Zhaojiabang Lu

Zhaojiabang Lu ved Xujiahui – vestgående filer

Zhaojibang Lu

Zhaojiabang Lu (kinesisk: 肇嘉浜路, pinyin: Zhàojiābāng Lù, shanghainesisk: [zɔ²³gɑ⁵³bɑ̃⁵⁵lu²³]), engelsk: Zhaojiabang Road, norsk: Zhaojiabangveien) er hovedtrafikkåren fra Xujiahui og vestover mot Folkets Plass, The Bund og tilliggende områder i de sentrale deler av Puxi i Shanghai i Folkerepublikken Kina. Zhaojiabangveien er også hovedtrafikkåren fra Xujiahui til Lupu-broen og via Nord-sør-viadukten til Indre Ringvei. Zhaojiabangveien har i hele sin lengde en bred midtrabatt, som er opparbeidet som parkområde. Zhaojiabangveien går som en forlengelse av Hongqiaoveien fra Xujiahui vestover til den går over i Xujiahuiveien ved krysset Ruijinveien. T-banens linje 9 følger Zhaojiabangveien (Zhaojiabangveien T-banetasjon og Jiashanveien T-banestasjon) og Zhaojiabangveien krysser T-banens linje 7 ved Zhaojiabangveien T-banetasjon.

Navn

Zhaojiabang Lu (肇嘉浜路) betyr Zhaojiakanalveien og der veien nå går var det før 1950-årene en kanal som het Zhaojiabang (肇嘉浜). Ordet bāng (浜) betyr liten elv eller bekkefar, men her må det forstås som kanal.
Tegnet 浜 må ikke forveksles med det japanske tegnet for strand, 浜 /hama/, som er et annet tegn med samme utseende og som er svært høyfrekvent i japanske stedsnavn; Yokohama (横浜), Hamamatsu (浜松), m.m. Det japanske tegnet 浜 er en forenkling av det komplekse tegnet 濱, som på kinesisk uttales /bīn/ og i Fastlands-Kina er blitt forenklet til 滨. I Unicode har det kinesiske tegnet 浜 /bāng/ og det japanske tegnet 浜 /hama/ samme kodeplassering: [U+6D5C].

Historie

Kanalen som ferdselsåre (Ming-dynastiet–1847)

Zhaojiakanalen (肇嘉浜) forbandt opprinnelig Huangpuelven (黄浦江) i øst med Puhuitangkanalen (蒲汇塘河) ved Xujiahui i vest, og var på denne måte forbundet med kanalsystemet i Songjiang. Lenge før byen Shanghai var påtenkt, utgjorde Zhaojiakanalen et blomstrende merkantilt og trafikalt sentrum der lokalbefolkning og langveisfarende møttes. Før den motoriserte ferdsels tid var i mange hundre år vannveiene der Zhaojiakanalen og Puhuitangkanalen (蒲汇塘河) inngikk den viktigste trafikkåren mellom Shanghai og Songjiang via skysstasjoner ved Qibao 七宝, Sijing 泗泾 og Sheshan 佘山. T-banens Linje 9 følger fremdeles ruten Xujiahui, Qibao, Sijing og Sheshan frem til Songjiang og holder slik i hevd en allfarvei som er mange hundre år gammel.

Redaktøren og forfatteren Qin Weixian (秦维宪) har beskrevet kanalens glansdager slik:

I gamle tider var Zhaojiabangkanalen en navigerbar vannvei der turkise bølger duppet opp og ned, som en jadevimpel som buktet seg langs byens bredd.

En tidlig referanse til Zhaojiabangkanalen finnes i testamentet《南溪草堂遗稿》til Gu Ying (顾英), som avla keiserlig embedseksamen i det tredje året i perioden 天顺 i Ming-dynastiet, hvilket vil si enten 1459 eller 1460. Gu Ying pensjonerte seg på sine eldre dager i den nåværende Luwan bydel i Shanghai og bygget en stråhytte ved Zhaojiakanalens sørside, der han overholdt en asketisk livsstil preget av litterære sysler og veldedighet overfor trengende.

Franske konstruksjonsprosjekter (1847–1911)

I andre halvdel av det 19. århundre undergikk Zhaojiakanalen store forandringer. I 1847 påbegynte de franske katolske kirkemyndigheter i Shanghai store konstruksjonsarbeider for den katolske kirke i Xujiahui og for kirkens etater. Disse konstruksjonsarbeidene blokkerte til slutt Zhaojiabangkanalens vannløp i retning Songjiang. Disse franskledete konstruksjonsarbeidene skjedde omtrent samtidig med etableringen av Den franske konsesjon i Shanghai i 1849 og foranlediget byggingen av St.Ignatius-katedralen i Xujiahui i perioden 1905–1911.

