Invasjonen av Canada (1775)
| Invasjonen av Canada, 1775 | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Den amerikanske uavhengighetskrigen | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Amerikanske revolusjonære |  Det britiske imperiet | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Richard Montgomery † Benedict Arnold | Guy Carleton | ||||||
| Den amerikanske uavhengighetskrigen |
|---|
| Boston – Canada – New York og New Jersey – Saratoga – Philadelphia – Vestfronten – Sullivan-ekspedisjonen – Sørfronten – Marine |
| Invasjonen av Canada, 1775–76 |
|---|
| Ticonderoga – Crown Point – Longue-Pointe – Fort St. Jean – Quebec - Les Cédres – Vaudreuil – Trois-Riviéres – Valcour Bay – Fort Cumberland |
Invasjonen av Canada i 1775 var det første betydelige militære initiativet av USA under den amerikanske uavhengighetskrigen. To separate ekspedisjoner ble satt i gang som sluttet sammen styrkene og ble beseiret i slaget ved Quebec i desember 1775. Britene satte så i gang en motoffensiv i 1776 og drev amerikanerne tilbake til Fort Ticonderoga. Slutten på kampanjen satte scenen for Saratogafelttoget i 1777.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Våren 1775 startet den amerikanske uavhengighetskrigen med slagene ved Lexington og Concord. Kort tid etter var konflikten i stillstand med den britiske hær innestengt i beleiringen av Boston. Under denne lange stillstanden lette den amerikanske kontinentale kongress etter en måte å ta initiativet andre steder.
Kongressen hadde tidligere invitert kanadianere til å slutte seg til den amerikanske revolusjon som den fjortende koloni, men dette lyktes ikke. Derfor ble en plan utformet for å drive det britiske imperiet fra den hovedsakelig frankofone kolonien Quebec som bestod av dagens Quebec og Ontario. To ekspedisjoner ble satt sammen.
Kongressen autoriserte general Philip Schuyler, kommandanten av det nordlige departementet til å sette i gang en invasjon for å drive britiske styrker ut av Canada. Han sendte general Richard Montgomery nordover med en invasjonsstyrke. General George Washington sendte også Benedict Arnold mot Québec by med en støttestyrke.
Montgomerys ekspedisjon[rediger | rediger kilde]
16. september 1775 marsjerte general Montogmery nordover fra Fort Ticonderoga med rundt 1700 militsmenn, beseiret britene ved beleiringen av Fort St. Jean den 3. november og gikk inn i Montréal uten motstand den 13. november. General Guy Carleton, guvernøren i Canada, flyktet til Québec by. Montgomery rykket så frem mot Québec by.
Arnolds ekspedisjon[rediger | rediger kilde]
Den andre ekspedisjonen ble ledet av Benedict Arnold. I 1775 adopterte den kontinentale kongressen Arnolds plan for invasjonen av Canada, men Arnold ble ikke inkludert i kommandostrukturen i forsøket. Dermed returnerte Arnold til Cambridge, Massachusetts, og oppsøkte Washington med idéen om å støtte den østlige invasjonsstyrken med mål om å ta Québec by. Siden det var lite som skjedde ved Boston etter slaget ved Bunker Hill i juni, kjedet mange enheter seg med garnisonslivet og var ivrige etter å kjempe. Washington gikk med på Arnolds forslag. Han forfremmet Arnold til oberst og sammen besøkte de hver enhet for å spørre etter frivillige.
Arnold valgte til slutt ut en styrke på 750 menn. Washington gikk gladelig med på å legge til Daniel Morgans kompani og noen andre soldater. Pionérerne fra Virginias og Pennsylvanias villmark var bedre skikket til kamp i villmarken enn til å være med på beleiringen.
Planen krevde at mennene skulle dekke de 290 km fra Kennebec-elva til Quebec på 20 dager. De forventet å finne relativt lett forsvar siden den britiske kommandanten, sir Guy Carleton, ville være opptatt med å ta seg av Schuylers styrker ved Montréal. Arnold sendte beskjed frem til Fort Western (i dagens Maine) til å ha forsyninger og bateauer klar for hans styrke. Ekspedisjonen beveget seg sjøveien og brukte fem dager ved Fort Western til å gjøre klar forsyninger og båter.
Mennene forventet å dra opp Kennebec-elva og så stige ned Chaudiere til Quebec. Etter å ha vært ved Colburns Shipyard i Gardinerston, hvor Reuben Colburn bygget bateauene på Washingtons ønske på bare 15 dager, og de satte av gårde fra Fort Western den 25. september. Problemene begynte mesten umiddelbart.
