Xujiahui

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Xu Guangqis gravmæle i Guangqiparken i Xujiahui i Shanghai.
Xujiahui
Grand Gateway-bygningen i Xujiahui

Xujiahui (forenklet kinesisk: 徐家汇; tradisjonell kinesisk: 徐家匯; pinyin: Xújiāhuì), også kjent under uttalen benyttet i shanghaidialekten som Xigawe, er en bydel i distriktet Xuhui i Shanghai i Folkerepublikken Kina.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Xujiahui betyr «Xu-familiens eiendom ved elvemøtet»[1]. Med Familien Xu siktes det til familien til stormandarinen og storsekretæren Xu Guangqi (1562–1633), Kinas mest fremstående konvertitt til katolisismen. Det meste av det område som er kjent som Xujiahui var en gang fedrenehjemmet og markene til Xu Guangqi og hans familie. Xu Guangqi og hans etterkommere, ikke minst barnebarnet Candida Xu, donerte mye land til Den katolske kirke, blant annet tomten til Xujiahui-katedralen.

Uttalen på den lokale variant av shanghainesisk kunne oppfattes som «zi-ga-wei». Dette ble på 1700-tallet og fremover gjengitt på engelsk som Ziccawei eller på fransk som Zikawei eller Tsikavé.

Jesuittenes misjonsarbeid[rediger | rediger kilde]

I tillegg til katedralen bygde misjonærene, nesten alle sammen franske jesuitter, også barnehjem, klostre, høyskoler, skoler, biblioteker og et stjerneobservatorium i Zikawei. Området ble en av høyborgene for katolisismen ikke bare i Kina, men i hele Øst-Asia.

Xujiahui var administrativt del av den kinesiske del av Shanghai, men var lenge langt på vei kontrollert av den katolske kirke. Det var riktignok et stykke til Shanghais franske konsesjonsområde, men kontaktene dit var tette, og den franske innflytelsen sterk. Jesuittenes universitet Aurora lå inne i den franske konsesjon, og det universitetet hadde nær kontakt med miljøet rundt Xijiahui.

Det katolske Xujiahui fikk en abrupt knekk da det kinesiske kommunistparti seiret i 1949. Jesuittene måtte oppgi Shanghai og flyttet for det meste til Macao eller Manila.

Moderne bydel[rediger | rediger kilde]

Fra 1949 ble de fleste av de kirkelige institusjoner gjort om av myndighetene til fabrikker. Men det industrielle preg begynte å vike i 1990-årene; nå fremstår bydelen som et kommersielt sentrum.