I årene 1860–1862 begynte Taipingopprøret å nærme seg Øst-Kina og Qing-regjeringen og de utenlandske konsesjonsmynighetene i Shanghai etablerte et midlertidig (formelt) samarbeid. For å legge forholdende til rette for de militære og under mottoet Tjen Fronten ga Shanghai daotai tillatelse til at konsesjonsmyndighetene anla en vei utenfor sitt eget konsesjonsområde. Dette arbeidet gikk under navnet Grenseveianlegget (越界筑路).

I 1861 anla De franske konsesjonsmyndightene en vei fra Xieqiao (斜桥) til Xujiahui som fulgte nordbredden av Zhaojiakanalen. Denne veien ble døpt Den franske Xujiahuiveien (法徐家汇路). Etterpå anla de lokale myndighetene i Shanghai en tilsvarende vei fra Xieqiao (斜桥) til Xujiahui som fulgte sørbredden av Zhaojiakanalen, og denne veien fikk navnet Xie-Xu-veien (斜徐路) etter veiens to endepunkter.

I moderne tid frem til etableringen av Folkerepublikken var altså på den ene side vannløpet til Zhaojiakanalen blokkert i retning Songjiang og på den annen side ble det anlagt veier på begge sider av kanalen som ble mer og mer trafikkert ettersom Shanghais befolkning var i sterk økning. Zhaojiakanalen var på samme tid vannkilde og kloakkavløp for fattigfolk og flyktninger fra Zhejiang og Jiangsu som i 1860- og 1870-årenee i stadig større antall strømmet til byen og som bosatte seg i prammer og hus bygget på bambuspæler i kanalen. Etter 1880 var kanalen i praksis en kloakk og ved inngangen til det tyvende århundre var kanalen heller ikke lenger navigerbar østover og gikk fra å være en ferdselsåre til å bli Shanghais største forurensningproblem.

Delvis gjenfylling og veianlegg (1906–1914)

i 1906 finansierte de lokale myndighetene i Shanghai en gjenfylling av Zhaojiakanalen øst for Dapu-broen (打浦桥) og anlegg av en vei oppå de gjenfylte deler av kanalen, og strekningen fra Xieqiao (斜桥) til Dapu-broen (打浦桥) ble derved til Xujiahuiveien, og strekningen fra Xieqiao (斜桥) til Fangbangveien (方浜路), altså veien som ble anlagt oppå gjenfyllingen av Fangbang eller Fangkanalen) ble til Fang-Xie-veien (方斜路) etter denne veiens to endepunkter. Strekningen fra Den gamle vestporten til Huangpuelven ble først døpt Zhaojiakanalen, men dette ble senere endret til Østre Fuxingvei (复兴东路).

Kloakkanalen (1914–1950)

Grenseveianlegget (越界筑路) ble mer og mer forsøkt tatt i bruk som et påskudd for å utvide konsesjonsområdet, og Yuan Shikai gikk med på en utvidelse av konsesjonsområdet i 1914 på betingelse av at konsesjonsmyndighetene skulle arrestere og utlevere medlemmer av Det revolusjonære parti (革命党) og at revolusjonær aktivitet skulle undertrykkes i konsesjonsområdet. Etter dette ble Zhaojiakanalen en grenseelv mellom Den franske konsesjon (i nord) og Kineserbyen (华界) (i sør), men i praksis førte dette også til at selve kanalen ble et ingenmannsland som ingen av de to myndighetene brød seg om å administrere, og de sanitære forholdene i kanalen forverret seg raskt og ble etterhvert så vederstyggelige at kanalen på folkemunne bare ble omtalt som Kloakkanalen (臭水浜).

