William FitzOsbern

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

William FitzOsbern (ca. 1020 – 22. februar 1071), lord av Breteuil i Normandie, var en slektning og en nær rådgiver av Vilhelm Erobreren. Han ble en av de store magnater i det tidlige normanniske England. Han ble utnevnt som jarl av Hereford i 1067, en av de første adelskapstitler i den engelske adelskalender. Hans bror Osbern FitzOsbern ble den andre biskopen av Exeter bispedømme.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Faren drept i forsvaret av hertug Vilhelm[rediger | rediger kilde]

William FitzOsbern var sønn av Osbern de Crépon, en nevø av hertuginne Gunnora, hustru av hertug Rikard I av Normandie. Osbern ble marskalk av hans fetter hertug Robert I av Normandie og Robert etterlot hertugdømmet til sin unge sønn Vilhelm ble Osbern en av hans unge forstandere. Osbern ble drept mens han forsvarte hertug Vilhelm mot et attentat en gang rundt år 1040.

Osbern var gift med Emma, datter av hertug Rodolf av Ivry, halvbror av hertug Rikard I. Gjennom henne arvet han en stor eiendom i sentrale Normandie, inkludert titlene Pacy og Breteuil.

William FitzOsbern ble sannsynligvis fostret ved hoffet til sin fetter og navnbror Vilhelm, og som sin far fikk han en høytstående posisjon nær hertugen. Han var en av de første og ble de ivrigste som forfektet at England måtte invaderes, og tradisjonen vil ha det til at han overbeviste tvilerne blant de normanniske baronene.

Hans yngre bror Osbern var en av kong Edvards kapellaner og hadde den rikte kirken Bosham i Sussex som maktbase og inntektsgrunnlag. Han var velplassert nær i den engelske hoffet til å fungerer som en informatør om situasjonen i England til sin slektning i Normandie i tiden før invasjonen. Osbern ble etter invasjonen gjort til biskop av Exeter.

England etter 1066[rediger | rediger kilde]

Etter at hertug Vilhelm tok kontroll over England og ble kong Vilhelm I av England, ble William FitzOsbern gitt ansvaret for øya Wight og deretter i 1067 gitt status som jarl. Han ble vanligvis betraktet som jarl av Hereford, men hans autoritet kan også ha strukket seg til flere av de nærliggende shirene.

Det var en forståelse at den delen av England som ikke ennå var under normannisk kontroll skulle FitzOsbern ha ansvaret for å erobre, og for det meste av 1067 da kong Vilhelm dro tilbake til Normandie var det FitzOsbern, sammen med Odo av Bayeux som hadde ansvaret for England. I 1068 var kongen tilbake i England og FitzOsbern fulgte ham på hærtoktet for å underkaste sørvestlige England. Han var til stede ved kongens Whitsun-hoff[1] i mai og deretter besøkte han Normandie, men ble der syk for flere måneder.

I februar eller mars 1069 ble FitzOsbern gitt ansvaret for den nye festningen av York, men han dro sørover igjen i tide for å være tilstede ved kongens påske-hoff i april. En angelsaksisk motstand i Vest-Midlands ble slått ned og underkastet i 1069, og det er sannsynlig at FitzOsbern spilte en betydelig rolle i dette, men detaljene er ikke klare.

I løpet av denne tiden trykket FitzOsbern og hæren mot Wales og begynte erobringen av det walisiske kongedømmet Gwent.

Festningsbygger[rediger | rediger kilde]

Som en del av den normanniske kontrollen over England og Wales var FitzOsbern en av de mest ivrigste normanniske festningsbyggere. De tidligste festningene som er tilskrevet ham er blant annet Carisbrooke på Wight og i sørlige Wales blant annet Chepstow Castle i Chepstow (Striguil), Wigmore Castle i Wigmore, Clifford Castle i landsbyen Clifford og Monmouth Castle i Monmouth, foruten å bygge eller utbedre befestningene av byer som Hereford og Shrewsbury.

I 1070 oppsto det bråk i Flandern hvor kong Vilhelms svoger Balduin VI av Flandern hadde død og etterlatt landet og hans unge sønn i hendene på sin enke Richilde, hertuginne av Mons og Hainaut. Hennes kontroll over Flandern ble utfordret av broren av hennes avdøde ektemann, Robert I, hertug av Flandern. For å få hjelp tilbød hun å gifte seg med FitzOsbern, og han kunne ikke motstå muligheten til også å bli hertug av det rike fyrstedømmet til det tyske riket, og som lå nært inntil Normandie. Han dro øyeblikkelig over kanalen med en hær, men på kontinentet ble han beseiret av hertugen av Flandern. William FitzOsbern ble drept i slaget ved Cassel den 22. februar 1071.

Arv[rediger | rediger kilde]

William FitzOsbern giftet seg først med Adeliza de Tosny, datter av Roger I av Tosny. Man har antatt at også giftet seg med hertuginne Richilde kort tid før slaget ved Cassel, men det er uklart. I sin tid i England bodde han hovedsakelig på Carisbrooke Castle.

Han ble etterfulgt i Normandie av sin eldste sønn, William av Breteuil, og i England og Wales av sin yngre sønn Roger de Breteuil. Hans datter Emma ble gift med Ralph de Gael, 1. jarl av Norfolk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ordet Whitsun, gammelengelsk for «hvit søndag», er den førtiniende dagen etter påskesøndag.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • David C. Douglas, «The Ancestors of William Fitz Osbern», English Historical Review, 59 (1944), 62-79
  • Chris P. Lewis, «The early earls of Norman England», Anglo-Norman Studies, 13 (1991), 207-23
  • Lynn Nelson, The Normans in South Wales, 1070-1171 (se spesielt sidene 24-33 i kapittel 2)
  • W.E. Wightman, «The palatine earldom of William fitz Osbern in Gloucestershire and Worcestershire (1066–1071)», English Historical Review, 77 (1962), 6-17

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 opprettet 
Jarl av Hereford
Etterfølger:
 Roger de Breteuil