Westfalisk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det westfaliske språkområdet og dets omgivelser

Westfalisk er et vestnedertysk eller nedersaksisk dialektgruppe. Det westfaliske språkområdet omfatter hele Westfalen bortsett fra Siegerland og Wittgenstein, og inkluderer i tillegg den sørlige delen av det tidligere området Weser-Ems i Niedersachsen, med regionen omkring Osnabrück og landskapet Emsland. I Tyskland er Westfalisk inndelt i fire dialekter: Münsterland-dialekten, Ostwestfalisk, Sauerland-dialekten og Westmünsterlandsk. I Nederland finnes de westfaliske dialektene Twents, Grafschafter-dialekten, Westerwoldinger-dialekten, og den sørlige delen av Emsland-dialekten.

Westfalisk har følgende kjennetegn:

  • Utheving av den gamle lange a, som i Rot (Rat) og en strukket a som i Sake (Sache)
  • Bruken av diftonger; eksempler er iEten i stedet for Eːten (spise), wieten i stedet for wissen, iems i stedet for ems, uapen i stedet for offen og Fuegel i stedet for Vogel. I enkelte områder har også lange vokaler diftonger, på samme måte som i ostfalisk.
  • Ordene küern (snakke) og Rüe (hund).

Westfalisk har bevart tallrike alderdommelige grammatiske former og former for uttale. I dets skriftlige form finnes det ingen normerte rettskrivningsregler. For Münsterlandsk og for Østwestfalisk i Ravensberger Land finnes det likevel tydelige forskjeller på det nedskrevne ord.

Vokabularet i westfalisk er beskrevet i Westfalisk ordbok for Nordrhein-Westfalen og i Niedersachsisk ordbok for Niedersachsen. Den westfaliske ordbok blir utarbeidet av en medarbeider i dialektkommisjonen i Landschaftsverband Westfalen-Lippe. Siste utgave (per 2008) går frem til bokstaven G.

ISO 639-3-koden for westfalisk er wep.