William de Tracy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En samtidig tegning av mordet på erkebiskop Thomas Becket.

William de Tracy (død ca. 1189) var en illegitim sønn av Henrik I av England og hans elskerinne Gieva de Tracy. Han var herre av landgods Toddington i Gloucestershire, føydal baron av Bradninch i nærheten av Exeter, og herre av Moretonhampstead i Devon.[1] Han er spesielt kjent som en av de fire ridderne som myrdet Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury, i desember 1170.

Familie[rediger | rediger kilde]

William de Tracys bakgrunn er uklart, men det hevdes at han er et illegitimt sønn av kong Henrik I av England med hans elskerinne Gieva de Tracy.

Han opptrer i et charter sammen med sin eldre bror Ralph de Sudeley (død 1192) hvor de tildeler herskapsgodset Yanworth i nærheten av Cirencester til munkene ved klosteret Gloucester Abbey. To av vitnene til charteret levde på eiendommen eid av familien Tracy i Normandie, og to av de engelske vitnene sto også på et tidligere charter for Henry de Tracy til priorinneklosteret Barnstaple Priory i 1146. I 1166 holdt William et len av sin bror Ralph.[2]

William de Tracy ga velgjerninger i Frankrike, bygde og skjenket et hus for spedalske ved et sted kalt Coismas (Commeaux ?). I tillegg ga han gaver til priorinneklosteret for Sankt Stefanus i Le Plessis-Grimoult, landområder eid av familien før alle kom til England.[3]

Mordet på Thomas Becket[rediger | rediger kilde]

Tracy var den ene av fire riddere som etter ønske av kong Henrik II av England myrdet Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury og deretter invaderte erkebiskopens palass, plyndret de pavelige buller og chartere, gull, sølv, klesplagg, bøker og gjenstander benyttet for kirkens tjeneste.[4]

Det følgende er en opptegnelse fra sent på 1800-tallet om mordet på Thomas Beckett:

Sir William de Tracy var en av tre riddere som på tilskyndelse av Henrik II myrdet Thomas a Becket... De fire konspiratører, Reginald Fitzurse[5], Hugh de Moreville[6], William de Tracy, og Richard le Brey[7], gikk inn i katedralen... De tre riddere... kjempet voldelig for å ta ham på Tracys skuldre... I slagsmålet festet Becket på Tracys skuldre, rystet ham i hans ringbrynje og, viste fram sin styrke, kastet ham ned på steingulvet... Fitzurse, glødende av raseri... svingte sverdet over sitt hode, skrek «Angrip! Angrip!» men knapt strøk over hans hette... I mellomtiden, Tracy, som siden hans fall hadde kastet av seg ringbrynjen for å bevege seg lettere, sprang fram og slo et mer avgjørende slag. Grim, munken, som opp til dette øyeblikk, hadde sin arm rundt Becket, kastet den opp, innpakket i sin kappe, for å avskjære sverdet, Becket utbrøt, «Spar forsvar!» Sverdet tente armen til munken som falt såret eller brukket, og han flyktet, ufør... Det neste slaget, om det ble slått av Tracy eller Fitzurse, kom kun med flatsiden av sverdet, og igjen på det blødende hodet, som Becket trakk tilbake som om overrasket, og deretter klappet sine hender over det... Han sa: «I deres hender, O’herre, jeg overgir min ånd!» Ved det tredje slaget, som også kom fra Tracy, sank han ned på sine knær, hans armer falt, men hans hender sammenfoldet som i bønn. I denne posituren mottok han fra Richard Breton et fryktelig slag... rettet med en slik vold at skallen eller kronen av hodet, som det var bemerket var av uvanlig størrelse, var hardt fra skallen, og sverdet slo i to mot marmorgulvet... Denne fortellingen atskiller seg fra de av flere andre forfattere av engelsk historie, nemlig at Tracy kun plasserte sine hender på ham, og arresterte ham i kongens navn, men ikke angrep ham, men at han ble drept av Fitzurse.[8]

Kong Henrik II unnlot å arrestere ridderne, rådet dem til å flykte til Skottland, og det er klart at han hadde konfiskert deres land for en kort tid. De ble en kort tid i Skottland, dro deretter tilbake til festningen i Knaresborough i Yorkshire, eid av Hugh de Morville, en av morderne[9]

Velgjerninger[rediger | rediger kilde]

Det er kjent at Hugh de Morville, Richard de Brito, og William de Tracy bygde en kirke ved Alkborough, i nærheten av Scunthorpe i South Humberside, hvor det inntil 1690 var en stein med en inskripsjon som omtalte velgjerningen.

Navnet på byen Bovey Tracey er avledet fra elven Bovey som går igjennom byen, og fra familien Tracey som bosatte seg i området etter den normanniske erobringen i 1066. William bygde byens kirke for sankt Peter, Paulus og Thomas etter 1170 som en del av botsøving for hans andel i mordet på erkebiskopen. I tillegg la han til et tårn, og en portal til kirken i Lapford i Devon som var dedikert Becket.

Bannlysing og landflyktighet[rediger | rediger kilde]

Velgjerningene mislyktes å imponere pave Alexander III og han bannlyste Tracy og de andre morderne på skjærtorsdag den 25. mars 1171.

