Wilkins isbrem

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
De største isbremmene i Antarktis.
Bilde fra 6. mars 2008 som viser Wilkins Isbremmen etter kollapsen
Diagram som viser områdene med is som hindrer videre kollaps

Wilkins isbrem er en isbrem som stort sett fyller Wilkinssundet, en sjøstrekning i Antarktis. Sundet er plassert mellom den konkave vestlige kystlinjen av øya Alexander Island og kystene til Charcotøya og Latady Island lenger til vest.

Wilkinssundet[rediger | rediger kilde]

Den nordlige delen av sundet ble først sett og grovt kartlagt i 1910 av en fransk ekspedisjon ledet av Jean-Baptiste Charcot, og senere observert fra luften i 1929 av Hubert Wilkins. Konfigurasjonen av sundet ble bestemt i 1940 på ekspedisjons-flygninger ved US Antarctic Service.

Sundet er oppkalt etter Wilkins, som i 1929 påviste at «Charcot Land» var en øy, og dermed indirekte oppdaget sundet. Eksistensen av Latady Island på den sørvestlige siden av sundet ble bestemt i 1960 av D.J.H. Searle fra Falkland Islands Dependencies Survey ved å undersøke flere luftfoto tatt av Ronne Antarctic Research Expedition, 194748.

Wilkins isbrem[rediger | rediger kilde]

Wilkins-bremmen var, da den først ble observert, en rektangulær isbrem omtrent 130 km lang og 110 km bred. Den regnes å være mer enn tusen år gammel.[1] Isbremmen dominerer den sentrale delen av Wilkinssundet, som den også henter sitt navn fra. Navnet ble foreslått av UK Antarctic Place-Names Committee (UK-APC) i 1971.

I 1993 varslet Professor David Vaughan fra British Antarctic Survey at den nordlige delen av Wilkins-bremmen ville forsvinne innen 30 år hvis oppvarmingen, som en følge av klimaendringene, av halvøya fortsatte med samme hastighet.[2]

I 1995 og 2002 ble det observert at store isflak fra denne bremmen var løsnet.[1]

25. mars 2008 gikk en 410 – 415 km² stor del av Wilkins-bremmen i oppløsning[1], noe som satte en enda større del av isbremmen i fare.[3] Vitenskapsfolk[4] Restene av den 14 000 km³ store isbremmen også hadde begynt å løsrive seg fra kontinentet, med en forholdsvis liten fast isbro igjen over Wilkins-sundet.[5]

Ved slutten av mai 2008 (antarktisk vinter) var bredden på det smaleste redusert fra 6 km til 2,7 km. 160 km² is forsvant da som det første dokumenterte tilfellet noensinne av istap i vintersesongen.[6]

Bremmen kollapset i tidsrommet mellom 31. mars 2009 og 1. april 2009.[7]

Wilkins isbrem var ikke forbundet med innlandsisen, i motsetning til Larsen B isbrem, og vil dermed ha ubetydelig innvirkning på havnivået.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]