Wim Sonneveld

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Wim (Willem) Sonneveld (født 28. juni 1917 i Utrecht, død 8. mars 1974 i Amsterdam) var en meget berømt nederlandsk kabaretskuespiller og chanson-sanger i 1950-, 60- og 70-årene.

Wim Sonneveld, sønn av Gerrit Sonneveld og Geertruida van den Berg, var fem år gammel da moren døde. Etter en skoletid der han utmerket seg som bajas, hadde han forskjellige jobber. Ingen av disse lot ham komme til sin rett.

Karrieren starter[rediger | rediger kilde]

I 1932 ble han med i amatørgruppen Keep Smiling Singers som han forlot i 1934 da han sammen med Fons Goossens begynte å opptre på foreningsjubilea og i institusjoner. Senere samme år møtte han kritikeren Huub Janssen. Med ham reiste han rundt i Frankrike i 1936. Da de returnerte til Amsterdam flyttet de sammen, og bodde først på Westermarkt før de senere flyttet til Prinsengracht. I 1936 begynte han også å arbeide som sekretær for Louis Davids på dagtid, mens han spilte småroller og opptro med chansons på kveldstid. Han debuterte hos Louis Davids 12. februar 1936 i Hollandsche Schouwburg (no.: det hollandske teateret). Ved siden av dette opptro han også med sitt eget selskap, De Rarekiek. I 1937 sang Sonneveld i Suzy Solidor og Agnes Capris revyer i Frankrike.

Etter at den andre verdenskrig brøt ut i 1939 reiste han tilbake til Nederland. Her opptrod han i revyer og teaterstykker, blant annet for Loekie Bouwmeester og i Theater der Prominenten. Videre spilte han med De Sprookjesspelers (no.: eventyrspillerne) der han blant annet møtte Conny Stuart.

Tilbake i Nederland[rediger | rediger kilde]

Mellom 1943 og 1959 satte han opp 25 forestillinger sammen med sin egen revygruppe (Rim Ram), han arbeidet fortrinnsvis sammen med forfatterne Hella S. Haasse og Annie M.G. Schmidt. Av disse 25 ble to revyer lagt mer merke til enn de andre, 't Is Historisch i 1948 og We Spelen Pantomime i 1949 :

  • 1943 Alleen voor dames (tekst: Hella Haasse)   Kun for damer
  • 1944 Sprookjes   Eventyr
  • 1944 Opus drie   Opus tre
  • 1945 De bloemetjes buiten   (bokstavelig talt: Blomstene ute, kan bety "male byen rød")
  • 1945 Tingeltangel
  • 1946 Verre reizen   Fjerne reiser
  • 1946 Tutti frutti
  • 1946 Leidscheplein
  • 1947 Vanavond om acht uur   Ikveld klokken åtte
  • 1947 't Is maar comedie   Det er bare komedie
  • 1948 't Is historisch   Det er historisk
  • 1949 We spelen pantomime   Vi spiller pantomime
  • 1949 Iene-miene-mutten   Elle-melle-deg-fortelle
  • 1950 't Is mij een raadsel   Det er meg en gåte
  • 1951 Herhalingsoefeningen   Repetisjonsøvelser
  • 1951 Artiestenpension   Kunstnerpensjonatet
  • 1952 Boekenfeest   Bokfest
  • 1952 Gastenboek   Gjestebok
  • 1952 Het meisje met de grote voeten   Piken med de store føttene
  • 1953 Bloemlezing   The best of
  • 1953 In de winckel van Sinckel   I butikken med det rare i
  • 1954 Waar de blanke top der duinen   Der sanddynenes rene topp
  • 1955 Huis tuin en keuken   Hus hage og kjøkken
  • 1957 À la carte
  • 1959 Rim Ram

I 1945 reiste han på turné gjennom Tyskland der han underholdt militære tropper, og i 1947 møtte han tekstskriveren Friso Wiegersma på Leidsepleinteateret. Wiegersma ble senere Sonnevelds partner.

Kjente skikkelser portrettert av Sonneveld[rediger | rediger kilde]

En av hans berømte skikkelser var Willem Parel (no.: Willem Perle), sønn og barnebarn av en lirekassemann og formann for En-pé-gé, Nederlands ParelGenootschap (no.: nederlandsk PerleSelskap). Denne skikkelsen ble først populær teateret, deretter i radioørespill i begynnelsen av '50-årene der Parel talte meget beveget over det å betjene en lirekasse generelt, og øreboksens psykologi spesielt. (En øreboks (ned.: centenbak – er (blikk)boksen lirekassespillerne samlet inn penger fra tilhørerne i). I 1955 hadde filmen De Wonderlijke Wereld Van Parel (no.: Parels forunderlige verden) premiere.

Film og fjernsyn[rediger | rediger kilde]

I 1956 reiste Sonneveld til Hollywood, der han spilte i fire filmer, den mest kjente av disse er Silk stockings (med Fred Astaire). To andre er fjernsynsthrilleren The pink hippopotamus og filmen Wasp End. Tilbake i Europa har han i 1958 totalt åtte fjernsynsshow på BBC.

I 1959 gikk revygruppen falitt, og fra 1960 spilte Sonneveld doktor Higgins i 702 forestillinger av musikalen My Fair Lady, som regnes som en av Nederlands største suksesser. Da den ble tatt av plakaten hadde han "slitt ut" tre Eliza Doolittles (Margriet de Groot, Dorien Mijksenaar og Jasperina de Jong). Etter dette var han blant annet å se i fjernsynsshowene Doe es wat, meneer Sonneveld (1962) (no.: Gjør noe, herr Sonneveld) som bestod av gamle suksesser, og Blijf in Holland (1963) (no.: Bli i Holland). For musikken i Doe es wat, meneer Sonneveld ble han belønnet med en Edisonpris og en hitsingle. Før han i 1964 gikk tilbake til revyscenen, trådte han opp som skikkelsen Frater Venantius ved en prisutdeling. Den stand-up opptredenen ble vel mottatt av mange nederlendere, men han fikk også mange meget negative reaksjoner fra konservative kristelige grupper. Etter dette gikk han tilbake til revyscenen, der han i 1964 spilte i Een avond met Wim Sonneveld (no.: En kveld med Wim Sonneveld). Her opptrer han sammen med Marijke Merkens med Harry Bannink som akkompagnatør. Revyen var en suksess, og ble ikke tatt av plakaten før midten av 1966.

Frankrike[rediger | rediger kilde]

Wim Sonneveld og Friso Wiegersma flytter til Frankrike i 1966, når han er i Nederland søker han å fostre nye talenter innen revy og teaterverdenen. Fra januar 1967 er han igjen å se i en suksess-revy, Wim en Ina (no.: Wim og Ina). Først etter sommeren 1969 blir den tatt av plakaten. I 1967 blir han også lagt merke til i en gjesterolle i fjernsynsserien Ja zuster, nee zuster (no.: Ja søster, nei søster), med tekst av Annie M.G. Schmidt og musikk av Harry Bannink.

Regissøren Rob Touber lager i april 1970 programmet Wim Sonneveld i Japan, der Sonneveld synger på lokasjon. I 1971 opptrod han i et show sammen med Willem Nijholt og Corrie van Gorp. I 1973 ble sin siste kinofilm spilt inn, Op de Hollandse toer (no.: På nederlandsk vis), den har premiere som julefilm samme år.

Wim Sonneveld døde av hjerteinfarkt 8. mars 1974, 56 år gammel.

Skikkelser[rediger | rediger kilde]

  • Willem Parel
  • Nikkelen Nelis, gatesanger
  • Frater Venantius

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]