Drabantby

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Marmorberget og Nylænde borettslag på Lambertseter sett fra luften rundt 1960-årene.

Drabantby er et bysamfunn utenfor selve bykjernen. Den skiller seg gjerne fra forstedene ved at den bygges mer planmessig, i større målestokk, mer konsentrert, med gode kommunikasjoner (ofte tunnelbane) til sentrum.

I moderne byplanlegging anlegges ofte et bi-sentrum med tilliggende boligstrøk, oftest utenfor periferien av en større by. Drabantbyen skal ha god forbindelse med moderbyens sentrum og interne kommunikasjonsnett. Vanligvis pendler en stor del av arbeidstagerne til moderbyen. Drabantbyen skal likevel også by på lokale arbeidsmuligheter og ha vanlige butikker for dagligvarer med mer, serviceforetak, skoler, barnehager og andre fellesinstitusjoner, slike som kino og bibliotek. Drabantbyen kan ha legekontor, kirke og så videre. Fellesinstitusjonene kan være konsentrert rundt for eksempel en jernbanestasjoner eller en T-bane- eller bussholdeplass.

Navnet drabantby ble først brukt i dansk (ca. 1920, sammen med datterby og planetby), i norsk fra 1930-årene,[1] idet soveby mest ble brukt i 1950-årene.

Norge[rediger | rediger kilde]

Lambertseter syd for Oslo sentrum er blitt kalt Norges første drabantby, men det var flere drabantbyer som ble bygget tidligere. Lambertseter ble regulert og tegnet for OBOS av Frode Rinnan og ferdig i 1953. På Etterstad startet byggingen allerede i 1946.[2] Også Keyserløkka, der byggingen startet i 1948, kan regnes som en drabantby.[2]

I 1960- og 1970-årene kom de store drabantbyene i Groruddalen, nordøst for sentrum. Men drabantbyer dannes også rundt mindre moderbyer. Gulset og Klyve i Skien er ganske store. De er bygd rundt 1970-årene. Gulset er størst, med 18 948 innbyggere. I Trondheim ble drabantbyene Saupstad, Kolstad og Flatåsen oppført på slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene.

Et annet eksempel er blokkbebyggelsen fra slutten av 1960-årene og tidlig 1970-årene da Vallefjellet og Gullskåret på Rolvsøy, utenfor Fredrikstad ble bygget.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aftenposten 11. juni 1931, s. 3 og s. 11, og 1. mars 1935, s. 11, m.fl.
  2. ^ a b «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 8. november 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]