Tracy startet en reise til Roma ved slutten av september (men før Henrik IIs ekspedisjon til Irland i oktober) hvor han først sto fram ved fylkesretten i Oxford, vitnet på et dokument relatert til landområder til klosteret Winchcombe Abbey ved Gagingwell, i nærheten Enstone, nord for Oxford. I tillegg var Tracy til stede da et charter nedtegnet overføringen ble tilbudt ved høyalteret ved Winchcombe Abbey. Scutage ble betalt av Tracys landområder dette året.[10]

Reisen til Roma for de andre ridderne ble forsinket inntil to av dem, FitzUrse og de Morville, hadde tatt del i den store opprøret mot kongen i årene 11731174. Erkebiskopens mordere fikk siden deres audiens hos paven og som, til tross for deres anger, erklærte at de skulle bli sendt i eksil og kjempe et antall år «i ridderlige våpen for Tempelet for 14 år» i Jerusalem, og etter den gitte tid komme tilbake til Roma.[11]

Død og begravelse[rediger | rediger kilde]

Det har blitt spekulert om hva som skjedde siden. Herbert av Bosham, en av Beckets samtidige biografer, forteller at de Tracy ikke nådde Det hellige land, men døde så tidlig som 1174 av spedalskhet i Cosenza i sørlige Italia. Etter mye forskning har forfatteren Lord Sudeley avvist denne forklaringen ved at Herbert ønsket å gi Tracy en sensasjonell slutt. Traceys reise østover er bekreftet av Romwald, erkebiskop av Salerno, og Roger Hovenden, en engelsk kronikør, som sier at paven ga beskjed til ridderne at straks deres plikter var oppfylt, om da å besøke de hellige steder barfotet og i botsskjorte, og deretter leve alene for resten av deres liv på Det svarte fjellet i nærheten av Antiokia, tilbringe all deres tid i våking, i bønn, og i jamring. Det er antatt at de Tracy trakk seg tilbake til en eneboerhytte der. Roger Hovenden fortsetter med at etter deres død ble riddernes lik begravd i Jerusalem foran døren til Tempelet. Men dette er ikke i henhold til tradisjonen som sier at morderne ble begravd under portikus (søylegang) foran Aqsa-moskeen som var spisesalen til Tempelridderordenen.[12]

En annen tradisjon forteller at likene til ridderne ble fraktet tilbake til øya Brean Down utenfor kysten av Weston-super-Mare og begravd der.

Det er en gravstein i kirken Mortehoe Church i nærheten av Ilfracombe i Devon som bærer inskripsjonen til sir William de Tracey. Den øvre delen av en svart eller mørkegrå marmor har en avbildning av en prest i geistlige klesdrakt med et beger på brystet. Inskripsjonen er meget vansiret. Oldtidsforskeren Tristram Risdon (død 1640) sier:

«På de lemlestede monumenter har jeg funnet dette fragmentet av en fransk inskripsjon, i denne antikke figuren 'Syree Williame de Trace-Il enat eeys-Meercy'.»

På nordsiden av graven er det tre skjold; det første med tre løver, omringet for Camvill; den andre, to bjørner (Martyn); og det tredje, et andreaskors, med tre våpenskjoldplater. På den samme siden, nedenfor uthenget er det bilder som representerer sankt Katarina med hennes hjul, og sankt Maria Magdalena med langt flagrende hår. Sørsiden av graven er delt i syv avdelinger, fylt med flettverk; korsfestelsesformene er emne for utskjæringene på vestsiden av graven.[13]

Lord Sudeley insisterer på at dette er graven til William de Tracy som skjenket et kapell ved Mortehoe i årene 13071308 og selv døde i 1322. Presten er beskrevet som «sir» på grunn av dette var en ofte benyttet forstavelse for prester i middelalderen.[14]

Etterkommere[rediger | rediger kilde]

I det engelske «Master of the Rolls» presentert Lord Sudeley til dronning Elizabeth av Storbritannia Dronningmoren i 1969 som en etterkommer av William de Tracy.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sudeley, Lord (1987). Sidene 77-78, 82, 88.
  2. ^ Sudeley, Lord (1987). Sidene 76-78, og side 100
  3. ^ Sudeley, Lord (1987). Side 78
  4. ^ Sudeley, Lord (1987). Side 82
  5. ^ Eller Renaud Fitz-Urs(e).
  6. ^ Hue eller Hugues de Moreville.
  7. ^ le Breton eller Brito.
  8. ^ Tracy, N.B., Historical Address before the Fourth Annual Reunion of the Tracy Family at Gouldsboro, ME, 19. august 1899, utgitt 1900.
  9. ^ Sudeley, Lord (1987). Sidene 82-83
  10. ^ Sudeley, Lord (1987). Side 85
  11. ^ Sudeley, Lord (1987). Sidene 87-88
  12. ^ Sudeley, Lord (1987). Side 90-91
  13. ^ Transactions of the Exeter Diocesan Architectural Society, bind 6, side 188
  14. ^ Sudeley, Lord (1987). Side 91

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sudeley, Lord: Becket's Murderer William de Tracy, in The Sudeleys – Lords of Toddington, London, 1987. (Bulletin of the Manorial Society of Great Britain) ISSN 0261-1368