Vredens krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vredens krig
Konflikt: Krigene i det første tideverv
Dato Slutten av første tideverv
Sted Anfaugliths slagmark, ved Angband
Resultat
Seier til valaenes hær
Parter
Amans hær Morgoths krigsmakt
Kommandanter
Eärendil, valaene Balrogenes Herre†, Morgoth, Ancalagon†
Styrker
Uvisst, meget stor Meget stor (så stor at hele hans hær var fylket på Angband)
Tap
Uvisst Store tap

Vredens krig var det siste, store slaget mot Morgoth og det største i hele det første tidevervet, og fant sted i J.R.R. Tolkiens fantasiverden Midgard.

Slaget[rediger | rediger kilde]

500 år inn i det første tidevervet hadde Morgoth blitt mektig og uutfordret i Midgard, ikke minst på grunn av angrepene mot noldoene. Sjømannen Eärendil (faren til Elrond og Elros) dro sin vei i sin søken etter Valinor med én av silmarillene, for å på vegne av de to folkeslagene i Midgard: alvene og menn, be valaene om støtte alvene og menneskene som bodde i Midgard.

Valaene ble rørt av Ëarendils tale, og sammen med Vanyar og de gjenværende noldoene i Aman, reiste de til Midgard med en så stor krigsmakt at ingen hær kunne måle seg med den. Teleri-alvene som bodde i Aqualondë gav valaene mulighet til å bruke skipene sine, i minnet om at deres folk engang ble drept av Morgoths orker.

Amans hær marsjerte over Beleriand og brakte sammen med Morgoths fryktelige hærer midt på slagmarken på Anfauglith. Valaene knuste Morgoths hærer, orkene forgikk som brennende gress, og nesten alle Balrogene ble utryddet. Mens de tre menneskeslektene og edain kjempet sammen med valaene, kjempet menn fra øst for Morgoth og ble enten knust eller flyktet tilbake til sine egne land.

Da Morgoth innså at enden var nær gjorde han et siste, desperat forsøk og slapp ut de bevingende drakene som aldri før var blitt sett, og de slo valaenes hær med en så stor frykt at de ble drevet tilbake.

I det øyeblikket ankom Ëarendil i skipet Vingilot sammen med Manwës ørner, og det sto et slag i luften hele dagen. Ëarendil selv kastet Ancalagon, den svarte lederdraken, ned på tårnene i Thangorodrim.

Morgoth ble omsider endelig fanget i den dypeste av sine kjellere i Angband, og han ble bundet fast med den gamle lenken Againor, og de to silmarillene som ennå var i hans varetekt ble tatt fra ham av Eönwë. Jernkronen hans ble hamret fast som en lenke rundt halsen hans, og ble deretter ble han kastet inn i evigheten – et sted han er ment å bli helt til det siste slag og dommens dag.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Krigens herjinger var grusomme: det meste av alt land vest for Ered Luin var lagt øde og ble spist opp av havet. De gjenværende alvene ble bedt av Eönwë om å returnere med ham til Amans land, og de fleste reiste mot vest mens noen avslo tilbudet og reiste heller mot øst der de ble herrer av de gjenværende Eldaene eller de alvene som fremdeles hadde slått seg til ro i øst, silvan-alvene. Galadriel, Celeborn og Elrond var noen av disse.