William Wells Brown

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
William Wells Brown, 1852

William Wells Brown (6. november 18146. november 1884) var en prominent afroamerikansk aktivist og foreleser i abolisjonisme, historiker, forfatter av romaner og skuespill. Han ble født som slave i de amerikanske sørstatene, men klarte å flykte til nordstatene i 1834 hvor han arbeidet for abolisjonistsaken og slo seg opp som skribent. Brown var en pionerer i flere ulike litterære sjangre, blant annet reiseskildring, skjønnlitteratur og drama. Hans roman Clotel er betraktet som den første roman skrevet av en afroamerikaner og ble utgitt i London i 1853.

Han forleste i England da slaveflyktningelovene ble vedtatt i USA, og Brown ble værende i England i flere år for å unngå å bli fanget og gjort til slave på nytt. Etter at hans frihet ble kjøpt av et britisk par i 1854 kunne han reise tilbake til USA og på en forelesningsturne. Som samtidig med Frederick Douglass, ble han overskygget av den karismatiske taleren og de to hadde offentlige strider.[1]

Biografi[rediger | rediger kilde]

William Wells Brown ble født i slaveri i Lexington i Kentucky. Hans mor Elizabeth var eid av doktor Thomas Young og hun hadde syv barn, alle med forskjellige fedre. I tillegg til William hadde hun Solomon, Leander, Benjamin, Joseph, Milford, og Elizabeth. Williams far var George W. Higgins, en hvit plantasjeeier som var fetter av Williams herre, doktor Young. Selv om Young hadde lovt sin fetter at han aldri ville selge gutte, som Higgins hadde anerkjent som sin sønn,[2] ble William solgt et antall ganger før han var tyve år.

William tilbrakte det meste av sin ungdom i St. Louis. Hans slaveeiere hyrte ham ut for å jobbe på elven Missouri som den gang var en viktig gjennomfartsåre for dampskip og slavehandelen. Han gjorde flere forsøk på å flykte og på første nyttårsdag i 1834 greide han med hell å komme seg om bord en dampbåt så lå ved dokk i Cincinnati i Ohio, som var en fri stat. Han tok navnet Wells Brown fra en venn som var kveker, og som hadde hjulpet ham å rømme ved å gi ham mat, klær og noe penger.

Ekteskap og familie[rediger | rediger kilde]

Kort tid etter at han hadde funnet sin frihet, møtte og giftet Brown seg med Elizabeth Schooner, en fri afroamerikansk kvinne. Senere lot han seg separere fra henne og til sist skilte de seg, noe som var en mindre skandale den gang.[3] De hadde tre døtre sammen.

Flyttet til New York[rediger | rediger kilde]

Fra 1836 og fram til 1845 hadde Brown sitt hjem i Buffalo i New York hvor han fant jobb på en dampbåt på Eriesjøen. Han benyttet seg jobben til la slaver flykte til Canada som «konduktør» for den underjordiske jernbanen.[4] Brown ble aktiv i abolisjonistebvegelsen i Buffalo ved flere antislaverisamfunn og i Negro Convention Movement.

Årene i Europa[rediger | rediger kilde]

I 1849 forlot Brown USA for å reise på turne på de britiske øyer for å agitere mot slaveriet. Han ble i England fram til 1854. Han holdt oppfattende taler til lokale antislaveforeninger for å bygge støtte for den amerikanske bevegelsen. Han ønsket å suge til seg så mye han kunne om kulturer, religioner og de ulike konseptene i de europeiske landene. Han mente at han alltid trengte lære mer for kunne ta igjen hva han hadde mistet mens han var slave og andre hadde fått en utdannelse. I sine memoarer skrev han:

«Han slipper unna fra slaveriet i en alder av tyve år, uten noen utdannelse, som han som skriver dete brevet, må lese når andre sover opp han skal ta igjen resten av verden.»[5]

I 1849 ble Brown valgt som utsending til den internasjonale fredskonferanse i Paris. Da han separert fra sin hustru tok han to av døtrene med seg for å gi dem den utdannelse han var blitt nektet.[6] Basert på denne reisen skrev Brown Three Years in Europe: or Places I Have Seen And People I Have Met. Hans reiseskildring var populær hos middelklasseleserne da han redegjorde for severdigheter og fundamentale monumenter som ble betraktet som det fremste fra europeisk kultur. Da han forleste om slaveri viste han fram en slavekrave som en demonstrasjon på slaveriets ondskap. Ved fredskonferansen i Paris møte han opposisjon mens han representerte det landet som hadde gjort ham til slave, og han konfronterte amerikanske slaveeiere på gulvet i Krystallpalasset i London.[7]

