William Stephen Ian Whitelaw

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

William Stephen Ian Whitelaw, 1. vicomte Whitelaw (født 28. juni 1918 i Skottland – død 1. juli 1999) var en britisk konservativ politiker, som hadde sittet i en lang rekke av de britiske ministerpostene. Han ble mest kjent som innenriksminister og visestatsminister.

Faren hans ble drept under den første verdenskrig, rett etter han ble født. William ble blant annet utdannet ved Winchester College og Trinity College, Cambridge. Han slåss mot aksemaktene under den andre verdenskrigen, tjenestegjorde med Scots Guards og kommanderte stridsvogner i Normandie etter D-dagen i 1944.

Innen den andre verdenskrigen var over hadde han nådd graden major. Han ble tildelt medaljen Military Cross for sine handlinger i Caumont, Frankrike. Et fotografi av feltmarskalk Bernard Montgomery som fester medaljen til brystet hans, ble tatt med da Whitelaw skrev sine memoarer.

Etter at den andre verdenskrig var over i Europa ble Whitelaw og hans enhet beordret til å ta del i invasjonen av Japan sammen med de amerikanske styrkene. Men Stillehavskrigen tok slutt før denne ordren kunne iverksettes. I stedet ble han sendt til Palestina for en kort stund, før forlot hæren i 1946 for å kunne ta vare på eiendommer han hadde arvet fra sin bestefar.

Han ble medlem av det britiske parlamentet for distriktet Penrith and The Border ved parlamentsvalget i 1955, og han representerte denne valgkretsen i sine nærmere 30 år innen politikken. Han ble utnevnt til leder for det britiske Underhuset i 1970. Han ble også utnevnt til Det kongelige råd i januar 1967.

Etter innføring av direkte styre av Nord-Irland ble han utpekt til den første statssekretær for Nord-Irland i mars 1972 og han tjenestegjorde i dette embetet frem til november 1973. Under sin tid i Nord-Irland innførte han «Special Category Status» på alle paramilitære fanger. Han forsøkte også å forhandle med den provisoriske irske republikanske hæren IRA, men disse forhandlingene mislyktes.

Etter valget i 1979 ble han utnevnt til både innenriksminister og visestatsminister i statsminister Margaret Thatchers nye regjering. Etter valget i 1983 ble han adlet som Wicomte Whitelaw og ble en av få som har fått arvelig adelskap utenfor kongefamilien i nyere tid, selv om han ikke hadde arvinger. Han var leder av overhuset fra 1983 til 1988. Etter å ha fått et kraftig hjerneslag i desember 1987 ble Whitelaw tvunget til å trekke seg fra sine ministerposter innen det britiske parlamentet. Ridder av Tistelordenen ble han i 1990. Han døde av naturlige årsaker 81 år gammel i 1999, og han etterlot seg sin kone Cecilia og deres fire døtre.