Władysław Anders

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Władysław Anders
Władysław Anders
Født 11. august 1892
Den polske handelsflåtens flagg Krośniewice-Błonie ved Kutno i Kongress-Polen
Død 12. mai 1970 (77 år)
England London
Troskap Russland Det russiske keiserdømme
Polen Polen
Armii Krajowejs flagg Den polske eksilregjeringen
Tjenestetid 19131945
Rang Generalløytnant (polsk: Generał Broni)
Militære slag Første verdenskrig
Den polsk-sovjetiske krig
Andre verdenskrig
*Felttoget i Polen i 1939
*Slaget om Monte Cassino
Utmerkelser Order Virtuti Militari
Order Orła Białego
Order of the Bath
Légion d'honneur
Legion of Merit
Senere arbeid Gravlagt på den polske krigskirkegården ved Monte Cassino

Władysław Anders (født 11. august 1892 i Krośniewice-Błonie nær Kutno, død 12. mai 1970 i London) var en polsk general («Generał broni») og politiker i den polske eksilregjeringen i London under den andre verdenskrig.

Anders hadde tysk baltisk bakgrunn, og studerte ved Rigas tekniske universitet og ved militærhøyskolen i St. Petersburg. Under den Den polsk-sovjetiske krig ledet han et kavaleriregiment. Ved den tyske invasjonen av Polen i september 1939 hadde han kommandoen over en kavalerienhet i østre Polen, og ble senere sovjetisk krigsfange.

Etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen i juni 1941 ble de polske krigsfangene frigitt som følge av en polsk-sovjetisk avtale om å bygge opp en polsk hær i Sovjetunionen. General Sikorski utså den Russlandskjente Anders, som samtidig ble løslatt fra KGBs Lubjanka-fengsel i Moskva, til å være øverstkommanderende i den polske hæren i Sovjetunionen. Fra 4. august 1941 arbeidet han med på å bygge opp polske væpnede styrkene i Sovjetunionen av undernærte og utmattede polske GULag- og krigsfanger. De polske troppene samlet seg i Usbekistan og fikk lov til å utvandre fra Persia til Palestina for å der sette det andre polske hær. Anders ledet det andre hær under de alliertes offensiv i Italia. Italiaoffensiven stemte overens med at den britiske regjeringen valgte å ikke drive Polenspørsmålet mot Stalin og anbefale at Polen skulle avstå området øst for Curzonlinjen, det vil si det området som majoriteten av Anders' hær kom ifra.

Anders hadde en nærmest legendarisk posisjon blant polske emigranter og dissidentene. De viste han stor takknemlighet for han arbeid med å redde polakker fra Stalins konsentrasjonsleirer. Tross heltestatusen var han persona non grata hos det sosialistiske regimet i Polen, gjennom å være levende bevis på stalinismens brudd.

Anders ble belønnet med Polens høysete tapperhetsmedalje Ordenen Virtuti Militari, britiske The Most Honourable Order of the Bath, franske Æreslegionen, amerikanske Legion of Merit og polske Den hvite ørns orden, i tillegg til mange andre utmerkelser.

Władysław Anders er begravet blant sine soldater på den polske krigsgravlunden i Monte Cassino.

General Anders og utvandringen av polske krigsfanger[rediger | rediger kilde]

General Władysław Anders' gravstein i den Polske krigsgravlunden i Monte Cassino
Den polske krigsgravlunden i Monte Cassino, Italia

Stalin lovte å skaffe en væpnet styrke på maksimalt 30 000 mann, noe som senere økte betydelig. Anders var dog overbevist om at Tyskland skulle seire og arbeide for å evakuere den polske hæren[1]

I mars 1942 ble han enig med Stalin om å begrense det polske nærvær i Sovjetunionen til 44 000 mann og fikk lov å evakuere cirka 40 000 soldater via Persia og Irak til de alliertes tropper i Midtøsten. Anders insisterte dog på at sivile polakker som lyktes med å ta seg til de polske troppenes rekrutterings- og treningsleir i Buzuluk via Volga og Yangi-Yul i Usbekistan[2] skulle tas med, noe sovjetiske myndigheter tillot med unntak av polske medborgere med jødisk, hviterussisk eller ukrainsk bakgrunn.