Taler og forfatter[rediger | rediger kilde]

Brown ga taler og forelesninger for abolisjonistsaken i New York og Massachusetts. Han fokuserte snart på antislaveriarbeidet. Hans taler uttrykte hans overbevisning på kraften i moralsk overtalelse og viktigheten av ikkevold. Han angrep jevnlig det amerikanske idealet om demokrati og hvordan religion ble brukt for fremme underkastelse blant slaver. Særlig motbeviste han oppfatningen om at svarte var underlegne mennesker. Hans virksomhet gikk langt utenfor USAs grenser og tidlig på 1850-tallet reiste han til Storbritannia for å rekruttere tilhengere for den amerikanske antislaveriarbeidet. En artikkel i den britiske avisen Scotch Independent rapporterte følgende:

«(Ved sin) karakters kraft har han gjort seg selv til en populær foreleser av et britisk publikum, og energisk har vist hvordan ondskapen og grusomheten av det system hvis lenker han så seierrikt har ristet av seg for alltid. Vi kan trygt uttrykke William Wells Brown til en bemerkelsesverdig mann, og en fullstendig gjendrivelse av læren om negerens underlegenhet.»[8]

På grunn av Browns omdømme som en kraftfull taler ble han invitert til National Convention of Colored Citizens hvor han møtte andre prominente abolisjonister. Da det liberale partiet ble dannet[9] valgte Brown å være uavhengig da han mente at abolisjonistbevegelsen burde unngå å bli trukket inn i politikken. Han fortsatte å støtte William Lloyd Garrisons tilnærming i abolisjonistsaken og delte hans erfaringer og innsikt i slaveriet for å kunne overbevise andre til å støtte saken.

Litterære verker[rediger | rediger kilde]

Clotel, or, The President's Daughter: A Narrative of Slave Life in the United States, 1853

I 1847 utga Brown sine memoarer, Narrative of William W. Brown, a Fugitive Slave, Written by Himself, som ble en bestselger, kun overgått av Frederick Douglass' Slavefortellinger|slavefortelling. Brown kritiserte sin tidligere slaveeier for mangel på kristne verdier og den brutale bruken av vold i avstraffelsen av slaver. Da Brown levde i Storbritannia et antall år skrev han flere verker, inkludert en reiseskildring og skuespill.

Hans første roman, Clotel, or, The President’s Daughter: a Narrative of Slave Life in the United States, er antatt å være den første roman skrevet av afroamerikaner.[10] Men ettersom romanen ble utgitt i England var boken ikke den første afroamerikanske roman utgitt i USA. Den æren går til enten Harriet Wilsons Our Nig (1859) eller Julia C. Collins' The Curse of Caste; or The Slave Bride (1865).

De fleste litteraturforskere er enig at Brown var den første publiserte afroamerikanske skuespillforfatter. Brown skrev to stykker, Experience; or, How to Give a Northern Man a Backbone (1856, upublisert og ikke lenger eksisterende) og The Escape; or, A Leap for Freedom (1858), som han leste høyt fra på abolisjonistmøter.

Brown fortsatte striden med hvordan å representere slaveri «som det var» til sitt publikum. Eksempelvis i en forelesning i 1847 for Den kvinnelige antislaveriforbundet i Salem i Massachusetts sa han «Om jeg skal fortelle om slaveriets ondskap, å representere slaven i hans laveste fornedrelse for dere, jeg skulle ønske jeg kunne ta dere, en om gangen, og hviske til dere: Slaveri har aldri blitt representert. Slaveri kan aldri bli representert.»[11]

Brown skrev også flere historiske arbeider, inkludert The Black Man: His Antecedents, His Genius, and His Achievements (1863), The Negro in the American Rebellion (1867), betraktet som det første historiske verket om svarte soldater i den amerikanske borgerkrigen, The Rising Son (1873), og ytterligere et bind av sin selvbiografi, My Southern Home (1880).

