. mai 1968, og etter at havaristedet var funnet, ble «Trieste II» viktig i arbeidet med å dokumentere vraket og hente opp vrakrester, materiale som senere ble lagt til grunn i arbeidet med å etterforske havariet. I arbeidet med å hente vrakrester demonstrerte «Trieste II» sine egenskaper til å jobbe på store dyp, med ni dykk til over 10000 fot.
Hexagon-satellitt - 1972[rediger | rediger kilde]
I 1972 ble «Trieste II» brukt til finne og hente opp en filmrull fra en spionsatellitt av typen Hexagon.[3] Denne hadde blitt liggende i Stillehavet på omkring 5000 meters dyp etter at fallskjermen som skulle bringe kapselen med filmrullen trygt tilbake til jorden ikke løste ut. Filmrullen ble berget, men bildene var så ødelagt etter oppholdet på havbunnen at det ikke kom noe særlig viktig informasjon ut av dem.
Utrangert[rediger | rediger kilde]
«Trieste II» ble utrangert i 1984, og i 1985 ble den øremerket for National Museum of the U.S. Navy. Den ble permanent installert utendørs ved Naval Undersea Museum i 1987 som en fast del av utstillingen.
I perioden da den var i aktiv bruk ble «Trieste II» bygget om så mye at omtrent ingen originale deler står igjen. Heller ikke den grunnleggende skrogformen er beholdt. Erfaringene fra «Trieste II» var viktige for utviklingen av Alvin-klassen innen dyphavsubåter, som også erstattet «Trieste II» og Trieste-klassen. Alvin-klassen var mer manøvrerbar, mer robust og i stand til å gjennomføre flere forskjellige operasjoner. Alvin var likevel ikke i stand til å dykke like dypt, på grunn av den lettere konstruksjonen.
I 2008 ble «Trieste II» pusset opp for 80000 dollar gitt av den amerikanske marinen[4].
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ [1] Trieste II, Dictionary of American Naval Fighting Ships
- ^ a b c [2][død lenke] Artifact Spotlight: Trieste II (DSV-1), Naval Undersea Museum
- ^ [3] CIA berget spionbilder fra havdypet, NRK
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 31. juli 2012. Besøkt 15. januar 2013. Keyport Museum’s Deep-Sea Vessel in Shipshape Form, Big Blue Technical Diving News and Events