Charles Fleetwood

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Charles Fleetwood
Født1618[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Northampton
Død4. okt. 1692[5][6][2][4]Rediger på Wikidata
London
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedEmmanuel College
EktefelleBridget Cromwell (1652–)[7][8]
Frances Smith[7][8]
Mary Coke (1664–)[7][8]
FarMiles Fleetwood[9]
MorAnne Luke[9]
SøskenWilliam Fleetwood
George Fleetwood
BarnSmith Fleetwood[9]
Elizabeth Fleetwood[7][9]
Cromwell Fleetwood[7]
Anne Fleetwood[7]
Mary Fleetwood[7]
NasjonalitetKongeriket England
GravlagtBunhill Fields

Charles Fleetwood (født ca. 1618, død 4. oktober 1692) var en soldat for de parlamentariske styrkene, rundhodene, i den engelske borgerkrigen, og deretter politiker og Lord Deputy of Ireland fra 1652 til 1655, hvor han brutalt gjennomførte den cromwellianske bosetning. Etter restaurasjonen i England i 1660, da monarkiet ble gjeninnført, ble han inkludert i loven om erstatning og ettergivelse av 1660, og ble endelig forhindret fra å holde noen posisjon eller tillitsverv og hans offentlige karriere var dermed over.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Charles Fleetwood var den tredje sønnen til sir Miles Fleetwood av Aldwinkle, Northamptonshire, og av Anne, datter av Nicholas Luke av Woodend, Bedfordshire. Han kan ha fått sin utdannelse ved Emmanuel College ved Universitetet i Cambridge[10] før han ble tatt opp ved Gray's Inn den 30. november 1638 for å bli utdannet som advokat.[11]

Den engelske borgerkrig[rediger | rediger kilde]

Ved begynnelsen av den engelske borgerkrig ble han, som mange andre unge advokater som senere utmerket seg på slagmarkene, en del av Essexs livgarde, og han ble såret i det første slaget ved Newbury i 1643. Han skaffet seg et regiment i 1644 og kjempet i slaget ved Naseby. Han hadde allerede blitt utnevnt som mottaker ved court of wards, et system som administrerte føydale rettigheter, og i 1646 ble han parlamentsmedlem for Marlborough. I striden mellom hæren og parlamentet spilte Fleetwood en hovedrolle, og det ble hevdet at han var hovedmannen bak konspirasjonen for å gripe kongen ved Holmby, men han deltok ikke rettssaken mot kong Karl I. I 1649 ble han utnevnt til guvernør av Isle of Wight, og i 1650 gjort til generalløytnant av regimentet, deltok i Oliver Cromwells krig i Skottland og assisterte i seieren ved Dunbar. Det neste året ble han valgt til medlem av statsrådet. Han ble kalt tilbake fra Skottland for å ta kommandoen over styrkene i England og spilte en hovedrolle i den endelige triumfen ved Worcester den 3. september 1651.[12]

Irland[rediger | rediger kilde]

I 1652 giftet Fleetwood seg med Cromwells datter Bridget, Henry Iretons enke, og han etterfulgte også Ireton som øverstkommanderende for de parlamentariske styrkene i Irland. I tillegg til denne tittelen ble han også utnevnt til Lord Deputy of Ireland, Irlands stattholder. Det første året han var stattholder gikk med til å rydde unna den siste irsk-katolske motstanden mot den cromwellianske erobringen av Irland.[12] Fleetwood forhandlet med de gjenværende irske geriljagruppene (kjent som «tories») til de enten overga seg eller forlot landet ved å ta tjeneste i hæren til et land som ikke var i krig med det engelske samveldet. Den siste organiserte irske styrken overga seg i 1653.

Den fremste oppgaven som ble utført under hans sivile administrasjon, som varte fra september 1652 og fram til september 1655, var gjennomføringen av Loven om bosetning av 1652. Denne loven ga engelske soldater fra New Model Army rett til å bosette seg på land og eiendommer konfiskert fra katolske landeiere og forvisning av disse. Loven ga også straff, inkludert dødsstraff for de som motsatte seg dette. Fleetwood håndhevet loven nådeløst. Han var også nådeløs i forfølgelsen av de katolske prestene i Irland og favoriserte anabaptister og ekstreme puritanske sekter framfor de mer moderate presbyterianerne, noe som førte til stor misnøye blant engelskmennene på Irland og et opprop ble til sist sendt til London for å få ham tilbakekalt.[12]

Karriere under protektoratet[rediger | rediger kilde]

