Nakba

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Al-Nakba»)
Nakba
En palestinsk mann ser utover en skole i en flyktningleir, 1948.
DeltakereFlagget til Israel Staten Israel
StedPalestinamandatet
Dato1948
Resultat750 000+ palestinske arabere drevet på flukt
Nakba på Commons

Nakba eller i bestemt form al-Nakba (arabisk النكبة, «katastrofen») er betegnelsen på den etniske rensningen[1] av palestinere innen Palestinamandatet under den arabisk-israelske krigen i 1948.[2]

Omtrent 750 000 palestinere, rundt 80 % av befolkningen i området som senere ville bli Israel, ble utvist eller tvunget på flukt fra sine hjem.[3] Fordrivelsen ble først drevet frem av sionistiske paramilitære grupper gjennom ulike voldelige midler, deretter av Israels forsvar etter opprettelsen av staten Israel.

Under fordrivelsen av palestinere i 1948 ble det begått flere titalls massakre på palestinske arabere der flere tusen ble drept, og over 500 byer, landsbyer og tettsteder med arabisk majoritetsbefolkning ble avfolket.[4] Mange av disse ble enten totalt ødelagt eller gjenbefolket av jøder og gitt hebraiske navn.

Palestinere minnes hendelsene som fant sted under krigen hvert år den 15. mai, en dag etter Israels uavhengighetsdag.[5]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter avslutningen av andre verdenskrig foreslo FN å dele Palestinamandatet mellom jøder og arabere etter at området hadde vært under britisk kontroll. Delingsplanen ville gi jødene kontroll over 56 % av landområdene, araberne 43 %, mens Jerusalem og et lite tilstøtende område skulle være underlagt internasjonal kontroll. Jødene aksepterte planen, mens araberne avviste den, noe som førte til at det brøt ut borgerkrig mellom de jødiske og arabiske innbyggerne i området, drevet av væpnede militser på begge sider som Den hellige krigs armé og Irgun. Historikeren Yoav Gelber har anslått at det ble drept i underkant av 1 000 personer på hver side, mens drøyt 100 briter ble drept. 14. mai 1948 erklærte jødene Israel som en egen stat, hvorpå de omkringliggende arabiske land gikk til angrep dagen etter for å hindre etableringen av den nye jødiske staten. De israelske styrkene var underlegne i antall, men klarte likevel å slå angrepet tilbake, og i februar 1949 ble det inngått avtale om våpenstillstand mellom Israel og Egypt. Israel hadde da mistet 4 000 soldater og 2 400 sivile. Drepte soldater på arabiske side er uvisst, ifølge de palestinske selvstyremyndighetene ble minst 15 000 av den arabiske befolkningen i Palestinamandatet drept under krigshandlingene og den påfølgende fordrivelsen.[6]

Arabere forlater Haifa etter at israelske soldater har inntatt byen

Terminologi[rediger | rediger kilde]

Det var Constantine Zurayk, en professor i historie ved American University of Beirut, som var den første som brukte begrepet om fordrivelsen av palestinerne i 1948; dette skjedde i Zurayks bok Ma'na an-Nakba (katastrofens betydning), som ble utgitt første gang i 1948.[7]

Jødisk nakba[rediger | rediger kilde]

Fiendtlighetene mellom Israel og de arabiske nabolandene la sammen med arabisk nasjonalisme et sterkt press på den jødiske minoritetsbefolkningen i arabiske land. Mange jøder ble fratatt statsborgerskap og eiendomsrett, og det ble i flere land gjennomført massakrer og ødeleggelser av synagoger, skoler og forretningslokaler. Dette førte til jødisk exodus fra arabiske land til Israel der mellom 800 000 og 1 000 000 jøder flyktet fra arabiske land til Israel mellom 1948 og begynnelsen av 1970-årene. Dette har også blitt kalt jødisk nakba.

Palestinske flyktninger i dag[rediger | rediger kilde]

Etter krigen i 1948 ble FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA) opprettet for å håndtere de palestinske flyktningene. De fleste bor på Gazastripen og Vestbredden som tilhørte det opprinnelige Palestinamandatet, men UNRWA gir også bistand til palestinske flyktninger i Libanon og Syria. Jordan er det landet som i størst grad har integrert palestinere i sin egen befolkning der et flertall av de palestinske flyktningene har blitt tilbudt jordansk statsborgerskap.[8]

Palestinerne er blant verdens hurtigst voksende befolkninger, og tallet på registrerte palestinske flyktninger og deres etterkommere har økt fra 914 000 i 1950 til mer enn fire millioner i 2002.[trenger referanse] Mange av disse bor i flyktningleirer.

