Det store trekket
Det store trekket (afrikaans: die Groot Trek; engelsk: the Great Trek), var en østlig og nordøstlig migrasjon i 1830– og 1840-årene i delen av afrikanderne, kjent som boere (nederlandsk/afrikaans for «bønder»), som stammet fra nybyggere fra det vestlige fastlandet i Europa, mest kjent fra De forente Nederlandene.
Historie[rediger | rediger kilde]
Trekkboerne bestod av to grupper fra den østlige grenseregionen i Kappkolonien, seminomadiske gjetere (kjent som trekboere) og etablerte bønder og håndverkere (kjent som grensboere eller grensebønder). Som en samlebetegnelse ble disse gruppene senere kalt voortrekkere (pionérer). Mens de fleste nybyggerne som levde i det vestlige Kapp (senere kjent som Kappnederlendere), ikke dro østover, var det et lite antall av disse som dro. Det store trekket foregikk i en rekke masseflyttinger med forskjellige ledere som Louis Trichardt, Hendrik Potgieter, Sarel Cilliers, Pieter Uys, Gerrit Maritz, Pieter Retief og Andries Pretorius.
Historikere har identifisert flere faktorer som bidro til migrasjonen til de anslåtte 12 000 voortrekkerne til de fremtidige regionene Natal, Oranjefristaten og Transvaal. Den primære motivasjonen inkluderte misnøye med det nylig innførte britiske styret, deres anglifiseringspolitikk, begrensende lover på slaveri og til slutt avskaffelsen, ordninger for å kompensere tidligere slaveeiere og den oppfattede likegyldigheten til britiske myndigheter ovenfor grensekonflikter langs Kappkoloniens østlige grense. At «Ordinance 50» (1828) som garanterte likeverdige rettigheter til alle «frie fargede personer», og forbud på inhuman behandling av arbeidere, fremmet boermigrasjonene er dokumentert av tallrike samtidige kilder. Andre forskere påpeker at de fleste trekboerne ikke eide slaver[1] i motsetning til Kappnederlenderne som ikke migrerte fra det vestlige Kapp. De tre republikkene som ble grunnlagt av voortrekkerne forbød slaveri selv, men tok vare på etnisk ulikhet i deres konstitusjoner. Til tross for Ordinance 50, bestod etnisk ulikhet også i andre britiske kolonier i det sørlige Afrika.
Andre mulige faktorer inkluderer ønsket om å unnslippe vedvarende grensekriger med xhosa-gruppene langs det østlige grenseområdet i Kappkolonien. Migrantene søkte også fruktbart landbruksjord, siden godt land var i ferd med å bli sjeldent i koloniens grenseområde. Det store trekket resulterte også fra et økende befolkningspress, siden trekboernes østlige migrasjoner hadde nesten stoppet opp i minst tre tiår, selv om noen trekboere migrerte forbi Oranje før det store trekket.
Natalkonfliktene[rediger | rediger kilde]
Under det store trekket havnet voortrekkerne i konflikt med zuluene i Natal. Zuluene satte i gang fiendtligheter i stor skala etter at en delegasjon under treklederen Piet Retief ble massakrert av deres høvding, Dingane, den 6. februar 1838. Det eksisterer forskjellige tolkninger av hva som egentlig skjedde, siden bare misjonæren Francis Owens nedskrevne øyenvitneberetning overlevde. Retiefs nedskrevne anmodning om land inneholdt skjulte trusler ved å henvise til voortrekkernes beseiring av innfødte grupper som de traff på deres reise. Voortrekkerne krevde en nedskrevet kontrakt som garanterte privat eierskap som var uforenelig med de smatidige zuluenes muntlige kultur som krevde at en høvding bare midlertidig kunne leie ut land som var felleseie.[2]
De fleste versjonene er enige om at det følgende skjedde. Dinganes myndighet strakte seg over noe av landet som boerne ønsket å slå seg ned på. Som en forutsetning for å innfri voortrekkernes ønske, krevde Dingane at voortrekkerne returnerte noe kveg som ble stjålet av Sekonyela, en rivaliserende høvding. Dingane inviterte så Retief til sin bolig ved uMgungundlovu for å fullføre avtalen. Han hadde enten planlagt massakren på forhånd eller bestemte seg etter at Retief og hans menn ankom. Kanskje provoserte en Retiefs menns tidligere demonstrasjon fra hesteryggen frem massakren. Dinganes kjente instruksjon til sine krigere «Bulalani abathakathi!» (zulu: «drep trollmennene») viste at han kan ha trodd at boerne hadde onde overnaturlige krefter. Etter at Retiefs delegasjon ble myrdet, angrep zuluenes impier («bataljoner») umiddelbart boernes leirer ved Drakensberg i det som senere ble kalt Blaauwkrans og Weenen. I motsetning til tidligere konflikter med xhosaene, drepte xuluene kvinner og barn sammen med menn i disse angrepene, halve den natalske kontingenten av voortrekkere omkom.
6. april 1838 hevnet voortrekkerne seg med et hevnangrep bestående av 347 menn mot zuluene. Boerne var støttet av nyankomne fra Oranjefristaten. De ble beseiret av rundt 7000 krigere i slaget ved Italeni sørvest for uMgungundlovu. Afrikandernes velkjente motvilje mot å underlegge seg en annens lederskap som senere forhindret suksess i boerkrigene, var hovedgrunnen for at de ikke lyktes.[3]
En styrke på 470 menn under Andries Wilhelmus Jacobus Pretorius konfronterte den 16. desember 1838 rundt 10 000 zuluer i forberedte stillinger.[4] Boerne skal kun ha fått tre skadede uten omkomne, mens blodet fra de 3000 drepte zuluene gjorde elva rød av blod. Konflikten ble senere kjent som slaget ved Blood River. Boernes kanoner gav dem en opplagt teknologisk fordel over zuluenes tradisjonelle våpen av korte stikkespyd, slagkjepper og skjold av kuskinn. Boerne tilegnet sin seier til et løfte de gjorde til Gud før slaget: Dersom de seiret, ville de og deres fremtidige generasjoner minnes dagen som en helligdag. Derfor ble 16. desember feiret av boerne som offentlig helligdag, først kalt «Dinganes dag», senere forandret til løftenes dag. Den er fremdeles en offentlig fridag, men navnet ble endret til forsoningsdagen av ANC–regjeringen etter apartheid for å fremme forsoning mellom alle sørafrikanere.
Etter nederlaget til zulustyrkene og etter at avtalen mellom Dingane og Retief ble hentet fra Retiefs skjelett, proklamerte voortrekkerne Republikken Natal. Denne boerstaten ble annektert av britiske styrker i 1843. På grunn av at det britiske styret returnerte, flyttet fokuset fra å okkupere land i Natal, øst for Drakensberg–fjellene, til vest for dem og på høysletta i Transvaal og Oranjefristaten som var tynt befolket på grunn av ødeleggelsene i Mfecane.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Wallace G. Mills. The Great Trek. Arkivert 3. september 2007 hos Wayback Machine.
- ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 17. desember 2008. Besøkt 18. august 2009.
- ^ [1]
- ^ [2]