Wiener Ringstraße

Ringstraße (Ringveien) er en ringgate som omgir Innere Stadt-distriktet i Wien i Østerrike, og en av byens viktige severdigheter. Bygningene langs gaten er i historisme i en spesiell utforming, kalt Ringstraßenstil (Ringstraße-stil) og ble bygget i årene mellom 1860-årene til 1890-årene.^[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Ringstraße omslutter i all vesentlighet den den romerske leiren Vindobona, slik den artet seg rundt 200 e. Kr.

Byplanen fra 1858 viser bymuren med glacis rundt Innere Stadt

Dagens gateløp og de omkransende tomtene ligger på det arealet den tidligere bymuren, med en tilhørende 500 meter bred glacis opptok. Det var byggeforbud på glacisen, og vegetasjon på denne ble fjernet. Denne ble utviklet på 1200-tallet og finansiert av deler av løsepengene på 150 000 sølvmark, en enorm pengesum den gangen, keiser Henrik VI hadde fått for Rikard Løvehjerte, og muren hadde blitt forsterket under de etterfølgende osmanske krigene i Europa, særlig etter den første tyrkiske beleiringen av byen i 1529 og under tredveårskrigen (1618-1648). Men etter å ha stått i mot den tyrkiske beleiringen i 1683 ble deler av den ødelagt og mistet etter hvert sin militære betydning.

Men mot slutten av 1700-tallet hadde disse fortifikasjonene mistet sin militære verdi, og hemmet kommunikasjonen mellom byen og den stadig voksende bebyggelsen på utsiden. Under keiser Josef II ble det gitt tillatelse å bygge veier og kjørende og gående gjennom glacisen, opplyst av lykter og avgrenset av trær.^[2] Håndverkere etablerte seg med verksteder i friluft, og det ble satt opp staller. For øvrig var området uendret, og la beslag på store tomterområder. Imidlertid viste erfaringene fra revolusjonene i 1848 behov for hurtige troppeforflytninger dersom uro brøt ut. I tillegg ble de forstedene som i dag er bydelene II til IX innlemmet i byen i 1850, noe som gjorde at de gamle bymurene var ytterligere i veien.

I 1857 gav keiser Frans Josef sin tillatelse gjennom dekretet «Det er min vilje» (Es ist Mein Wille) til at befestningene i en bredde av 600 meter kunne rives, og en fikk frigjort et enormt byggeområde. Keiserens dekret ble offentliggjort på første side i Wiener Zeitung 25. desember 1857.^[3] Dette oppgir nøyaktig oppgitt størrelsen på den nye boulevarden, de geografiske posisjonene og de nye bygningenes funksjoner. Slik skulle den nye Ringstraße ble et utstillingsvindu for Habsburgmonarkiet storhet. Samtidig hadde byggevirksomheten til keiser Napoleon III av Frankrike i Paris vist hvor effektiv en utvidelse av gatene var for å unngå at revolusjonære bygget barrikader i dem. Det ble utlyst en stor konkurranse, og de tre prisvinnernes bidrag ble bearbeidet av regjeringen. Rivingsarbeidene ble påbegynt i mars 1858 ved Rotenturmtor ved Donaukanalen, men disse rivningsarbeidene ble ikke endelig ferdigstilt før i 1874. Men allerede sommeren 1858 hadde det kommet 85 prosjekter til grunnplanet for Ringstraße.

Siden Ringstraße hadde sin viktigste funksjon som utstillingsvindu, ble det etablert en parallell Lastenstraße («lastevei») på utsiden av den tidligere glacisen. Denne kalles ofte 2-er Linie, etter det to-tallet trikkelinjene som benytter gaten har. I dag går også undergrunnsbanen U2 mellom Karlsplatz og Alser Straße under denne gaten. Denne gaten er fortsatt en viktig gate som trafikkåre og varelevering.

Det var noe strid mellom bymyndighetene og de statlige myndighetene om utviklingen av området. Imidlertid ble det bare det nye rådhuset som ble planlagt av byens myndigheter.

I de følgende årene ble det oppført en rekke offentlig og private bygninger i det nye, frigitte området. Både innen adelskapet og personer i maktposisjoner ønsket å bygge presentable bygårder seg i den nye paradegaten. En av de første bygningene som ble reist var Heinrichshof, eid av industriherren Heinrich von Drasche-Wartinberg, og som fram til den ble ødelagt i et alliert bombeangrep 12. mars 1945 lå vis-à-vis det nye operabygget.

Seksjoner[rediger | rediger kilde]

Ringstraße består av flere deler og omgir hele byen, bortsett fra det nordøstre hjørnet, hvor sentrumsområdet avgrenses av Franz-Josephs-Kai, som følger Donaukanalen. Med start fra Ringtornet ved den nordre enden av Franz-Josephs-Kai er Ringstraße delt inn i følgende deler:

Schottenring (navne etter Schottenstift)
Universitätsring (tidl. Dr.-Karl-Lueger-Ring, etter Karl Lueger, navn endret i april 2012)
Dr.-Karl-Renner-Ring (Karl Renner)
Burgring (Hofburg)
Opernring (Wiener Staatsoper)
Kärntner Ring (Kärnten)
Schubertring (Franz Schubert)
Parkring (Wiener Stadtpark)
Stubenring (etter bymurens tidligere Stubenbastionen)