Zhang Zhidong
Zhang Zhidong (forenklet kinesisk: 张之洞; tradisjonell kinesisk: 張之洞; pinyin: Zhāng Zhīdòng; Wade–Giles: Chang Chih-tung; stilnavn: Xiàodá (孝達); pseudonymer: Xiāngtāo (香濤), Xiāngyán (香岩), Yīgōng (壹公), Wújìng-Jūshì (無竟居士), senere Bàobīng (抱冰); posthumt navn: Wénxiāng (文襄); født 2. september 1837 i Xingyi i provinsen Guizhou i Kina, død 4. oktober 1909 i Beijing) var en ledende kinesisk statsmann under det sene Qing-dynastiet.
Zhangs familie stammet fra Nanpi fylke i Zhili-provinsen og han var sønn av en lavere embedsmann som falt i kamp under et Miao-opprør i hans forvaltningsområde i 1856. Sjelv ble Zhang i ung alder lagt merke til ved sin store lærdom. I 1865 ble han dommer i Guangdong og i 1868 skattemester i Jiangsu. Senere var han universitetslærer og vendte i 1880 oppmerksemheten mot seg ved et protestskriv til keiseren mot den traktat som statholderen over Mandsjuria i 1879 hadde inngått med Russland.
Han ble i 1880 viseinspektør over Kinas skolevesen og i 1882 guvernør for provinsen Shanxi samt i 1884 visekone over provinsene Guangxi og Guangdong. På denne post viste han seg som iherdig motstander mot franskmennene i Tonkin. Årene 1889–1907 var Zhang visekonge for Huguang (provinsene Hupei og Hunan) og virket der særlig for folkeundervisningens fremme på klassisk kinesisk grunn. Han ville at kineserne skulle tilegne seg vestlig teknisk kunnskap, men han stilte seg derimot avvisende mot innføring av konstitusjonelle institusjoner.
Under bokseropprøret i 1900 klarte han å bevare fred og ro i Yangtze-dalen. Zhang ble i 1901 medlem av Storrådet og i 1902 overkommissari for handelssaker, og ble i 1907 kalt av enkekeiserinne Cixi til Beiojing, der han mottok en rekke høye embeder, blant annet øverste ledelse av undervisningsvesenet. I motsetning til Yuan Shikai la Zhang mindre vekt på hærens enn på folkeundervisningens reform. Et av hans skrifter handlet om dette: Konfucius' morallære ble fremholdt som undervisningens urokkelige fundament.[1] Etter enkekeiserinnens og Guangxu-keiserens død i 1908 støttet Zhang kraftig den nye regenten Prins Chun og ble etter Yuan Shikais avsettelse (januar 1909) prinsens fremste rådgiver.
Zhang skildres som en hederlig og ubestikkelig embetsmann, til en viss grad reformvennlig, men dom følge av sin ensidig klassiske og teoretiske dannelse heller doktrinær. Kjærligheten til Kinas klassiske kultur var den drivende kraft bak hele hans offentlige virksomhet. Sammen med Zeng Guofan, Li Hongzhang og Zuo Zongtang blir han regnet som en av de fire store embedsmenn under den sene Qing-tiden.
Referanser [rediger]
- ^ For utdrag i engelsk oversettelse, se John King Fairbank og Têng Ssü-yu: China's response to the West: A documnetary survery, 1839-1923 (Cambridge, MA: Harvard University Press, 1979), ss. 166-74.