Den sovjetiske nasjonalitetsinskrenkningen ledet til store spenninger - mange medlemmer av andre minoriteter utga seg for å være polakker men ble avslørt av de ekte som fryktet at de selv skulle fengsles på nytt om deres «falske» kamerater skulle avsløres.[3] Tross det sovjetiske forbudet, tilsluttet nærmere tusen medlemmer av disse nasjonaliteter til de polske styrkene, blant annet 6 000 jøder, soldater og sivile.[4][5] 3000 jødiske soldater deserterte i Palestina og 1000 valgte å bli, blant annet korporal Menachem Begin. Anders avsto fra å stille disse for krigsretten da han var usikker på deres motivasjon til å delta i slag.[2][6]

Etter forhandlinger med britene, som trengte soldater mer enn flyktinger, ble sammensetningen endret til 33 000 soldater og 11 000 sivile.[7] Mange av polakkene måtte ta seg til fots til Usbekistan fra Russland i mangel på annen transport.[8] Resten av evakueringen skjedde med skip fra Krasnovodsk (nå:Türkmenbaşy), ved den sørøstre delen av Det kaspiske hav til Pahlevi (nå: Bandar Anzali)i Persia (Iran).

Anders ønsket å evakuere alle polakker på våren 1942, det stemte overens med Churchills behov av tropper i Midtøsten. Stalin støttet også planen, trolig med tanke på forsyningsleiren, men også tanke på å bryte kontakten med den provisoriske polske regjeringen i London kan ha eksistert allerede i dette tidlige stadiet.[9] 26 juli 1942, etter Władysław Sikorskis, Anders og Churchills langvarige diplomati og flere sovjetiske hinder,[10] fikk Anders sovjetiskt godkjenning på å evakuere hele hæren og det ble avsluttet i august. Denne gangen forlot 70 000 polakker Sovjetunionen.[11] Totalt 115 000 personer, hvorav 74 000 polske krigsfanger og 41 000 tusen sivile.[12] Styrken tilsluttet seg den polske andre hær som ble bygget opp i Palestina hos de allierte i vest. Andre hær deltok senere under hans ledelse i felttoget i Italia i 1944 med høydepunktet under det blodige slaget om Monte Cassino, erobringen av Ancona og Bologna. Titusentalls soldater ble dog igjen i Sovjetunionen.[13] I og med at tyske tropper ble tatt til fange, overtok den andre hæren de tvangsrekruterte polakker i den tyske hæren.

I fotsporene til den andre hæren fulgte «vandrende lille Polen», med barnehjem, mødre- og barneomsorg, utdanning av sykepleiere som under Italiakampanjen stasjonert i Bari og polsk presse med aviser som «Orzeł biały» (Hvite ørnen), «Dziennik Żołnierza» (Soldatens dagsavis) og «Gazeta Żołnierza» (Soldatens dagsavis) i Bari. Det polske trykkeriet ble senere stasjonert i Roma og ble første forlag i verden til å publisere ett kart over sovjetiske GULAG-konsentrasjonsleirer og den avslørende bredden av undertrykkelsen i boken til K. Zamorski og S.Starzewski «Sprawiedliwość Sowiecka» («Sovjetisk rettferdighet», 1945) samt i J.Czapskis «Wspomnienia starobielskie» (1944) - rørende Katyn-massakren som avslørte året etter.[14]

Trivia[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ s. 97, 103
  2. ^ a b Norman Davies Heart of Europe s.76
  3. ^ Anne Applebaum GULAG de sovjetiska lägrens historia s.471
  4. ^ Dr. Shaul Sehayik An Unknown Eposode (engelsk)
  5. ^ Benjamin Meirtchak Jewish Military Casualties in the Polish Armies in World War II (engelsk)
  6. ^ Zdzisław Stahl Generał Anders i 2 Korpus (London, 1989) s.22-23
  7. ^ Prażmowska, s. 132
  8. ^ Norman Davies Europe. East&West s.145
  9. ^ Prażmowska, s. 128
  10. ^ J.Lukowski H.Zawadzki A Concise History of Poland s.267
  11. ^ Prażmowska, sid. 148
  12. ^ Anne Applebaum GULAG de sovjetiska lägrens historia s 472
  13. ^ J.Lukowski H.Zawadzki A Concise History of Poland s.267
  14. ^ Zdzisław Stahl Generał Anders i 2 Korpus (London, 1989) s.36
  15. ^ Utenriksministerens dokument (engelsk)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Prażmowska, Anita J. Britain and Poland 1939-1943, The betrayed ally (1995). ISBN 0-521-48385-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Władysław Anders – bilder, video eller lyd