«Almirante Cochrane» (1874)
| «Almirante Cochrane» | |||
|---|---|---|---|
 Det chilenske krigsskipet «Almirante Cochrane». | |||
| Karriere | |||
| Land | Chile | ||
| Flaggstat | Storbritannia | ||
| Skipstype | Panserfregatt | ||
| Klasse | Panserskip | ||
| Bygget | ved Earle's Shipbuilding Co., Hull  | ||
| Bestilt | 1873 | ||
| Sjøsatt | 23. januar 1874 | ||
| Operativ | desember 1874 | ||
| Ut av tjeneste | 1908 | ||
| Skjebne | vraket i 1934 | ||
| Søsterskip | «Blanco Encalada» | ||
| Tekniske data | |||
| Deplasement | 3480 tonn | ||
| Lengde | 210 fot | ||
| Bredde | 46 fot | ||
| Dypgående | 5,7 meter, 6 meter | ||
| Framdrift | 2 propellblad, 2 dampmaskiner 6 stk. sylindriske dampkjeler. (3000 HK) Seil (for alternativ fremdrift). | ||
| Hastighet | 12 knop | ||
| Rekkevidde | 1200 nautiske mil | ||
| Pansring | Panser: 4,5 - 9 tommer Kanonbatteri: 6-8 tommer Dekk: 2-3 tommer Tårn:4,5 tommer | ||
| Bestykning | i 1879: 6 x 9 tommers kanonbatteri Kanoner: 1 x 20-punder 1 x 9-punder 1 x 7 punder 1 x 25 mm Nordenfeldt mitraljøse | ||
| Mannskap | 300 | ||
| Note | kostet opprinnelig 1 000 000 pesos | ||
Panserfregatten «Almirante Cochrane» var et skip i den Chilenske marinen på slutten av 1800-tallet. Skipet ble bygget i Storbritannia i 1875, akkurat som hennes søsterskip panserfregatten «Blanco Encalada». Hun deltok i salpeterkrigen, hvor hennes mest fremtredende handling var å beseire Perus kystvaktskip «Huáscar» i sjøslaget ved Angamos. «Cochrane» var også en del av styrkene som beseiret president José Manuel Balmaceda i den chilenske borgerkrigen i 1891.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Presidenten i Chile, Federico Errázuriz Zañartu, fremsatte et forslag i den chilenske kongressen i 1871, om å gå til innkjøp av to pansrede skip. Forslaget ble nærmest enstemmig vedtatt. Kun en motstemme forelå, (fra den tidligere presidenten Jose Joaquin Perez Mascayano), og forslaget ble vedtatt. Dermed kunne de kjøpe inn to mellomstore skip (fregatter) til en maksimal kostnad av totalt 2 000 000 pesos.
Konstruksjon og drift[rediger | rediger kilde]
Den chilenske ambassadøren til Storbritannia, Alberto Blest Gana, fikk ansvaret for prosjektet. Blest Gana hyret den britiske skipsdesigneren Edward James Reed, en tidligere skipsarkitekt hos den britiske marinen, som teknisk rådgiver.
Ordren ble plassert hos Earle's Shipbuilding Co. i Hull i Yorkshire. Fregattene skulle få navnene «Almirante Cochrane» og «Valparaiso» (den som senere ble omdøpt til «Blanco Encalada»). Byggingen av «Cochrane» ble påbegynt i april 1872, og i 1874 ble skipet sjøsatt og seilte til Chile, før den var ferdigbygget, grunnet frykten for en mulig konflikt med nabolandene Argentina og Bolivia. «Cochrane» ankom havnen i Valparaíso den 26. desember 1874, med kaptein Coneyin ved roret, og returnerte til Storbritannia for å bli ferdigstilt i januar 1877, etter at søsterskipet, «Valparaiso» var ankommet.
I januar 1878, da tvisten med Argentina hadde blitt avgjort, ga president Aníbal Pinto instrukser, om at Alberto Blest Gana skulle arrangere et salg av de to fregattene for å lindre den økonomiske krisen som i flere år hadde ridd Chile som en mare. På vegne av Blest Gana, ble Cochrane forsøkt solgt til Storbritannia av E.J. Reed for en sum av 220 000 pund sterling, men britene sa nei takk. Reed forsøkte så å selge de to skipene til Russland, men også denne gang uten hell.
Design[rediger | rediger kilde]
Dimensjoner[rediger | rediger kilde]
«Cochrane» var 64,0 meter lang, med en bredde på 14,0 meter og en dypgang på 6,0 meter. Skroget hadde en maksimal tonnasje på 3650 tonn når den var fullastet med drivstoff, ferskvann, våpen, ammunisjon, mat og mannskap. Skroget ble bygget av jernplater, festet med nagler, og var oppdelt på langs i åtte avdelinger (medregnet baug og akterspeil), med sju jernskott. Baugen til «Cochrane» hadde, slik det var vanlig i 1800-talls design, en skarp lanse som lå 2 meter under vannlinjen og som stakk 2,2 meter vinkelrett ut i forkant av baugen.
Bestykning[rediger | rediger kilde]
Skipets hovedbestykning, som ble montert bak panservernet, var seks 228 mm Armstrong-kanoner fordelt på tre grupper, montert på sentrale omdreiningspunkter, slik at f.eks. baugkanonen raskt ble klar til avfyring. Midtkanonene kunne avfyre skudd i en vinkel på 70 grader og 35 grader, baug til akter, og den tredje fra skorsteinen til hekken (se bilde). I tillegg hadde skipet en 20-punder, en 9-punder og en 7-punder kanon, samt en Nordenfeldt mitraljøse montert på et roterende feste, med kaliber 25,4 mm, som avfyrte ett-punds (454 gram) prosjektiler.