Senere liv[rediger | rediger kilde]

Brown ble værende utenlands fram til 1854. Da loven mot flyktende slaver med vedtatt i 1850 økte det risikoen for at Brown kunne bli tatt til fange, selv i de fri statene i USA, og levert tilbake til slaveriet. Kun etter at Richardson-familien hadde kjøpt ham fri i 1854 (de hadde gjort det samme for Frederick Douglass), kunne han reiste trygt tilbake til USA. Han ble raskt igjen med i turneringen hvor han holdt taler og forelesninger mot slaveriet.[12]

Kanskje på grunn av de økende sosiale spenningene på 1850-tallet ble Brown en framtredende talsmann for utvandring til Haiti, den gang en uavhengig svart republikk. Han besluttet at mer militante handlinger var nødvendig for hjelpe abolisjonistsaken.

I løpet av den amerikanske borgerkrigen og tiårene som fulgte, fortsatte Brown å utgi skjønnlitterære og sakprosabøker og sikret sitt omdømme som en av de mest profilerte afroamerikanske skribenter i sin tid. Han spilte også en langt mer aktiv rolle i å rekruttere svarte for å slåss på nordstatenes side i borgerkrigen mot sørstatene. Han introduserte Robert John Simmons fra Bermuda for abolisjonisten Francis George Shaw, far av oberst Robert Gould Shaw, kommandant for 54. frivillige infanteriregiment fra Massachusetts.

Den 12. april 1860 giftet Brown seg med den 24 år gamle Anna Elizabeth Gray i Boston.[13] Samtidig som han fortsatte som skribent var Brown aktiv i avholdsbevegelsen som foreleser. Han tok også sjansen å studerte homøopati i den tro at det muligens kunne hjelpe noen. Han åpnet en medisinsk praksis i Boston samtidig som han holdt en bolig i Cambridge i Massachusetts inntil han flyttet til byen Chelsea i 1882 som lå rett ved.[14]

William Wells Brown døde i Chelsea, Massachusetts i 1884 i en alder av 68 år.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Garrett, Paula & Robbins, Hollis red. (2006): The Works of William Wells Brown: Using His 'Strong, Manly Voice', Oxford University Press, xvii-xxxvi
  2. ^ T.N.R. Rogers i introduksjonen av Brown, William Wells (2004): Clotel or The President's Daughter. Dover Publications Inc., Mineola/NewYork,
  3. ^ Se bekjennelsebrev, publisert The National Era, gjenopptrykket i The Works of William Wells Brown
  4. ^ Farrison, William E.: «William Wells Brown in Buffalo», Journal of Negro History, v.XXXIX, no. 4. oktober 1954.
  5. ^ Brown, William W. (1852): Three Years In Europe: Places I Have Seen And People I Have Met London
  6. ^ Garret & Robbins, xxiv
  7. ^ Greenspan, Ezra (2008): William Wells Brown; A Reader, The University of Georgia, Athens & London.
  8. ^ Brown, William W.: The Black Man: his Antecedents, his Genius, and his Achievements, New York: Thomas Hamilton 1963. Artikkel fra Scotch Independent, 20. juni 1852: «...force of character, he has rendered himself a popular lecturer to a British audience, and vigorous expositor of the evils and atrocities of that system whose chains he has shaken off so triumphantly and forever. We may safely pronounce William Wells Brown a remarkable man, and a full refutation of the doctrine of the inferiority of the negro.»
  9. ^ Liberty Party var et mindre parti som ble dannet i 1840 for å bekjempe slaveri, men mistet betydning etter 1849.
  10. ^ Nelson, Randy F. (1981): The Almanac of American Letters. Los Altos, California: William Kaufmann, Inc., s. 67. ISBN 0-86576-008-X
  11. ^ Botelho, Keith M. (Sommer 2005): «'Look on this picture, and on this': Framing Shakespeare in William Wells Brown's The Escape», Comparative Drama 39:2, ss. 187-212: 194.
  12. ^ BBC: Tyne History
  13. ^ Farrison, William Edward (1969): William Wells Brown: Author and Reformer, Chicago: University of Illinois Press, s. 290.
  14. ^ Ibid., 402

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Clottelle: or the Southern Heroine, hypertekst fra American Studies hos Universitet i Virginia.
  • The Louverture Project: William Wells Brown - Toussaint L'Ouverture, fra 1863-utgaven av The Black Man, His Antecedents, His Genius, and His Achievements.
  • Louverture Project: Dessalines, en beskrivelse av Jean-Jacques Dessalines fra 1863-utgaven av The Black Man, His Antecedents, His Genius, and His Achievements ved William Wells Brown.