Fleetwood var en sterk og urokkelig tilhenger av Oliver Cromwells politikk. Han støttet Cromwells antagelse i posisjonen som Lord Protector og hans oppløsning av parlamentene. I desember 1654 ble han medlem av rådet og etter at han kom tilbake til England i 1655 ble han utnevnt til en av protektoratets ti administrative generalmajorer. Han godkjente Humble Petition and Advice, et lovforslag under protektoratet som opprinnelig hadde til hensikt å gjøre Cromwell til konge, noe Fleetwood mente var uklokt, og det endte også med at Cromwell betakket seg. Han ble medlem av det nye overhuset og støttet glødende Cromwells utenrikspolitikk i Europa som var basert på religiøse inndelinger, og hans forsvar av protestanter som ble forfulgt i utlandet. Ved Cromwells død ble han dermed ansett for å være hans naturlige etterfølger, og det er også hevdet at Cromwell faktisk hadde nominert ham. Han ga imidlertid sin støtte til Richard Cromwells antagelse i posisjonen som den neste Lord Protector. Senere var han, om ikke den som frembragte dem, den som tillot petisjoner fra hæren som krevde at den skulle bli uavhengig, og til slutt var han (med støtte fra de andre offiserene i Wallingford House-gruppen) blant de som med makt tvang Richard Cromwell til å oppløse det tredje protektoratparlamentet.[12]

Fleetwoods forsøk på å gjenetablere Richards posisjon, denne gangen som sterkt avhengig av hæren, feilet, og han måtte kalle tilbake rumpparlamentet den 6. mai 1659. Han ble straks utnevnt som medlem av komiteen for trygghet og for statsrådet, og som en av de syv kommisjonærer for hæren, mens han den 9. juni 1659 ble utnevnt til øverstkommanderende. I virkeligheten var hans makt underminert og ble han angrepet av parlamentet som i oktober erklærte hans kommisjon som void, eller opphørt. Dagen etter støttet han John Lambert i hans bortvisning av rumpparlamentet og ble igjen utnevnt til øverstkommanderende.[12]

Protektoratets sammenbrudd[rediger | rediger kilde]

Flere parlamentariske generaler ledet av George Monck besluttet at den eneste måten å stabilisere landet på var å gjeninnføre monarkiet. Monck ledet sine soldater fra garnisonen i Skottland på en marsj mot London. Mens Monck nærmet seg hovedstaden ble Fleetwood i London for å opprettholde orden. Fleetwood nøler med å velge side i konflikten og er på nippet til å komme til en overenskomst med kong Karl II når Moncks hær ankommer London og innsetter rumpparlamentet på nytt den 24. desember. Deretter fratas Fleetwood sin kommando og beordres til parlamentet for å svare for sin oppførsel.[12]

Ved å omgjøre Pride's purge, som fant sted da medlemmene av det lange parlamentet ble fjernet med makt av oberst Thomas Prides styrker, og igjen slippe medlemmene av det lange parlamentet inn i rumpparlamentet, fant konvensjonsparlametet og starten av monarkiets restaurering sted uten at Fleetwood hadde noen innflytelse. Han ble inkludert i loven om erstatning (Act of Indemnity) som en av de tyve personene som ble idømt andre straffer enn dødsstraff, og ble til sist fratatt muligheten å inneha en offentlig stilling. Hans karriere var således avsluttet, men han overlevde fram til 4. oktober 1692.[12] Han ble gravlagt i Bunhill Fields.[11]

Arv[rediger | rediger kilde]

Ved sitt ekteskap i 1664 til Mary, datter av sir John Coke og enke etter Edward Hartopp,[11] skaffet han seg en eiendom i Stoke Newington, den gang en landsby nord for London. Fleetwood House, ved siden av Abney House i Church Street, er oppkalt etter ham.[13] Det tjente som et møtested for dissentere, og fra 1824 huset det Newington Academy for Girls, en innovativ pikeskole drevet av kvekere.[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Kindred Britain, oppført som Gen. Charles Fleetwood, Kindred Britain ID I10949[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Early Modern Letters Online, Early Modern Letters Online person ID f49d4da2-3f3c-4ea4-8a44-6aaa0908adbe, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 8836499, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Charles-Fleetwood, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Dictionary of Irish Biography, Dictionary of Irish Biography-ID 003281[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e f g Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c The Peerage person ID p13113.htm#i131130, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Charles Fleetwood Arkivert 30. september 2012 hos Wayback Machine. i: Venn, J. & J. A., Alumni Cantabrigienses, Cambridge University Press, 10 vols, 1922–1958.
  11. ^ a b c Barnard 2008.
  12. ^ a b c d e f g Chisholm (1911), s. 493.
  13. ^ LPGT staff 2011.
  14. ^ Daniels 2002, siterer: Mander, David (1997): Look Back, Look Forward: an illustrated history of Stoke Newington. Sutton Publishing and the London Borough of Hackney.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Charles_Fleetwood&oldid=23540099»