Lars Berg (forfatter)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lars Berg
Født16. mai 1901[1]Rediger på Wikidata
Kvaløya[1]
Død11. jan. 1969[1]Rediger på Wikidata (67 år)
Kvaløya[1]
BeskjeftigelseForfatter, lyriker, dramatiker, lærer Rediger på Wikidata
SøskenHanna Berg Angell
NasjonalitetNorge
UtmerkelserMads Wiel Nygaards legat (1968)

Lars Berg (født 16. mai 1901 i Hillesøy, død 11. januar 1969) var en norsk romanforfatter, dramatiker, lærer og kulturforkjemper.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Berg tok seminaret (lærerskolen) i Tromsø 1919–22. Han var lærer i Hjørundfjord, Bø i Vesterålen og i Hillesøy kommune i 12 år før han debuterte som forfatter på det nyetablerte Tiden Norsk Forlag i 1934. I perioden 1934–1940 levde han som forfatter i Oslo. Det var hans mest produktive periode som forfatter: Ved siden av at han skrev en stor roman i året, leverte han dessuten et femtitall noveller til Arbeidermagasinet.

De fleste romanene til Berg handler om livet til fiskerbøndene i Nord-Norge og familiene deres i samtid og nær fortid. Bergs romaner skildrer omstillinga i landsdelen i første del av 1900-tallet, med mekanisering i jordbruket og motorisering av fisket. Hos Berg er seksualiteten en positiv kraft som holdes nede av kirkas seksualfiendtlighet og folks fordommer. I skildringen av seksuelle scener var Berg utvilsomt den mest radikale forfatteren i den norske 1930-tallslitteraturen. Da Agnar Mykle ble stilt for retten i 1957, spøkte Berg med at han selv hadde vært like dristig 20 år tidligere.[2] På grunn av åpenheten og utførligheten, særlig i sine første romaner, ble han beryktet som «rikspornograf» og beskyldt for både «spekulasjon i råskap og et skittent fantasiliv». Han ble anmeldt til politiet, men frikjent. Under krigen ble bøkene hans likevel satt "på indeks" av NS og fjernet fra biblioteker og bokhandler.[3]

Han mottok gullmedalje fra Oslo illustrerte for årets beste litterære prestasjon i 1934. I juryen satt blant annet Ingeborg Refling Hagen og Peter Egge. Berg var en aktiv kulturradikaler. Han var en av 33 norske forfattere som skrev opprop mot Knut Hamsun etter at Hamsun hadde angrepet den tyske krigsfangen Carl von Ossietzky, som fikk Nobels fredspris i 1936 (for 1935). Berg ble innbragt av politiet i Oslo da han arrangerte demonstrasjon mot Mussolini etter Italias invasjon i Etiopia i mai 1936.

I 1936 startet Stalin utrenskning av meningsmotstandere i de såkalte Moskvaprosessene. Like etter den første rettssaken rykket åtte norske forfattere; Arnulf Øverland, Aksel Sandemose, Sigurd Hoel, Helge Krog, Nini Roll Anker, Gunnar Reiss-Andersen, Nils Collett Vogt og Lars Berg ut med en erklæring der de stemplet dødsdommene som justismord. De norske forfatterne var blant de aller første som protesterte mot Stalins utrenskninger. De ble imidlertid kraftig imøtegått av Nordahl Grieg, som forsvarte Stalin og prosessene i artikkelen «Dramaet i Moskva» i februar 1937.[4]

Berg advarte også tidlig mot nazismen, mest aktivt med taler og foredrag etter en reise i Tsjekkoslovakia våren 1938. Da krigen kom til Norge, ble Berg med i motstandsarbeidet. Han ble tatt av Rinnanbanden, og satt i fangenskap fra 4. desember 1942 til frigjøringen i 1945. Den lengste tiden satt han på Grini. Bergs bøker var forbudt under krigen, og nazimyndighetene stengte Tiden Norsk forlag i 1940. Bøkene hans havnet "på indeks", og ble fjernet fra forlag, bokhandler og biblioteker.

Da Berg slapp ut av fangenskap i 1945, dro han tilbake til Tromsø og etablerte etter et par år framhaldsskole i brakkene i tyskernes gamle fangeleir på Krøkebærsletta i Tromsdalen. Det ble hans pedagogiske og kulturelle base de neste 20 årene. Det var antinazisten og krigsfangen Berg som avduket bysten av Knut Hamsun på Hamarøy i 1961. Han omtalte Hamsun som «Noregs største diktar», og var en viktig støtte for Hamsun-familien etter krigen. I samarbeid med Forfatterfondets leder Hans Heiberg sørget han for at Marie Hamsun fikk pensjon frem til sin død i 1969.[5]

Berg gjorde en stor innsats for målsaken i Norge. Han skrev og agiterte på nynorsk, underviste på målet og utviklet språket. Han stiftet Hålogaland lærarmållag, senere også Noregs lærarmållag, og var formann begge steder. I 1947 utarbeidet han en nynorsknormal basert på Tromsdialektene.

