Wilhelm von Fermor
| Wilhelm von Fermor | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 28. sep. 1702 Pskov | ||
| Død | 8. feb. 1771[1] (68 år) Nītaure | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell | ||
| Ektefelle | Darja Romanovna Brjus | ||
| Barn | Sarah Eleonora Fairmore | ||
| Nasjonalitet | Latvia | ||
| Utmerkelser | Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen | ||
Wilhelm von Fermor (født 28. septemberjul./ 9. oktober 1702greg. i Pleskow, død 8. februarjul./ 19. februar 1771greg. i Nītaure) var en general i den keiserlige russiske hær.
Han startet sin militære karriere i 1720, og utmerket seg som major ved beleiringen av Danzig under Den polske tronfølgekrig i 1734. I 1736 mot tyrkerne under Den russisk-østerrikske tyrkerkrig (1736–1739). I januar 1740 ble han kommandant i Vyborg og deltok her i krigen mot Finland. Han ble en av Burkhard Christoph von Münnichs nære allierte. I 1746 ble han utnevnt til generalløytnant og formann for Baukanzlei og ledet slik byggingen av keiserpalasset i St. Petersburg.
I 1751 ble Fermor generalkommandant for St. Petersburg, Finland og styret av Novgorod. I 1756 vart han kommandant for en av hovedarméene under Apraksin.
Under syvårskrigen ledet han i 1757 han en russisk styrke som erobret Memel i Øst-Preussen. I 1758 mottok han etter slaget ved Großjägersdorf kommandoen over den russiske hæren, tok Thorn og Elbing og ble innsatt som generalguvernør av Preussen.
Ved bredden av Oder, beleiret han Küstrin og møtte 25. august 1758 Fredrik den store i slaget ved Zorndorf. Her led styrkene han så store tap at han trakk seg tilbake til Polen og Preussen.
Fermor flyttet tilbake til Polen og kjempet videre som korpsgeneral under general Saltykov i slaget ved Kunersdorf.
Etter at tsarina Elisabeth døde i 1762, ble han utnevnt av Katarina II til generalguvernør i Smolensk og medlem av Senatet, men i 1768 flytta han tilbake til sin gods i Nitau/Nītaure.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ www.zeno.org[Hentet fra Wikidata]