William Montagu, 1. jarl av Salisbury

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
William Montagu
Jarl av Salisbury
William Montagu fra
Salisbury Roll, ca. 1463
Født1301
Cassington, Oxfordshire død = 30. desember 1344
Død30. jan. 1344Rediger på Wikidata
Windsor, Berkshire
BeskjeftigelseDiplomat Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleCatherine Grandison
FarWilliam de Montacute, 2nd Baron Montacute
MorElizabeth Montacute
BarnWilliam Montagu, 2. jarl av Salisbury,
John Montagu,
4 døtre
NasjonalitetKongeriket England
Man
GravlagtBisham Abbey
Annet navnWilliam Montacute

William Montagu (også kalt Montacute), 1. jarl av Salisbury og konge av Man (født 1301, død 30. januar 1344) var en engelsk adelsmann og lojal tjener av kong Edvard III av England. Han var sønn av William de Montagu, 2. baron Montagu, og kom inn i den kongelige husholdning i ung alder, og ble en nær venn av den unge prins Edvard. Vennskapet fortsatte etter at Edvard var blitt kronet konge da Edvard II var blitt avsatt i 1327. I 1330 var Montagu en av Edvards viktigste medsammensvorne i kuppet mot Roger Mortimer, sistnevnte hadde inntil da fungert som kongens beskytter.

I de påfølgende årene tjente Montagu kongen på mange vis, hovedsakelig i krigene mot skottene. Han ble rikt belønnet, og mottok blant annet herreskapet over øya Man i Irskesjøen (dog kun av teoretisk betydning da Man fortsatt ble kontrollert av Skottland). I 1337 ble han forfremmet til jarl av Salisbury og gitt en årlig inntekt på 1000 merker som fulgte tittelen. Han tjenestegjorde på kontinentet i de første årene av hundreårskrigen, men i 1340 ble han tatt til fange av franskmennene, og som motytelse for sin frihet måtte han love å aldri krige mot Frankrike. Han døde fra de sår han hadde fått i en ridderturnering i 1344.

Legendene vil ha det til at Montagus hustru Catherine ble voldtatt av Edvard III, men denne historien er helt sikkert ondsinnet fransk propaganda. William og Catherine hadde seks barn, de fleste ble gift adelig. Moderne historikere har kalt William Montague for kong Edvards «mest intime personlige venn»[1] og «hovedinnflytelsen bak tronen fra Mortimers undergang i 1330 og fram til hans egen død i 1344».[2]

Familiebakgrunn[rediger | rediger kilde]

William ble født i Cassington i Oxfordshire i 1301. Han var den eldste sønnen av William de Montagu, andre baron Montagu, og Elizabeth Montfort, datter av Peter de Montfort av Beaudesert, Warwickshire.[3] Montagu, en familie fra West Country med røtter som gikk tilbake til den normanniske erobringen av England i 1066, holdt store landområder i Somerset, Dorset og Devon.[4] Hans far, William Montagu, utmerket seg selv i de skotske krigene under kong Edvard I av England og tjenestegjorde som steward i Edvard IIs husholdning. En del medlemmer av adelen, inkludert Thomas av Lancaster, så på Montadu med mistenksomhet, som et medlem av hoffpartiet med upassende innflytelse på kongen.[5] Av denne grunnen ble han sendt til Aquitaine for å tjenestegjøre som seneschal, seremonimester. Her døde han i oktober 1319.[5] Selv om han satt i parlamentet som en baron, andre lord Montagu, steg han aldri opp over nivået av ren regional betydning.[6]

Tidlig tjeneste[rediger | rediger kilde]

Den unge William var fortsatt mindreårig på den tiden da hans far døde, og gikk inn i den kongelige husholdning som en myndling av kongen i 1320.[7] Den 21. februar 1323 ble han gitt sin fars land og tittel.[3] Hans tjeneste for Edvard II tok ham utenlands til kontinentet i både 1320 og 1325.[3] I 1326 ble han gjort til ridder.[6] Etter at kong Edvard II ble avsatt i 1327 fortsatte Montagu i tjeneste hos den avsatte kongens sønn Edvard III. Han bisto den nye kongen i å slå tilbake den skotske invasjonen i 1327, og ble ridderbanner, en ridder som ledet en gruppe soldater under eget banner, i 1328.[3]