«Cochrane» hadde også en liten dampbåt som var utstyrt med en torpedo på en baugsprydet. Den eneste gangen denne båten ble brukt, var på en ekspedisjon til Callao, der den ble brukt i et forsøk på å senke peruanske skip.
Panser[rediger | rediger kilde]
Skipet var beskyttet under vannlinjen med et panserbelte som strakte seg fra rundt 1,2 meter under vannlinjen og opp til panservernet der kanonene sto. Den maksimale tykkelsen var 9 tommer i vannlinjen og midtskips, og 4,5 tommer i baugen og akter. Skroget og panserplatene ble adskilt av et 10 tommer tjukt lag av teak, for å redusere virkningen av eventuelle treff. Panservernet ved kanonbatteriene, som var i flukt med panserbeltet, var 3 tommer tykt midtskips og 2 tommer i baugen og akter. Kanonbatteriet, som hadde en høyde på mellom 2 og 2,5 m, ble beskyttet på forsiden av to plater, den nederste med tykkelse på 8 tommer (203 mm) og den øverste 6 tommer (152 mm) tykk. Baksiden av batteriet ble beskyttet av en panserplate på 4,5 tommer (115 mm). I likhet med resten av skroget, ble dette boltet til en metallstruktur med en indre foring av teak 12-14 tommer (304–355 mm) tykk.
Fremdrift[rediger | rediger kilde]
«Cochrane» var utstyrt med både dampmaskin og seil, rigget som en barquentine. Maskinen, som ble levert av John Penn & sons, besto av to dampmaskiner, seks kjeler og to propeller. Maskineriet hadde to horisontale sylindere, en med høyt trykk og en med lavt trykk. Høytrykks-sylinderen hadde en diameter på 1,16 meters mens lavtrykks-sylinderen hadde en diameter på 1,93 meters.
Maskineriets maksimale ytelse var totalt 1,23 MW (2920 HK), som gjorde 90 omdreininger pr. minutt. Disse to maskinene var i stand til å drive propellblader på en størrelse på mellom fire til 4,8 meter i diameter.
Dampen kom fra seks sylindriske kjeler med et maksimalt arbeidstrykk på 413,6 kPa (60 psi). Det totale arealet var 836,12 kvadratmeter (9000 fot).
Dette fremdriftssystemet tillot «Cochrane», å nå hastigheter opp mot 12,8 knop (under test). Men den maksimale operasjonshastigheten var 12 knop. I denne hastigheten var drivstofforbruket 45 tonn kull pr. dag, og ved redusert hastighet på 10 knop brukte skipet kun 35 tonn kull pr. dag.
Militære operasjoner[rediger | rediger kilde]
Salpeterkrigen (1879-1883)[rediger | rediger kilde]
«Cochrane»s mest fremtredende handling under sin deltagelse i salpeterkrigen, er da den deltok under beseiringen av tilfangetagelsen av det peruanske kystvaktskipet «Huáscar» i Sjøslaget ved Angamos, den 8. oktober 1879. Ved krigens utbrudd hadde kaptein Enrique Beza Simpson kommandoen på «Cochrane» og siden 5. april var skipet med på blokaden av Iquique.
Ved utgangen av juni 1879 var «Cochrane» flaggskipet i 2. marineavdeling og leder av blokaden av Iquique, sammen med kanonbåten «Magellan», korvetten «Abtao» og «Matias Cousiño». Den 16. juli ble «Cochrane» og «Matias Cousiño» avløst av «Blanco Encalada» og «Lamar», og kunne da dra hjem til Antofagasta.
I august 1879, seilte «Cochrane» til Valparaiso og der gjennomgikk skipet en hel måneds vedlikehold. Kaptein Juan Jose Latorre tok deretter over kommandoen. Latorre var også leder av 2. marineavdeling, som i tillegg besto av «Loa» og «O'Higgins». «Cochrane» fortsatte så ferden for å delta i det avgjørende sjøslaget ved Angamos. «Cochrane» var også til stede i 1880 da den peruanske korvetten «Union» brøt blokaden av Arica.
Borgerkrigen i 1891[rediger | rediger kilde]
Under den chilenske borgerkrigen i 1891 var «Cochrane» blant styrkene som ble brukt for å beseire president José Manuel Balmaceda.
I skumringen den 7. januar 1891, måtte «Cochrane» taue skipet «Huáscar», som hadde fått maskineriet demontert, fra havnen i Valparaiso til Las Salinas, hvor «Huáscar» skulle overhales. Den 23. august 1891, deltok skipet i slaget mot styrkene ved Valparaiso, sammen med korvetten Esmeralda under kommando av Jorge Montt. «Cochrane» tok mellom 10 og 12 fulltreffere, mens «Esmeralda» tok mellom 6 og 8.
Kommandører av «Cochrane»[rediger | rediger kilde]
Se også[rediger | rediger kilde]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Gardiner, Robert, red. (1979). Conway's All the World's Fighting Ships 1860-1905. London: Conway Maritime Press. ISBN 0-8317-0302-4.
- Paul H. Silverstone (1984). Directory of the World's Capital Ships. New York: Hippocrene Books. ISBN 0-88254-979-0.
- Some South American Ironclads. Warship International. VIII. Toledo, OH: Naval Records Club. 1971. s. 203–204.