Bateauene ble bygget av grønne, furuplanker på grunn av mangel på tørket tømmer på den tiden av året, og de var egentlig bare flate slåter med bunn som ikke kunne ros, men påles mot strømmen. Colburn reiste med hæren og reparerte bateauene ettersom de sprakk, men ved å hale dem oppover elva og senke dem ned Chaudiere, mistet en mye forsyninger og noen menn. Regn og kraftige stormer ødela mer. Oberstløytnant Roger Enos snudde sammen med sin divisjon, han tok med seg 300 menn og mer av forsyningene.
Kartene som ekspedisjonen startet med var feil, ettersom britene ofte tillot publisering av feilaktige kart for å forvirre fremtidige fiender. Reisen var på 600 km, ikke 290. Etter at ekspedisjonen gikk tom for forsyninger, begynte de å ete hva som helst, inkludert sine egne hunder, sko, esker, lær, mose og trebark. 6. november nådde ekspedisjonen den sørlige bredden av St. Lawrence-elva. Arnold hadde 600 av sine opprinnelige 1100 menn.
Arnold trodde de fremdeles kunne ta byen. Forsvarerne hadde rundt 100 regulære soldater under oberstløytnant Allen Maclean, støttet av en milits på flere hundre dårlig organisert menn. Dersom amerikanerne kunne spre militsen med presis ild, kunne de overvelme de tallmessig underlegne soldatene. Da de til slutt nådde Abrahams-slettene den 14. november, sendte Arnold en forhandler med et hvit flagg for å kreve deres overgivelse, men uten suksess. Amerikanerne, uten kanoner, stod overfor en befestet by. Da frigatten Lizard gikk inn i elva for å avskjære ryggen deres, ble de tvunget til å trekke seg tilbake til Pointe aux Trembles.
Til slutt kom Montgomey ned elva fra Montreal med 300 menn og førte med seg britiske forsyninger og vinterklær de hadde kapret. De to styrkene sluttet seg sammen og de var klar for et angrep på byen.
Slaget ved Quebec[rediger | rediger kilde]
Angrepet på Canada i Quebec skjedde den 31. desember, men de ble kraftig beseiret av Carleton. Montgomery ble drept, Arnold såret og mange menn ble tatt til fange, inkludert Daniel Morgan og Ethan Allen. Da general John Thomas ankom for å ta over kommandoen, fant han hæren kraftig svekket av marsjen nordover, kopper og den harde canadiske vinteren. Han begynte umiddelbart tilbaketrekningen.
Carletons motoffensiv[rediger | rediger kilde]
De britiske styrkene i Canada ble i 1776 styrket av tropper under general John Burgoyne og hessiske leiesoldater. Et nytt forsøk ble gjort på å rykke frem til Quebec, men dette slo feil i Trois-Riviéres den 8. juni 1776. Den nye amerikanske kommandanten general Thomas døde av kopper.
Carleton satte så i gang sin egen invasjon og beseiret Arnold i slaget ved Valcour Island i oktober. Arnold trakk seg så tilbake til Fort Ticonderoga hvor invasjonen av Canada hadde begynt. Invasjonen av Canada endte som en katastrofe for amerikanerne, men Arnolds improviserte marine på Champlainsjøen klarte å forsinke et britisk angrep i full skala til Saratogakampanjen i 1777. Carleton ble kraftig kritisert i London for ikke å forfølge den amerikanske retretten mer aggressivt, derfor ble kommandoen over offensiven i 1777 gitt til general Burgoyne.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bird, Harrison. Attack on Quebec. New York: Oxford University Press, 1968.
- Codman, John. Arnold's Expedition to Quebec. New York, 1902.
- Desjardin, Thomas A. Through a Howling Wilderness: Benedict Arnold's March to Quebec, 1775. New York: St. Martin's Press, 2006. ISBN 0-312-33904-6.
- Hatch, Robert McConnell. Thrust for Canada: The American Attempt on Quebec in 1775–1776. Boston: Houghton Mifflin, 1979. ISBN 0-395-27612-8.
- Roberts, Kenneth. March to Quebec. New York, 1938; revised 1940.
- Shelton, Hal T. General Richard Montgomery and the American Revolution: From Redcoat to Rebel. New York: New York University Press, 1994. ISBN 0-8147-7975-1.
- Smith, Justin H. Arnold's March to Quebec. New York, 1903.
- Smith, Justin H. Our Struggle for the Fourteenth Colony. 2 volumes. New York, 1907.