Berg fikk i 1966 sin gamle Grini-venn Francis Bull til å testamentere sin private boksamling som grunnstamme til det nye Universitetsbiblioteket i Tromsø. Den testamentariske gaven var på mange titusener bøker, og kom til Tromsø i 1975 etter Bulls død. Berg regnes som Hålogaland teaters «far».[6] Han lanserte ideen om et profesjonelt, nordnorsk teater allerede i 1938. Han kjempet utrettelig for etablering av teatret i 30 år, i mange år nesten helt alene. Han formulerte slagordet:[7]

Nordnorsk mål på nordnorsk scene

Lars Berg

Førsteamanuensis Nils Magne Knutsen ved Universitetet i Tromsø oppsummerer Lars Bergs virke slik i boka Han som gjekk først: «Ved at han valgte å bli boende nordpå, og ved at han var den krigeren han var, fikk han en betydning for nordnorsk kulturdebatt og nordnorsk kulturvokster som ingen av de andre forfatterne fikk. Han satt her i Tromsø og var et stadig like hissig uromoment, engasjerte seg, skrev avisinnlegg, kjempet for teater eller hva det nå kunne være. Etter hvert ble han på den måten en hel liten kulturrevolusjon ganske alene.» «Lars Berg sto der som et privat stormsenter og insisterte på å være nordlending.» «Og det er slik jeg tror han vil bli stående i nordnorsk litteraturhistorie: Som provokatør og banebryter i 1930-åra, som stridsmann i etterkrigstida, og som døråpner for den blomstringa i nordnorsk kulturliv som kom etter hans død.»[trenger referanse]

Berg var også aktiv i nynorskbevegelsen. Hans interesse for nynorsk ble vekket da han gikk på folkehøyskolen og lærerskolen. I 1924 ble det innført nynorsk i skolen i Buvika skolekrets i Hillesøy. Berg var lærer ved skolen og en av pådriverne for nynorsk. Han var med å stifte Hålogaland lærermållag, Noregs lærermållag og Troms mållag. Han hadde også verv i Norges mållag.

Forfatterskapet[rediger | rediger kilde]

Berg debuterte med romanen Men det var det ingen som visste - en roman som slo ned som en bombe da den kom ut i desember 1934[trenger referanse]. Den var utsolgt allerede til jul.[trenger referanse] Berg ble beskyldt for «spekulasjon i råskap»,[trenger referanse] og dette fikk Aksel Sandemose til å rykke ut med et forsvar i Rjukan Arbeiderblad 17.12.34 (også trykt i boka «Dikteren og temaet» (1973)): «Med denne romanen har norsk litteratur fått en ny mann som ikke kan avvises. 'Men det var det ingen som visste' behandler et emne som er både farlig og vanskelig, nemlig en manns uduelighet i forholdet til kvinner. Og fenomenet er aldri på noe skandinavisk sprog blitt behandlet så dyktig og inngående som her.»

Året etter ga han ut romanen Du er den første kvinne - som også dreier seg om seksuell feilutvikling. I denne romanen går hovedpersonen til den motsatte ytterlighet, han blir en Don Juan. Han blir bundet til en «urkvinne», som har vært barnepike for han. Han har et nært forhold til henne, og også sine første seksuelle erfaringer med henne. Da han skilles fra denne kvinnen, får det katastrofale konsekvenser for hans liv videre: Ubevisst søker han etter henne, han går fra den ene til den andre og faller ikke til ro noen steder. Romanen vakte stor oppmerksomhet - stor forargelse, og stort salg.[trenger referanse] Bokkritiker, dosent Harald Elovsson sammenlignet Lars Berg med den engelske dikteren D. H. Lawrence i «Folkskollärarnas tidning» 20.05.39: «Det finns i boken flera erotiska scener, givna med en fyllig och sund sensualism, som kan föra tanken till den engelska diktaren.»

Som Bergs hovedverk regnes de fire romanene som kom mellom 1936 og 1939. Her følger han medlemmer av samme familie gjennom to generasjoner. Hovedpersonen tar utdanning og lærer nye tanker å kjenne. Han kommer tilbake, og etter hvert får de nye, radikale tanker fotfeste også i hjembygda. Framskritt i næringsliv og tenkesett kobles i den siste boka opp mot Arbeiderpartiets overtakelse av politisk makt. Berg var utvilsomt inspirert av den nye tid med kriseforlik og Johan Nygaardsvolds sosiale reformer.[trenger referanse]

Hans gjennombrudd som forfatter skjedde med romanen Du skal svare (1936). Berg forteller historien om familien Skarnes i to generasjoner. Den ellers så vettige og vakre Rønnaug Skarnes faller for den infame psykopaten Kristian Skarnes, som binder henne fast med sine «ormeauge» og sin fysiske seksualitet. Beskrivelsen av deres første seksuelle møte er kraftig og konkret, direkte og realistisk, rik på detaljer både på det psykologiske og fysiologiske plan - og det som skiller den fra nesten alle framstillinger av denne art i norsk litteratur, er beskrivelsen av seksualitet som natur:[trenger referanse]