Montagu hadde et nært vennskap med Edvard III og fulgte ham utenlands på diplomatisk reise i 1329. Det samme året ble han sendt som ambassadør for å forhandle fram et ekteskapsallianse med kong Filip VI av Frankrike.[3] Hans viktigste oppgave var likevel å komme i forbindelse med pavedømmet i Avignon. Den unge kongen, sammen med sin regjering, var dominert av kongens mor, Isabella og hennes elsker Roger Mortimer, som hadde vært ansvarlig for å avsette kongens far.[8] Montagu forklarte kongens situasjon, og pave Johannes XXII ba da om et særlig og entydig signal som sikret ham at han faktisk forhandlet med kongen i egen person. Etter Montagu kom tilbake skrev Richard Bury, «lordseglbevarer», for å informere paven at kun brev som inneholdt ordene pater sancte (hellige far), i Edvards egen håndskrift ville være fra kongens selv. Kun Edvard, Bury og Montagu var innforstått med dette.[9]

Kuppet mot Mortimer[rediger | rediger kilde]

Da Mortimer oppdaget konspirasjonen mot ham ble Montagu ført til ham for å bli forhørt, sammen med kongen, men de ga ikke noe fra seg. .[7] Etterpå skal Montagu etter sigende ha rådet Edvard å gå imot sin beskytter ettersom «Det var bedre at de spiste hunden enn at hunden spiste dem». ".[3] Den 19. oktober 1330 var Mortimer og Isabella tilstede ved en tilstelning i Nottingham Castle, konstabelen for borgen viste Montagu en hemmelige inngang gjennom en tunnel under jorden.[10] Sammen med Edward de Bohun, Robert Ufford, og John Neville, og andre kom han seg inn i borgen hvor han nådde fram til kongen.[3] Et kort slagsmål fulgte før Mortimer ble tatt til fange. Dronningen stormet inn i rommet mens hun ropte «Gode sønn, ha medlidenhet for den edle Mortimer!»[11] Edvard bøyde seg ikke for sin mors desperate bønn, og noen få uker senere ble Mortimer henrettet for forræderi i London.[12] Som belønning for deltagelsen i kuppet ble Mortimer gitt landområder verd 1000 pund, inkludert det walisiske herreskapet av Denbigh som tidligere hadde tilhørt Mortimer.[13] Hans familie tjente også på hans nære forhold til kongen; hans bror Simon ble biskop av Worcester, og senere biskop av Ely.[14] En annen bror, Edward de Montacute, 1. baron av Montacute, ble gift med Alice, en medarving av Thomas av Brotherton, jarl av Norfolk.[15]

Tjeneste for Edvard III[rediger | rediger kilde]

Edvard III grunnla Hosebåndsordenen i 1348, og inklduerte Salisburys sønn blant grunnleggerne.

I årene som kom fungerte Montagu som Edvard IIIs nærmeste ledsager.[1] I april 1331 dro de to på en hemmelig ekspedisjon til Frankrike, forkledd som handelsmenn slik at de ikke ville bli gjenkjent. I september det samme året deltok Montagu en ridderturnering i Cheapside hvor han og kongen var forkledd som tatarer.[3] Fra 1333 og framover var Montagu opptatt av å delta i kampene mot skottene, og han utmerket seg selv i beleiringen av Berwick og slaget ved Halidon Hill. Det var etter denne hendelsen at hans herreskap over Man ble anerkjent, en rett han holdt fra sin bestefar.[3] Herreskapet var dog i øyeblikket kun teoretisk da øya fortsatt var under skotsk kontroll.

I februar 1334 ble Montagu sendt på et oppdrag til Edinburgh for å kreve at Edward Balliol underkastet seg den engelske kongen. I den store sommerkampanjen i 1335 var det Montagu som skaffet den største engelske enkeltkontingenten med 180 fotsoldater og 136 bueskyttere.[3] Han ble belønnet for sine bidrag: etter at skottene hadde blitt tvunget til avgi det skotske lavlandet ble Montagu gitt Peeblesshire. Han fikk også lov til å kjøpe formynderskapet til Roger Mortimers sønn Roger for 1000 merker, en avtale som ble meget lukrativ for Montagu. .[16] På dette tidspunktet endret lykken for engelskmennene i Skottland. Montagu drev krigføring på nytt i Skottland i 1337, men beleiringen av Dunbar feilet.[17] Etter forsøket i Skottland ble avsluttet vendte Edvard III oppmerksomheten mot kontinentet.