Et mantra i konflikten mellom Israel og palestinere er hvorvidt palestinske flyktninger har rett til å vende tilbake til landområdene de ble fordrevet fra i 1948. Denne retten ble beskrevet av den svenske diplomaten Folke Bernadotte som et botemiddel for uretten som ble begått mot Palestinamandatets arabiske befolkning. Israel har motsatt seg dette fordi det vil gjøre jødene til en minoritet i Israel, og mener at de palestinske flyktningene heller må repatrieres i de arabiske nabolandene som fordrev sin jødiske befolkning i årene etter Israels opprettelse. Den britisk-palestinske forskeren Salman Abu Sitta er grunnlegger av Palestine Land Society, og han har forfattet et forslag til praktisk gjennomføring av de palestinske flyktningenes retur, der staten Israel avvikles til fordel for en demokratisk palestinsk stat, der jødene plasseres i tre kantoner tilsvarende 12 % av dagens Israel.[9]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sabbagh-Khoury 2023, s. 30, 65, 71, 81, 182, 193–194; Abu-Laban & Bakan 2022, s. 511; Manna 2022; Pappe 2022, s. 33, 120–122, 126–132, 137, 239; Hasian Jr. 2020, s. 77–109; Khalidi 2020, s. 12, 73, 76, 231; Slater 2020, s. 81–85; Shenhav 2019, s. 49–50, 54, and 61; Bashir & Goldberg 2018, s. 20 and 32 n.2; Confino 2018, s. 138; Masalha 2018, s. 44, 52–54, 64, 319, 324, 376, 383; Nashef 2018, s. 5–6, 52, 76; Auron 2017; Rouhana & Sabbagh-Khoury 2017, s. 393; Al-Hardan 2016, s. 47–48; Natour 2016, s. 82; Rashed, Short & Docker 2014, s. 3–4, 8–18; Masalha 2012; Wolfe 2012, s. 153–154, 160–161; Khoury 2012, s. 258, 263–265; Knopf-Newman 2011, s. 4–5, 25–32, 109, 180–182; Lentin 2010, ch. 2; Milshtein 2009, s. 50; Ram 2009, s. 388; Shlaim 2009, s. 55, 288; Esmeir 2007, s. 249–250; Sa'di 2007, s. 291–293, 298, 308; Pappe 2006; Schulz 2003, s. 24, 31–32
  2. ^ Abu-Laban & Bakan 2022, s. 511–512; Manna 2022, s. 7–9; Khalidi 2020, s. 60, 76, 82, 88–89; Shenhav 2019, s. 48–51; Bashir & Goldberg 2018, Introduction; Nashef 2018, s. 6; Rouhana & Sabbagh-Khoury 2017, s. 393 n. 2; Al-Hardan 2016, s. xi, 2; Rashed, Short & Docker 2014, s. 1; Sayigh 2013, s. 52–55; Masalha 2012, s. 1, 10–13; Lentin 2010, ch. 2; Milshtein 2009, s. 47; Ram 2009, s. 366–367; Webman 2009, s. 29; Abu-Lughod & Sa'di 2007, s. 3, 8–9
  3. ^ Abu-Laban & Bakan 2022, s. 511, "over 80 per cent"; Pappe 2022, s. 128, "Three-quarters of a million Palestinians ... almost 90 per cent"; Khalidi 2020, s. 60, "Some 80 percent ... At least 720,000 ..."; Slater 2020, pp. 81 ("about 750,000"), 83 ("over 80 percent"), and 350 ("It is no longer a matter of serious dispute that in the 1947–48 period—beginning well before the Arab invasion in May 1948—some 700,000 to 750,000 Palestinians were expelled from or fled their villages and homes in Israel in fear of their lives—an entirely justifiable fear, in light of massacres carried out by Zionist forces."); Shenhav 2019, s. 49, "750,000"; Bashir & Goldberg 2018, s. 7, "some 750,000"; Bishara 2017, pp. 138 ("expelled close to 750,000") and 148 n. 21 ("number of the refugees displaced ranged between 700,000 and 900,000"; Bäuml 2017, s. 105, "approximately 750,000"; Cohen 2017, s. 87, "approximately 700,000 ... between half a million and a million"; Manna 2013, pp. 93 ("approximately 750,000") and 99 n. 12 ("Recently, both Palestinian and Israeli scholars seem to agree on this estimate of 700,000–750,000 refugees."); Masalha 2012, s. 2, "about 90 per cent ... 750,000 refugees"; Wolfe 2012, s. 133, "some three quarters of a million"; Davis 2011, pp. 7 ("more than 750,000") and 237 n. 21 ("Most scholars generally agree with the UN number, which it was somewhere in the vicinity of 750,000"); Lentin 2010, pp. 6 ("at least 80 per cent") and 7 ("more than 700,000"); Ghanim 2009, s. 25, "Around 750,000-900,000"; Kimmerling 2008, s. 280, "700,000 to 900,000"; Morris 2008, s. 407, "some seven hundred thousand"; Sa'di 2007, s. 297, "at least 780,000 ... more than 80 percent"