Rehabilitering (1950–1956)

Etter etableringen av Folkerepublikken Kina i 1949 var en rehabilitering av kanalen noe av det første den første borgermesteren i Shanghai etter revolusjonen, Chen Yi (陈毅), måtte ta tak i. Etter en del diskusjon ble det bestemt at den gjenværende delen av kanalen også skulle fylles igjen og at det skulle anlegges vei. Under forberedelsene i perioden før gjenfylling av kanalen ble det revet 23.000 kvadratmeter bygningsmasse, som omfattet fabrikker, verksteder og mer enn 2000 husstender. Over 8000 mennesker måtte flytte, inklusive alle som bodde i båter og på pæler i selve kanalen. Under anleggsarbeidet ble hver helg studenter og lærere utkommandert som frivillige anleggsarbeidere. De som ble bedt om å være frivillige arbeidet for det meste med riving og å bære bort gjørme. Følgende skoler deltok:

1. Tongji University (同济大学)
2. Jiaotong University (上海交通大学)
3. East China Normal University (华东师范大学)
4. Shanghai Normal University (上海师范大学)
5. Shanghai Foreign Languages Institute (上海外语学院) (I dag: Shanghai International Studies University – 上海外国语大学)
6. Nanyang Model High School (上海市南洋模范中学)
7. Xuhui High School (上海市徐汇中学)
8. Longhua High School (上海市龙华中学)

Selve kanalen ble gjenfylt i 1954 og dyrket opp til en mellomting av park og midtrabatt. Xie-Xu-veien (斜徐路) på kanalens sørbredde ble til de østgående kjørefelt og Den franske Xujiahuiveien (法徐家汇路) på kanalens nordbredde, som etter revolusjonen bare ble omtalt som Xujiahuiveien (徐家汇路), ble til de vestgående kjørefelt i den nye avenyen, som fikk navnet Zhaojiabangveien en gang for alle.

Den Zhaojiabangveien som vi ser idag, ble ferdigstilt 25. desember 1956.

Bygging av T-banenettet (1995–)

Linje 9

Da prosjekteringen av T-banens Linje 9 begynte i 2002, valgte entreprenøren (Shanghai Hong Kong Metro Construction Management Co. Ltd.) i samarbeid med byregjeringen å legge traséen der hvor Zhaojiakanalen en gang lå, under den nåværende Zhaojiabangveien, som innebar at veien måtte graves opp i hele sin lengde. Kaoset i anleggstiden var fullkomment og langvarig, men 5. desember 2009 stod Zhaojiabangveien T-banestasjon i krysset Ürümqigaten og Dong'anveien og Jiashangaten T-banestasjon i krysset Jiashangaten og Damuqiaoveien ferdige og Linje 9 ble åpnet for trafikk helt frem til Songjiang den 29. desember 2009.

Linje 7

Konstruksjonen av T-banens Linje 7 begynte i november 2005 og første del av linjen åpnet i desember 2009. Få uker før Verdensutstillingen 2010 åpnet, kunne Zhaojiabangveien T-banestasjon også åpnes for nordsørgående trafikk på Linje 7.

Økonomisk og sosial skillelinje

I dagens samfunn spiller Zhaojiabangveien den samme rolle som Uelandsgate gjør i Oslo; den skiller to samfunnslag fra hverandre. Zhaojiakanalen var i konsesjonstiden den sørlige grensen for Den franske konsesjon i Shanghai, og dette er grunnen til at veien som ligger der kanalen før lå i dag spiller denne rollen. Nord for Zhaojiabangveien er eiendomsprisene høyere enn sør for Zhaojiabangveien, det bor flere utlendinger nord for Zhaojiabangveien enn sør for den, og skillet er ikke bare målbart ved økonomiske og andre parametre, men oppleves også som et mentalt skille mellom to grupper av bybefolkningen som skiller seg en del fra hverandre, ikke hyppig omgås hverandre privat og som har ufullstendig kunnskap om hverandre, akkurat som mellom østkant og vestkant i Oslo. Zhaojiabangveien danner sørgrensen for de indre delene av Shanghai som preges av Shanghais (og i stor utstrekning Folkerepublikken Kinas) absolutte økonomiske og politiske elite. Vestgrensen for det samme området går ved Huashanveien og nordgrensen går ved Beijinggaten. Dette området er nesten sammenfallende med den tidligere franske konsesjon. For å illustrere dette skillet, kan man sammenligne Hengshan allé med Xietuveien. De to gatene ligger hver for seg kun i ett kvartals avstand fra Zhaojiabangveien, Hengshan allé nordenfor og Xietuveien sydenfor, men disse to gatene oppleves likevel som to helt forskjellige verdener, og det er Zhaojiabangveien som skiller disse to verdenene.

Eksterne lenker

• 上海市徐汇区肇嘉浜路以北历史文化风貌区保护的研究 (betaltjeneste)