Hundreårskrigen[rediger | rediger kilde]

Montagu ble opphevet til jarl av Salisbury den 16. mars 1337. Dette var en av seks adelige forfremmelser som Edvard III gjorde den dagen som forberedelse for va som kom til å bli hundreårskrigen.[18] For å gjøre det mulig Montagu underholde sin nye status begunstiget kongen ham med landområder og leieinntekter av en verdi av 1000 merker i året. Pengene kom fra kongelig tinngruver i Cornwall.[19] Et samtidig dikt forteller om et løfte som jarlen ga på begynnelsen av krigen – han ville ikke åpne ett av sine øyne mens han slåss i Frankrike. Fortellingen er antagelig satire; sannheten var at Montagu allerede hadde mistet et øye i en ridderturnering.[20]

I april 1337 ble Montagu utpekt til å gjøre en diplomatisk ekspedisjon til Valenciennes for å etablere allianser med Flandern og tyske fyrster.[21] I juli 1338 fulgte han kongen på en annen reise til kontinentet, denne gangen med et større antall ledsagere, 123 soldater og 50 bueskyttere.[3] I september det samme året ble han gjort til marskalk av England. Etter at Thomas av Brotherton, jarl av Norfolk, døde hadde denne posisjonen kom i hendene på Norfolks datter Margaret. Kongen stolte ikke på at hennes ektemann og besluttet å isteden gi den til sin trofaste venn, Montagu.[22] Kongens politikk med å bygge allianser ga ham stor gjeld, og da han forlot Nederlandene for å dra tilbake til England i slutten av 1338 ble Salisbury igjen som sikkerhet for kongens debitorer, sammen med kongens familie og jarlen av Derby.[23] Jarlen hadde tidligere advart mot de kostbare alliansene, men han var uansett lojal til kongens strategi.[24]

Mens Edvard utenlands ble Salisbury tatt til fange av franskmennene ved Lille i april 1340, og satt i fengsel i Paris.[3] Ifølge av hva som ble fortalt ønsket kong Filip VI av Frankrike å få henrettet Salisbury og Robert Ufford, jarl av Suffolk, som ble tatt til fange sammen med ham. Filip ble derimot frarådet å gjøre dette av Johan den blinde, konge av Böhmen, som argumenterte at jarlene ville bli nyttige en utveksling om noen franskmenn ble tatt til fange.[25] Selv om de ble løslatt i september, var det ikke før i mai 1342 at han kom til endelig enighet med franskmennene. Salisbury ble løslatt i en fangeutveksling, men kun på det vilkår at han aldri slåss mot Frankrike igjen.[3]

De siste årene[rediger | rediger kilde]

Salisburys bolig i Bisham Manor i Berkshire.

Salisbury hadde lenge vært frustrert av den engelske regjeringens mislykkethet i å skaffe nok kapital for krigsanstrengelsene.[26] På tilbakereisen spilte han en liten rolle i konflikten i 1341 mellom kong Edvard og rikskansler John Stratford. I mai dette året ble han utpekt for en komite som skulle høre kongens anklager mot Stratford, men lite kom ut av dette.[27] I 1342–1343 kjempet han med Robert av Artois i Den bretonske tronfølgerkrigen, og i 1342 hjalp han til med forhandle freden i Malestroit.[3] Det var antagelig en gang på denne tiden at han fikk fullført sitt krav på øya Man i Irskesjøen ved å erobre øya mens den fortsatt var holdt av Skottland.[3]

Hans siste internasjonale oppdrag skjedde på slutten av 1343 da han fulgte Henry av Grosmont, jarl av Derby, på en diplomatisk reise til Castilla.[3] Tidlig i 1344 var han tilbake i England hvor han deltok i en stor ridderturnering ved Windsor. Det var i denne turneringen, i henhold til kronikøren Adam Murimuth, at han fikk skader som viste seg å være dødelige.[3] Han døde den 30. januar 1344 og ble gravlagt ved klosteret Bisham i Berkshire, ikke langt fra sitt hjem, Bisham Manor. Han hadde selv grunnlagt klosteret i 1337 da han ble forfremmet til jarl.[28] Kong Edvards siste finansielle forpliktelser ble aldri helt betalt i jarlens levetid, og ved Salisburys død skyldte kongen ham 11 720 pund. Av dette ble rundt 6374 pund avskrevet av hans testamentfullbyrdere i 1346.

Familie[rediger | rediger kilde]

I eller før 1327 giftet Salisbury seg med Catherine, datter av William de Grandison, 1. baron Grandison. To anekdotiske fortellinger gikk om Catherine Montagu; i en ble hun identifisert som «grevinne av Salisbury» og den som mistet et strømpebånd og som kongen deretter skapte Hosebåndsordenen.[3] I den andre historien skal Edvard III ha blitt forelsket i grevinnen og sørget for å ha blitt alene med henne slik at han kunne voldta henne. Ingen av fortellingene er støttet av samtidige bevis, og det siste er helt sikkert et produkt av ondsinnet fransk propaganda.[29]