«Da hendte noe, han vart vill, rasande. Ho vart nesten sleten ut av alle tankar, slo auga opp og såg eit andlet ho ikkje kjente att. Ho vart mest redd med det same, men så var det brått som ho var i eit uvér. Han sleit klea av henne, ho hørte det revna i dem, han klorte, beit. Ho var så forferd at ho kunde ikkje tenke, kjente bare at no var ho eit fjom i uvéret. Så kvelvde han seg over henne, var som eit fjell, kramsa over henne, klorte, kleip. No, no hendte alt. Ho kjente brått at det var dette uvéret ho hadde ant, ønsket og vore redd, det hadde bare vore borte frå alle tankar. No var ho i det, kjente det var uråd å stri imot, ho gav etter, slappa av i kroppen så det suste og tirte i henne, let han åpne seg.»

Den sterke blir svak når han elskar. Den svake blir ofte tyrann.

Lars Berg

Berg utgav seks romaner etter krigen. Det er bredt anlagte sosial-realistiske romaner fra Nord-Norge, om organisering av fiskerne Kvinna og havet (1950) og Vi må ro i natt (1951). Med romanen Her er sedejord nok (1954) tar Berg opp temaet menneskene og religionen. Selv om Berg lar svepen løpe over ryggen på omvendelsespredikantene, så er det tydelig at han skriver om Føreren og nazistene - selv om det er lagt til en nordnorsk bygd, og med stort innslag av humor og skjemt.[trenger referanse] Boka vakte stor oppmerksomhet og voldsomt rabalder i radio og aviser.[trenger referanse] Psykologen Ingjald Nissen ga Berg mange lovord for hans forståelse og tolking av det som skjer når et menneske gir seg over til blind tro: «Han (Berg) behandler en sak - et dyptgående problem - som vitenskapen i to mannsaldre har kjempet med, og som den vel fremdeles er i villrede med, nemlig spørsmålet om hvorledes et diktatur kan vokse opp og stabilisere seg i et samfunn.» (Arbeiderbladet 09.02.55).

Berg debuterte som dramatiker med «Maria» (1959) på Det Norske Teatret. Teaterstykket Petter Dass (1967) ble uroppført på Hålogaland Teater i 1984. Hans to siste romaner handler om den finske innvandringen til Nord-Norge: Her følger vi Thure Granberget fra de finske skogene til kysten av Nord-Norge i Dei varme kjeldene (1966) og Den lange vegen (1967). Den tredje romanen, Fritt Menneske lå uferdig da forfatteren døde i 1969.

Litteraturhistoriker Arild Haaland skrev følgende om Lars Bergs forfatterskap i Syn og segn (1967): «I emneval er bøkene aktuelle og nærverande, og likevel på sida av den litterære hovudstraumen i Noreg i dag. Lars Berg var føre si tid når det gjeld den opne innstillinga til det seksuelle. ... Det som gjer forfattarskapen til ei oppleving fylt av rikdom og ettertanke, er at han tumlar med sentrale og tidlause problem. Vidare er det den generøse innstillinga og det omsynslaust opne som ber skildringane, og det at vi blir førte inn i ei fascinerande, reindyrka handlingsverd.»

Ved 100-årsjubileet for Lars Bergs fødsel ble et utvalg av hans noveller utgitt under tittel Båten og mannen og andre noveller (2001) og utvalgte dikt og prologer i Steingaren framfor havet (2001).

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Men det var det ingen som visste, roman 1934
  • Du er den første kvinne, roman 1935
  • Du skal svare, roman 1936
  • Fire søsken går ut, roman 1937
  • Han som går først, roman 1938
  • Og landet tok til å leve, roman 1939
  • Kvinna og havet, roman 1950
  • Vi må ro i natt, roman 1951
  • Her er sedejord nok, roman 1954
  • Maria, skuespill 1959 (hørespill, NRK radioteatret 1965)
  • Du har rett til å leve, roman 1965
  • Dei varme kjeldene, roman 1966
  • Den lange vegen, roman 1967
  • Petter Dass, skuespill 1967 (urframført 1984)
  • Båten og mannen og andre noveller, 2001
  • Steingaren framfor havet, dikt 2001

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Norsk biografisk leksikon, oppført som Lars Kornelius Edvard Berg, Norsk biografisk leksikon ID Lars_Berg[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Kjell Åsmund Sunde: «Litterær seksualopplysning på nynorsk», Nationen, 23. oktober 2020
  3. ^ https://samlaget.no/products/lars-berg-rikspornograf-og-kulturforkjempar
  4. ^ https://runeberg.org/gnveienfrm/0121.html
  5. ^ https://www.nrk.no/kultur/forfatter-lars-berg-reddet-hamsun-familen-1.525982
  6. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. oktober 2020. Besøkt 7. desember 2020. 
  7. ^ https://halogalandteater.no/om-oss/var-historie/tilbakeblikk-ved-et-nytt-millenium

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lars_Berg_(forfatter)&oldid=24291914»