Walter de Coutances

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Walter de Coutances (død 16. november 1207) var i middelalderen biskop av Lincoln og erkebiskop av Rouen. Han tjenestegjorde også i regjeringen til Henrik II av England og siden under dennes sønn Rikard I av England. Han høyeste regjeringskontor var da han var de facto sjefsjusticiar av England.

Liv[rediger | rediger kilde]

Walter var født i Cornwall[1] og han begynte sin karriere i kanselliet til kong Henrik II av England. Han var kannik i katedralen i Rouen i 1169.[1]

Han ble visekansler og kasserer for katedralen i Rouen i 1173. Han ble erkediakon av Oxford i antagelig også i 1173, og iallfall innen den 14. mars 1176 .[2] Han ble valgt til bisepsetet i Lincoln den 8. mai 1183, og han ble innviet som biskop den 3. juli 1183[3] ved Angers. Han ble innsatt ved katedralen i Lincoln den 11. desember 1183 .[4] Den 17. november 1184 oppnådde han erkebispesetet i Rouen med kong Henrik IIs hjelp[3][4].

Gjennom det meste av sin karriere var han ansatt i diplomatiske og administrative plikter. Han reise sammen med Rikard Løvehjerte i det tredje korstoget, men ble sent tilbake fra Messina for å undersøke anklagene som baronene og aristokratiet hadde fremmet mot kansleren William Longchamp. Det var intet vennskap mellom disse to, og det har blitt påstått at de begge var rivaler for den fremste geistlige posisjonen i England, erkebiskop av Canterbury. Walter de Coutances stilte seg på samme side som baronene og kongens bror Johan av England, og han godkjente Longchamps avsettelse – en avgjørelse som teknisk sett var garantert av den myndighet som han var gitt av kongen.

Festningen Wallingford Castle ble stilt til hans rådighet mens Rikard var på korstoget, men Johan beleiret det og drev erkebiskopen vekk.

Storrådet anerkjente nå erkebiskopen som justiciar selv om han aldri ble navngitt som sådan i noen dokumenter, og han forble overhodet til regjeringen fram til 1193 da han ble erstattet Hubert Walter.[5] Erkebiskopen gjorde gode tjenester for å få Rikard løslatt fra sitt fangenskap i Tyskland, men havnet deretter i en krangel med sin herre og la hele Normandie i interdikt ettersom grensefestningen Château-Gaillard ved normanniske Vexin hadde blitt bygd på hans land uten hans tillatelse.

Etter at Rikard døde i 1199 anerkjente erkebiskopen Johan som den rettmessige etterfølgeren av hertugdømmet Normandie og innviet ham som hertug, men hans personlig tilbøyelighet lente seg mot Arthur I av Bretagne, nevø av Johan og Rikards opprinnelige arving. Det var dog vanskelig for ham og han ble frarådet fra å gi sin støtte. Erkebiskopen aksepterte den franske erobringen av Normandie i 1204 med sinnsro, skjønt han holdt sin gamle lydighet mens utfallet av kampen fortsatt var uviss. Han overleve erobringen og hans senere historie er ukjent inntil han døde i 1207.

I løpet av hans karriere lot han sin nevø John av Coutances forfremmes til erkediakon av Oxford og til domprost av Rouen, og hans nevø ble senere biskop av Worcester.[6] Andre nevøer var William, i rekkefølge diakon av katedralen av Lincoln og erkediakon av Rouen, og Richard, også erkediakon av Rouen[1].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Spear: «The Norman Empire and the Secular Clergy», Journal of British Studies, s. 8
  2. ^ British History Online Archdeacons of Oxford
  3. ^ a b Fryde, et. al.: Handbook of British Chronology, s. 255
  4. ^ a b British History Online Bishops of Lincoln
  5. ^ Powicke: Handbook of British Chronology, s. 70
  6. ^ British History Online Bishops of Worcester

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

Se William Stubbs’ utgaver av Benedictus Abbas, Hoveden og Diceto (Rolls series); R Howletts utgave av William av Newburgh og Richard av Devizes i Chronicles, etc., of the Reigns of Stephen, Henry II and Richard I (Rolls series). Se også forordet til tredje bind av Stubbs' Hoveden, ss. lix.-xcviii.; JH Rounds Commune of London, og det franske diktet om Guillaume le Maréchal (ad. P Meyer, Soc. de l'Histoire de France).


Forgjenger:
 Geoffrey av York 
Biskop av Lincoln
Etterfølger:
 Hugh av Lincoln 
Forgjenger:
 Rotrou 
Erkebiskop av Rouen
(1184–1207)
Etterfølger:
 Robert III Poulain 
Forgjenger:
 William Longchamp 
Rikskansler
Etterfølger:
 Hubert Walter