  4. ^ Abu-Laban & Bakan 2022, s. 511; Manna 2022, s. 17; Pappe 2022, pp. 121 and 128 ("Half of the villages had been destroyed, flattened by Israeli bulldozers ..."); Khalidi 2020, s. 73, "conquest and depopulation ... of scores of Arab cities, towns, and villages"; Shenhav 2019, s. 49, "abolition of hundreds of Palestinian towns and villages"; Bashir & Goldberg 2018, s. 1, "destruction of hundreds of villages and urban neighborhoods ... evacuation of villages"; Cohen 2017, s. 80; Pappe 2017, s. 66, "In a matter of seven months, 531 villages were destroyed and eleven urban neighborhoods emptied." Rouhana & Sabbagh-Khoury 2017, s. 400, "Palestinian cities whose inhabitants were almost completely forced out ... hundreds of evacuated and destroyed towns"; Rashed, Short & Docker 2014, p. 10 (quoting Mark Levene) "With at least 5,000 men, women, and children slaughtered in the massacres, 531 villages and 11 major towns destroyed and up to 800,000 folk uprooted, mostly into exile, the point of Pappe’s effort can only be affirmed."; Manna 2013, s. 91; Khoury 2012, s. 259; Masalha 2012, pp. 3 ("over 500 villages and towns and a whole country and its people disappeared from international maps and dictionaries ... Walid Khalidi ... listed 418 depopulated and destroyed villages. However, Salman Abu-Sitta's figure of 531 includes 77 destroyed Bedouin villages in the south"), 7 ("coastal cities of Palestine — Jaffa, Haifa and Acre — were largely depopulated"), 74 ("hundreds of villages had been completely depopulated and their houses blown up or bulldozed"), 90-91 ("Of the 418 depopulated villages documented by Khalidi, 293 (70 per cent) were totally destroyed and 90 (22 per cent) were largely destroyed."), 107 ("nearly 500 destroyed and depopulated villages"), and 115 ("towns and villages of southern Palestine, including the cities of Beer Sheba and al-Majdal, were completely depopulated"); Wolfe 2012, s. 161 n.1, "According to official Israeli estimates, over 85% of Palestinian villages were ‘abandoned’ in the Nakba, 218 villages being listed as destroyed."; Davis 2011, pp. 7 ("destruction of more than four hundred villages ... depopulation of Palestinians from cities"), 9 ("418 villages that were emptied"), and 237 n. 20 ("The total number of depopulated villages, hamlets, settlements, and towns is estimated to be between 290 and 472. The most comprehensive study and the clearest on its methods for including and eliminating population settlements is the massive All That Remains (W. Khalidi 1992), which estimates the number of villages to be 418. According to this study, Israeli topographical maps chart 290 villages, Benny Morris’s 1987 study lists 369, and the Palestinian encyclopedia published by Hay’at al-Mawsu‘a al-Filastiniyya gives 391 (among other sources on the subject)."); Ghanim 2009, s. 25, "about 531 villages were deliberately destroyed"; Kimmerling 2008, s. 280, "Most of their villages, towns, and neighborhoods were destroyed or repopulated by Jewish residents"; Sa'di 2007, pp. 293-297 ("[p. 297] destruction of some 420 Palestinian towns and villages")
  5. ^ Gladstone, Rick (15. mai 2021). «An annual day of Palestinian grievance comes amid the upheaval.». The New York Times. ISSN 0362-4331. 
  6. ^ «From one generation to the next, Palestinians aim to keep the history of al-Nakba alive». CNN. 15. mai 2024. 
  7. ^ Zureiq 1948.
  8. ^ «Palestinerne i Jordan: Statsborgerskap og reisedokumenter» (PDF). Landinfo. 2. januar 2024. 
  9. ^ Salman Abu Sitta. «The Right of Return: The Only Future for Palestine» (PDF). Insight Turkey. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nakba&oldid=24472754»