William Lamb, 2. vicomte Melbourne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
William Lamb, 2. vicomte Melbourne

William Lamb, 2. vicomte Melbourne, PC, FRS (født 15. mars 1779 i London, død 24. november 1848) var en britisk statsmann (whig). Han var innenriksminister (1830–1834) og statsminister (1834 og 1835–1841). Han var også en viktig mentor for dronning Victoria. Den australske storbyen Melbourne er oppkalt etter ham. Han var gift med forfatteren Caroline Lamb.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Han studerte ved Trinity College i Cambridge, og tilhørte der en gruppe romantiske radikalere som bl.a. omfattet Percy Bysshe Shelley og Lord Byron. I 1805 etterfulgte han sin eldre bror som arving til farens tittel, og ble gift med Lady Caroline Ponsonby. Året etter ble han innvalgt i Underhuset som representant for Leominster.

Han ble først offentlig kjent på grunn av en skandale; hans kone hadde en affære med Lord Byron. I den sammenhengen skapte hun den etter hvert berømte karakteristikken av ham: mad, bad, and dangerous to know. Skandalen var et av årets store samtaleemner i Storbritannia i 1812. Ektefellene forsonte seg etter hvert, og selv om de ble separert i 1825, gikk hennes død i 1828 tungt inn på ham.

Selv om han var en whig, aksepterte Lamb posten som minister for Irland i 1827, i de moderate toryregjeringene til George Canning og Lord Goderich. Ved farens død i 1828 ble han vicomte Melbourne, og tok sete i House of Lords. Etter at whigene dannet regjering under Lord Grey i november 1830 ble han innenriksminister. En av hans første handlinger som innenriksminister var å insistere på streng avstraffelse av de såkalte «maskinstormerne», fattige landarbeidere som hadde deltatt i opptøyer som rettet seg mot bruken av treskeverk, som de mente truet livsgrunnlaget deres.

Melbourne var en utpreget kompromisspolitiker. Han gikk imot whigenes forslag til radikale reformer av regjeringen, men istedet for å velge åpen konfrontasjon motarbeidet han Reform Act 1832 gjennom interne partikanaler. Selv om han mislyktes i å stanse loven, ble han innen partiet oppfattet som den mest akseptable erstatteren som statsminister etter at Lord Grey hadde gått av i juli 1834.

Kong Vilhelm IVs motstand mot whigenes reformer førte til at han gav Melbourne avskjed i november 1834. Han gav deretter toryene under Robert Peel en mulighet til å danne regjering. Peel mislyktes i å vinne et flertall i Underhuset ved valget i januar 1835, noe som gjorde det umulig for ham å regjere, og whigene overtok igjen regjeringsmakten med Melbourne som statsminister i april 1835. Dette var siste gang en britisk monark forsøkte å avskjedige en statsminister.

Melbourne var statsminister da dronning Victoria besteg tronen i juni 1837. Den nye dronningen, som da var atten år, hadde knapt befridd seg fra den dominerende innflytelsen til moren, hertuginnen av Kent, og morens rådgiver John Conroy. De neste fire årene fungerte han som hennes politiske læremester, og fikk en leilighet på Windsor Castle. Victoria selv sa at hun betraktet ham som en far.

Victoria fortsatte å ha kontakt med Melbourne etter at han gikk av i august 1841, noe som ikke ble sett på med nådige øyne, da det var sedvane at monarken ikke favoriserte noen av de to partiene. Melbournes innflytelse over Victoria svant hen da hun giftet seg med Albert av Sachsen-Coburg-Gotha.

Under sitt styre gjennomførte Melbourne en lang rekke reformer. Han reduserte bruken av dødsstraff og reformerte lokalstyret. Fattiglovgivningen var likevel et tilbakeskritt, idet han innførte obligatorisk arbeidstjeneste for fattige.

I 1837 ble byen Melbourne i Australia oppkalt etter ham.


Forgjenger:
 Charles Grey 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Robert Peel 
Forgjenger:
 Robert Peel 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Robert Peel