William og Catherine hadde seks barn, de fleste av dem gjorde gode giftemål med andre medlemmer av adelen.[15] Den første jarlen av Salisbury skaffet store inntekter til familieformuen; på den tiden da hans far døde hadde landområdene hatt en verdi på noe over 300 pund. I 1344 var kun den årlige inntekten av landområdene blitt beregnet til mer enn 2 300 pund, ,[15] tilsvarende til rundt 930 pund i dagen (kjøpeverdi ikke medregnet). Edvard ga også eksklusive rettigheter til Salisbury, inkludert rettigheten «return of writs» som ga jarlen autoritet over sine landområder som normalt ble holdt av den kongelig utpekte sheriff.[30]

Salisburys eldste sønn William etterfulgte sin far i juli 1349, fortsatt mindreårig, som William Montagu, 2. jarl av Salisbury.[31] Den yngre William var en av de grunnleggende medlemmer av Hosebåndsordenen, en ære kongen ga ham, men han fikk aldri den samme favorisering av kongen som hans far hadde hatt.[6]

Barna av William og Catherine var som følgende:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b McKisack, May (1959): The Fourteenth Century: 1307-1399. Oxford: Oxford University Press. s. 152. ISBN 0-19-821712-9.
  2. ^ Ormrod, W.M. (1990): The Reign of Edward III. New Haven and London: Yale University Press. s. 24. ISBN 0-300-04876-9.
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Ormrod, W. M. (2004): «Montagu, William, first earl of Salisbury (1301-1344)». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press. doi: 10.1093/ref:odnb/19001.
  4. ^ Douch, R. (1951): «The career, lands and family of William Montague, Earl of Salisbury, 1301-44». Bulletin of the Institute of Historical Research (London) 24: 85.
  5. ^ a b Gross, Anthony (2004): «Montagu, William, second Lord Montagu (c.1285-1319)». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press. doi: 10.1093/ref:odnb/19000.
  6. ^ a b c Hicks, Michael (1991): Who's Who in Late Medieval England (1272-1485). Who's Who in British History Series. 3. London: Shepheard-Walwyn. ss. 79–81. ISBN 0856830925.
  7. ^ a b Prestwich, M.C. (2005): Plantagenet England: 1225-1360. Oxford: Oxford University Press. s. 223. ISBN 0-19-822844-9.
  8. ^ Ormrod (1990), s. 15.
  9. ^ McKisack (1959), s. 152.
  10. ^ McKisack (1959), s. 101.
  11. ^ Prestwich (2005), s. 224
  12. ^ Prestwich (2005), ss. 223–4
  13. ^ Prestwich (2005), s. 416
  14. ^ McKisack (1959), s. 153.
  15. ^ a b c Douch (1951), s. 87.
  16. ^ Mortimer giftet seg senere med Montagus datter Philippa; Prestwich (2005), s. 268
  17. ^ Douch (1951), p. 86.
  18. ^ Given-Wilson, Chris (1996): The English Nobility in the Late Middle Ages. London: Routledge. s. 35. ISBN 0415148839.
  19. ^ Given-Wilson (1996), ss. 38–40.
  20. ^ Prestwich (2005), s. 343. I henhold til Douch, gikk øyet tapt i krigen mot skottene; Douch (1951), s. 86.
  21. ^ McKisack (1959), s. 121.
  22. ^ Prestwich, M.C. (1996): The Three Edwards: War and State in England 1272-1377 (opptrykk). London: Routledge. ss. 190.
  23. ^ McKisack (1959), s. 163.
  24. ^ Waugh, Scott L. (1991): England in the Reign of Edward III. Cambridge: Cambridge University Press. s. 220. ISBN 0521325102.
  25. ^ Prestwich (1996), s. 206
  26. ^ Prestwich (2005), s. 275
  27. ^ McKisack (1959), s. 177.
  28. ^ Prestwich (2005), s. 286
  29. ^ Gransden, Antonia (1972): «The alleged rape by Edward III of the countess of Salisbury». English Historical Review 87: 333–44.
  30. ^ Ormrod (1990), p. 99.
  31. ^ Leland, John L. (2004). «Montagu, William, second earl of Salisbury (1328-1397)». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/19002.
  32. ^ Fryde, E. B. (1961): Handbook of British Chronology (2. utg.). London: Royal Historical Society. s. 448.
Forgjenger:
 Ledig, siste tittel holdt av
Alice Plantagenet  		Jarl av Salisbury
 Etterfølger:
 William Montagu 
Forgjenger:
 William de Montagu, 2. baron Montagu  		Baron Montagu
 Etterfølger:
 William II Montagu 
Forgjenger:
 Ny dannelse  		Konge av Man
 Etterfølger:
 William II Montagu 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=William_Montagu,_1._jarl_av_Salisbury&oldid=23538615»